NATO i Montenegro New

NATO-propaganda i Montenegro: De politiske lederne i ex-Jugoslavia- republikken vil inn i `den nordatlantiske forsvars-alliansen`, som forlengst er blitt global, men folket i det lille landet ved Adriaterhavet blir ikke spurt.

`Nato-mordere: Dere har blod på hendene og er ikke velkommen her`. I desember 2015 var det sterke protester mot Nato i Podgorica, Montenegro. Nato-medlemskap fører nærmest ufravikelig til opprustning. US-president Donald Trump har nylig bedt alliansepartnerne om å si ja til 2% økning av budsjettmidler til opprustning. Nå er krigsforberedelser på dagsorden i alle Nato-land og følges opp av den tyske krigsministeren Ursula van der Leyen (CDU) & co. Et av og til subtilt, andre ganger direkte krigspress får først og fremst støtte i høyre-nasjonale kretser. Latvijas Avize i Riga beskrev 1. mars 2017 US-kravet om mer til krig slik: `Naturligvis har et bredt sikkerhetskonsept også ikke-militære aspekt, men erstatter likevel ikke plikten til å holde forsvarsevnen på et tilpasset nivå i alle land. Og det har sin pris`.

Øverste befalshaver for US-landsstridskrefter i Europa, generalløytnant Frederick B Hodges vektla under besøk i Litauen planene om mer til krig for den baltiske staten: `Like viktig er hva pengene fra Litauen skal gå til`, sa han til nyhetsbyrået BNS i Vilnius, 1. mars. I tillegg til å modernisere arméen mener Hodges det er viktig å investere i militært personell. I dag bruker Litauen 1,8% av BNP på militæret og satser på å nå Nato-målet på 2% i 2018.

Samtidig pleies fiendebildet. På ene siden utvides alliansens territorium iøst. Regelmessig provoseres mot russisk grense. Vi kan heller ikke bagatellisere målrettet vestlig innsats for `regime-skifter, over/under cover, fra Beograd til Kiev,`. Konstant framstilles Russland som notorisk bråkmaker i Nato-retorikk. Hodges ba nylig Moskva om `mer informasjon til verden om militærøvelsen Zapad: `Jeg ber russerne redusere vår bekymring`.

Hele bildet: I mai 2017 tas Montenegro opp som 29. medlemsland. For den ex-jugoslaviske republikken ble introdusert som nytt Nato-land på utenriksminister-møtet i Brüssel i mai 2016. Nå gjenstår bare et ja i nasjonale parlament. 24 Nato-land har avsluttet prosessen med ja. Og Montenegro gir full gass: Regjeringen til statsminister Dusko Markovic vil ikke en gang spørre sitt eget folk. Men 84% av innbyggerne vil si sin mening i en folkeavstemning før det vedtas. Det kravet er uavhengig av hva folk ellers måtte mene om Nato.

I det siste har opposisjons-gruppen `Refairendum Caravan` informert i 9 Nato-land om den negative holdningen i store deler av Montenegro til Nato-medlemskap. `Alle Nato-kritikere blokkeres i Montenegro-medier`, sier Marko Milacic, en av dem som startet opp `Nøytralitets-bevegelsen`: `Nato-kritikere utestenges fra debatt og mobbes som `russiske spioner`. Men vi vil ikke inn i andre millitær-allianser, men ha status quo, dvs opprettholde landets nøytralitet`.

Det betyr i så fall at militærvesenet i landet med rundt 600 000 innbyggere blir på et lavt nivå. Nato-medlemskap vil sikkert øke interessen for det lille landet i andre Nato-land. I alle fall er Milacic sikker: `Inntil videre kjemper vi mot Nato-innlemmelse. Det er samtidig en kamp for demokrati i Montenegro. Å spørre folk er vel kjernen i demokrati. I motsetning til Markovic-regjeringen forsvarer vi demokratiet og `europeiske verdier` når vi krever folkeavstemning.

`Markovic-regjeringen vil ha enerett til å tolke alt som skjer`, sier jurist Bosko Carmak: `For den vil være uangripelig. Dette gjelder ikke bare vis avis Nato, men i flere saker. Vi har over 100 uoppklarte politiske mord, som ikke bare dreier seg om ideologiske saker, men om rå og knallhard maktkamp. Mange aktive `politikere` er rett og slett kun opptatt av å sikre sine egne snevre økonomiske interesser. Landets grunnlov åpner for at vedtak med store konsekvenser kan tas av parlamentet eller ved folkeavstemning. Men går regjeringen imot, er det umulig å få gjennomslag for folkeavstemning. Derfor har vi fram til nå samlet underskrifter for å presse regjeringen`.

Alle ser at Nato er en aggressiv allianse. Dessuten må vi ikke glemme at Montenegro var Nato-mål i 1999. Vi må sette oss inn i erfaringene til mennesker i land som var offer for Nato-angrep. Det er grunn til å være spesielt tilbakeholden overfor små land. Når det bygges militær-maskineri for vestlig imperialisme uten at folk har reell innflytelse, gir det Nato full kontroll over Adriaterhavet, fra Italia til Hellas. Derfor presses det hardt på fra USAs og EUs side mot Montenegro-staten.

Det blir økt press om landet fullfører innmeldingen: `Vårt militær-budsjett er på 25 millioner euro`, sier Carmak: `For en slik sum får vi bare en halv panservogn. Vi kan altså ikke tilby Nato noe som helst. Dessuten utgjør vi ingen trussel mot andre i regionen. Ingen på Balkan truer oss heller. Det er slett ikke nødvendig å tvinge Montenegro inn i Nato. Nato vil kun bruke Montenegro som pressmiddel for geostrategiske interesser. Slik har Nato alltid stått mot små land. I det minste er det ærlig når US-senatet sier at `Montenegro trengs i Nato for å bekjempe Russland. Men i samme åndedrag lyger vår egen regjering, for den sier `det dreier seg om verdier, og det er ren og skjær propaganda!`