Møte med prinsesse Charlotte

Vi husker alle dikusjonen om Plata i Oslo. Rusbrukernes møtested, midt i hovedstadens smørøye, som lenge var politi og politikeres hodepine for endelig å bli gjort usynlig. Men Lykkelandets bakside er tung å bevege, og de ulykkelige finnes fortsatt, bare litt mer gjemt for nyankomne med tog eller flybuss.

Birgit Skjæret

Sist jeg tok trikken i Oslo, ble det advart over høyttaler mot lommetyver på strekningen Kirkeristen til den gamle gassverktomta, som nå huser Anker hotel og ungdomsherberge. Området den gangen vrimlet av tiggende rom-folk, og jeg fant en utmerket anledning til  å kvitte meg med noen bulgarske sedler. Da ble jeg omringet av et tyvetall ivrige hender, men fikk ikke kvittet meg med en eneste Leva før jeg ble bryskt jaget vekk av en vekter.  Men veska og innholdet fikk være i fred, dette i likhet med mine erfaringer med dette folket gjennom flere år i deres hjemland.

Nå går ikke trikken lenger i den gata, for hele gatelegemet er gravd opp og det er blitt andre ulykkelige enn romfolket som har overtatt strøket, de rusavhengige.  Det er imin erfaring da jeg har vandret opp og ned flere ganger de siste månedene og opplevd et miljø på nært hold som jeg ikke trodde fantes i vårt oppskrytte velstandssamfunn. Det jeg har sett på mine turer i den smale gangveien fra det gamle kjøpesenteret Gunerius til holdeplassen Gassverket er et skremmende innblikk i menneskers fornedrelse på laveste trinn. Er virkelig dette  Oslo? Min egen fødeby - hva har de gjort med deg?

Ved Gunerius  er markedsplassen hvor tilbud på heroin og "rivo" ropes ut, uten at vektere blander seg inn. Noen blar opp penger, mens andre skjelver og trygler om forskudd. De fleste er radmagre med bleke ansikter og triste blikk. Ei jente sitter i rullestol, noen krangler og noen beklager seg over "fuckings" saksbehandlere.  Den smale tarmen mellom veisperringa og de gamle murgårdene gir knapt nok plass til å passeres, og noen ganger må man bane seg vei rett gjennom en gatehandel for å komme videre. På en trapp åpner ei jente en flat pakke som kunden tar i øyesyn og konkluderer med at det er farlig hasj idet jeg går forbi. En mann spør alle han møter om de har noe Subutex.

Det er ganske tynt befolket på denne smale gangsti. Herrer med slips og stresskoffert er ganske fraværende, og ungpiker på bytur tar nok en annen vei. Bare en backpacker dann og vann på vei til ungdomsherberget er å se  blant markedsgatas kjøpere og selgere. Men se der! En pen kvinne kommer meg i møte og sier "Hei". Velstelt og smilende lyser hun opp i den mørke tristessen. Hun er som en prinsesse som har forvillet seg inn i fattigkvarteret. Hun ber om en sigarett og så er praten i gang mellom en kommunist på vei til møte og det som jeg trodde var en helt vanlig Oslo-jente.  Hvor feil kan man ta, for Charlotte var så langt fra vanlig.

Dessverre viste det seg at også hun var en av gatas folk, men nei, prostituert var hun såvisst ikke. Men rusen styrte hennes liv, og der vi møttes viste det seg at det var et sted for utdeling av sprøyter eller medisiner, og det kom flere til som prøvde trappa til  himmelporten på skjelvende bein. Nei, Charlotte hadde ingen tro på velstandssamfunnet, og hun hadde virkelig en historie å fortelle så hun ble villig med for å ta en prat på kafe, etter å ha forsikret seg om at himmelporten fortsatt ville holde åpent litt til.

Kafeen ble etter hennes ønske en baktrapp like bak Narvesen, hvor vi satte oss ned med hver vår kaffe og en av hennes hjelpere ved navn Kristian som fulgte med.  Charlottes oppvekst var ikke preget av vold, alkohol og fattigdom, som det vi ofte forbinder med rusavhengige. Hun var datter av en diplomat og som en prinsesse verdig, født i et slott i Versaille. Etter det rullet livet videre gjennom 12 land for til slutt å lande på en baktrapp i en av Oslos bakgater. Hva hendte? Jeg avslår høflig å kjøpe en strikkegenser og venter på fortsettelsen. Hun forteller at hun har kreft og et år igjen å leve. Legene hadde ikke tatt smertene alvorlig, da hun var rusavhengig og nå var det for seint å gjøre noe. Vennen Kristian legger ut om ny kreftforskning i Canada, men det er som å strekke seg etter månen for en fallen prinsesse.

Klokka viste knapp tid til mitt møte, mens hennes indre klokke talte om smerter som ganske snart måtte dopes vekk. Jeg ga en femtilapp og en halv pakke sigaretter som avlat for min sjelefred, og takknemligheten var så mye større enn fortjent. Hvordan kan vi egentlig være så stolte av velferdslandet som topper statistikken, når vi tillater mennesker å leve under slike forhold? Bør vi ikke snart åpne bakdøra og slippe de inn?