NATOs forsvarsministre møttes i Brüssel i Det Nord-Atlantiske Rådet, og fastsatte ytterlige tiltak for å «styrke alliansen». Tiltakene pekte spesielt på grensene i øst, med utplassering av nye «avskrekkende styrker» i Estland, Latvia og Polen. Disse skal øke NATOs nærvær i hele Øst-Europa med øvelser både til lands og til vanns. I juni vil fire flernasjonale bataljoner være fullt operasjonelle slik at de kan utplasseres i regionen.
Samtidig vil NATO øke sitt nærvær i Svartehavet med sin marine. Videre har NATO lansert å bygge opp en flernasjonal kommando med spesialstyrker, bestående av belgiske, danske og nederlandske styrker. Til slutt hyller NATO Georgia for framgangen med å gjøre dem i stand til å bli med i alliansen, og blir dermed det fjerde NATO-landet (sammen med Norge, Estland og Latvia) som har direkte grense mot Russland.
På den sydlige grensen, nært opp mot den østlige grensen (selv om det ikke er mot Russland - med NATOs konfrontasjoner i Syria), annonserer Det Nord-Atlantiske Rådet en serie tiltak «for å møte trusler som måtte komme fra Midt-Østen og Nord-Afrika, og for å skape stabilitet bak våre grenser».
Ved Kommandoen for Felles Allierte Styrker i Napoli er senteret for Sør etablert, med et personell på rundt 100 soldater. Hva er deres oppgave? De skal «evaluere trusler som oppstår i regionen, og takle dem sammen med nasjoner og organiserte partnere». De vil bli utstyrt med Awacs spionfly og droner, og vil snart være klare for operasjon ved Sigonella (flyplass i Italia. overs.)
Til militære operasjoner som allerede er underveis, har man NATOs «innsats-styrke» på 40 000 mann. Spesielt «spydspiss-styrken» er så å si klar til operasjoner.
Senteret for Sør - forklarer generalsekretær Stoltenberg - vil øke NATOs kapasitet til å «forutse og forhindre kriser». Med andre ord, så snart man har «forutsett» en krise i Midt-Østen, Nord-Afrika eller hvor som helst ellers for den saks skyld, vil NATO være i stand til å komme med forebyggende militær styrke. På denne måten har hele den atlantiske alliansen adoptert Bush sin «hauk-doktrine» om «krigsforebygging».
På det nåværende punktet er det første ønsket til de europeiske regjeringene å styrke NATO, spesielt med tanke på deres anti-russiske rolle. Det er disse som presenterer seg selv som «duer». Faktisk frykter de å bli forbigått eller marginalisert dersom Trump-administrasjonen skulle finne på å forhandle med Moskva.
Spesielt aktive er regjeringene i øst. Den væpnede brigade 3a som Obama-administrasjonen sendte til Polen er ikke nok for Warszawa. De vil ha mer, nå. Dette har den autoritative Kaczynski sagt, og de ber Washington om beskyttelse under USAs «atomparaply». Med andre ord, han uttrykker et ønske om å ha USAs atomvåpen rettet mot Russland på sin egne jord.
Kiev har fornyet en offensiv i Donbass i Ukraina mot Russland. Enten ved tungt bombardement eller ved systematisk å myrde de som står for motstanden. Vestlig Secret Service står også bak angrepene. Samtidig har president Poroshenko annonsert en folkeavstemming om Ukrainas medlemskap i NATO.
Alexis Tsipras dro dit for å støtte denne kampanjen Den 8. 0g 9. februar var han på offisielt besøk i Kiev, og gjorde det klart for president Poroshenko at «Grekenland støtter urokkelig suverenitet, territorial integritet og uavhengighet for Ukraina», og som en konsekvens støtter han ikke det Kiev definerer som «den illegale russiske annekteringen av Krim». Tsipras erklærte dette møtet som grunnlag for «år med samarbeid mellom Grekenland og Ukraina» og sa at det ville bidra til «å bringe fred til denne regionen».
Kilde: Manlio Dinucci, Il Manifesto
Oversettelse: Ingunn Kvil Gamst
Comments RSS feed
Comments