“Sosialisme med kinesiske særtrekk” New

- En sosialisme tilpasset kinesiske forhold, kultur og historie.  På åpningsdagen til Kinas kommunistpartis 19. partikongressen i oktober 2017 holdt president og partisekretær Xi Jinping en tale om ‘Sosialisme med kinesiske særpreg for en ny tid.’ Dette uttrykket brukes ofte for å karakterisere Kinas vei mot kommunismen og hvordan Kommunistpartiet i Kina (KKP) tenker overgangen fra en semi-føydalstat til et kommunistisk samfunn. Retningen oppfattes i Kina som en videreføring av marxismen-leninismen og tilpasset kinesisk historie, kultur, utviklingsnivå og politiske situasjon. Den er basert på marxismens vitenskapelige utviklingsperspektiv kombinert med Mao Tse-tungs tenkning,  Deng Xiaopings teori og nå sist også med Xi Jinpings tanker.

Arnulf Kolstad

Etter at Xi Jinping ble generalsekretær for Kommunistpartiet i 2012 har han videreutviklet strategien for en kinesisk kommunisme med sosialismen som en overgangsfase. Tidligere hadde ledende partikadre brukt betegnelsen uten Xi Jinpings tillegg: for en ny tid, ved beskrivelse av den kinesiske veien til et kommunistisk samfunn. Begrepet ble bl.a. brukt av Deng Xiaoping som på slutten av 1970-tallet plasserte Kina i ‘sosialismens primære fase’, og staket ut veien fremover. 

Delte meninger

Siden revolusjonen i 1949 har meningene vært delte om Kinas utvikling. Enkelte har ment at Kina med de seinere års markedsøkonomi og aksept av privat eierskap har slått inn på ‘den kapitalistiske vei’, er blitt ‘imperialistisk’ og at den folkerike staten beveger seg bort fra kommunismen. Andre, og det gjelder massemedia i Vesten og ikke minst i Norge, har forbigått spørsmålet i stillhet og konsentrert seg om fortsatt demonisering av Kina som et diktatur. Felles for de fleste vestlige kommentatorer er mangelfull kunnskap om hva kinesiske ledere selv mener om den kinesiske kommunismen og hvordan Kommunistpartiet begrunner Kinas utvikling etter revolusjonen. Det har media ikke vært interessert i. Derimot har de vært opptatt av at president Xi Jinping blir for mektig innenlands, en ny diktator, og Kina for sterkt internasjonalt.

Denne artikkelen handler om hva kinesiske ledere mener med en sosialisme som bygger på særtrekk ved Kinas historie og situasjonen før og etter revolusjonen, og hvordan denne strategien forholder seg til mer ortodoks marxisme-leninisme.

Sosialisme med kinesiske særtrekk

Betegnelsen ‘Sosialisme med kinesiske særtrekk’ kom i vanlig bruk under Deng Xiaoping-perioden, og var knyttet til Dengs politiske linje etter Kulturrevolusjonen, med elementer fra markedsøkonomien som middel for å fremme vekst og modernisering. Ved hjelp av utenlandske investeringer og økt utenrikshandel skulle landets produktivkrefter utvikles. Matvareproduksjonen skulle økes og forholdene på landsbygda (der 80% av Kinas befolkning bodde) skulle bedres. Samtidig skulle Kinas kommunistparti beholde sitt monopol på politisk makt og forplikte seg til å arbeide for et kommunistisk samfunn. 

Partiets offisielle fortelling fastslår at Kina i mange år etter revolusjonen var i sosialismens første stadium på grunn av utstrakt fattigdom og lavt utviklingsnivå på produktivkreftene. Kina måtte sikre økonomisk vekst, produktivkraftutvikling og levekårsforbedringer for å kunne utvikle seg videre og skape en egalitær form for sosialisme som et neste stadium på veien til et kommunistisk samfunn, - slik det også er beskrevet i marxistisk ortodoksi.

Innledende fase av sosialismen 

I begynnelsen på 1950-tallet pekte økonomene Yu Guangyuan, Xue Muqiao og Sun Yefang i forbindelse med en diskusjon om progresjonen til sosialismen at Kinas produktivkrefter var dårlig utviklet og at landet derfor befant seg i en "innledende fase av sosialismen". I mai 1978, to år etter at Mao døde og Kulturrevolusjonen var avblåst, skrev Yu Guangyuan på Deng Xiaopings oppfordring artikkelen "Putting into effect the socialist principle of distribution according to work." (Sett ut i livet det sosialistiske prinsippet om fordeling etter arbeid). Det ble fremhevet at Kina fortsatt befant seg i den første fasen på veien mot kommunisme og at landet heller ikke var et virkelig sosialistisk samfunn.  Artikkelen var kritisk til venstrefløyen i partiet og Deng skrev selv et kort notat der han understreket at arbeidsdeling «ikke er kapitalistisk, men sosialistisk [...] [og] for å innføre dette prinsippet, må mange ting gjøres.»

Betegnelsen «sosialisme med kinesiske særtrekk» ble også brukt i et dokument fra det 11. plenumsmøte til KKP i 1981 om et system som skulle realisere de ‘fire moderniseringer’: innenfor utdanning, økonomi, nasjonalt forsvar og vitenskap/teknologi.  Også på den 12. nasjonalkongressen i 1982 ble betegnelsen brukt for å forsvare de nye økonomiske reformene. På den 13. kongressen leverte generalsekretær Zhao Ziyang på vegne av sentralkomiteen rapporten "Advance along the road of socialism with Chinese characteristics".  Han skrev at Kina var et sosialistisk samfunn, men at sosialismen i Kina var i sin primære fase, og med en kinesisk særegenhet som skyldtes at produktivkreftene var dårlig utviklet. I denne fasen anbefalte Zhao å prioritere en råvareøkonomi med offentlig eierskap.  Den største feilen til den ‘konservative’ høyrefløyen var ifølge Zhao at den ikke ville erkjenne at Kina kunne nå sosialismen ved å omgå kapitalismen, mens den venstrefløyen hadde en ‘utopisk forestilling’ omat Kina kunne omgå den primære fasen av sosialisme der produktivkreftene skal utvikles og modernisere.

Modernisering av produktivkreftene 

I sin tale om marxistisk teori på plenumsmøte i sentralkomiteen 30. juni 1984 gjorde Deng Xiaoping rede for sin oppfatning av sosialisme og marxisme:

«Marxismen legger stor vekt på å utvikle produktivkreftene. Sosialisme er det første stadiet av kommunismen, og på et mer avansert stadium vil prinsippet om ‘fra enhver etter evne og til enhver etter behov’ gjelde. Dette krever høyt utviklede produktivkrefter og materiell rikdom. Derfor er den grunnleggende oppgaven på det sosialistiske primærstadiet å utvikle produktivkreftene. Det sosialistiske systemets overlegenhet demonstreres ved at disse kreftene utvikles raskere og bedre enn under det kapitalistiske systemet. Med produktivkreftenes utvikling vil folks materielle og kulturelle liv stadig bli bedre. En svakhet etter opprettelsen av Folkerepublikken har vært at vi ikke har viet nok oppmerksomhet til dette.»

Deng Xiaoping, som på mange måter er arkitekten til de økonomiske reformene i Kina, mente ikke at markedsøkonomi var synonymt med kapitalisme eller at planlegging var synonymt med sosialisme.  Hans oppfatning var at

«den vesentlige forskjellen mellom sosialisme og kapitalisme ikke er forskjellen mellom plan og marked. Planøkonomi er ingen definisjon av sosialisme. Også i kapitalismen er det planlegging, og i sosialismen er det marked. Både planlegging og marked er måter å kontrollere og virkeliggjøre økonomisk aktivitet på.»

I oktober 1987 publiserte Yu Guangyuan en ny artikkel med tittelen "Økonomi i sosialismens første stadium" der han skrev at dette stadiet kunne vare i to tiår, ja, kanskje mye lenger.  Dette skuffet manges forhåpninger oppstått i begynnelsen på 70-tallet, da den gamle åtte-trinns lønnsskalaen ble komprimert til bare tre nivåer og et jevnere fordelingssystem ble et viktig nasjonalt mål.  Partilinjen skulle nå følge prinsippet «Et senter, to grunnleggende oppgaver» der det sentrale fokus for den kinesiske staten var økonomisk utvikling, samtidig med sentralisert politisk kontroll og opprettholdelse av reform- og åpningspolitikken. Ti år seinere, på den 15. Nasjonalkongressen i 1997, ble det vedtatt et vitenskapelig program for problemene som Kina og sosialismen står overfor. Kinas sosialisme var fortsatt ‘uutviklet’.

Hovedmålet i primærfasen av sosialismen i Kina var som vi har sett å utvikle produktivkreftene både i industrien og i landbruket. Økt industrialisering var nødvendig i det semiføydale jordbrukslandet. Motsetningen mellom folks voksende materielle og kulturelle behov og en tilbakestående produksjon og lav produktivitet var iøynefallende. Denne motsetningen ville bestå inntil Kina hadde fullført sosialismens primære fase - og derfor bør økonomisk utvikling gjennom produktivitetsvekst være partiets hovedfokus på første etappe på veien mot kommunisme. Denne målsettingen kunne nås (1) ved å modernisere produktivkreftene ved hjelp av markedsøkonomi; (2) styrke det sosialistisk demokratiet og gjøre "folket til landets herrer"; og (3) utvikle den sosialistiske kulturen ved å bruke marxismen til veiledning for folket og gi dem "høye idealer, moralsk integritet, god utdanning og en sterk følelse av disiplin, samt å utvikle en nasjonal vitenskapelig og populær sosialistisk kultur rettet mot behovene for modernisering, i verden og for framtida."

Sosialistisk markedsøkonomi

Hva menes så med sosialistisk markedsøkonomi? Marxismen understreker nødvendigheten av å øke produksjonskapasiteten og at det i sosialismens primære stadium, som også er første fase av kommunismen, ikke er mulig å realisere prinsippet om å yte etter evne og motta etter behov. Dette prinsippet krever en høyt utviklet produksjonskapasitet og materiell rikdom. Derfor er det grunnleggende problemet i det sosialistiske stadiet å øke produksjonskapasiteten. Etter hvert som produksjonskapasiteten øker, bedres menneskets materielle og kulturelle liv.

Klassisk marxisme hevdet at en sosialistisk revolusjon bare ville finne sted i ‘avanserte’ kapitalistiske samfunn der motsetningen mellom høyt utviklede produktivkrefter og kapitalistiske produksjonsforhold (privat eiendomsrett og konkurranse) var et hinder for en mer rasjonell og rettferdig samfunnsformasjon. Avskaffelsen av kapitalistiske produksjonsforhold ville signalisere overgangen fra en kapitalistisk varebasert økonomi til en "produktøkonomi" der varer ble distribuert etter folks behov og ikke for profitt..

Partiteoretikeren Luo Rongqu innså at grunnleggerne av marxismen aldri hadde «formulert noen systematisk teori om utviklingen av den ikke-vestlige verden» og sa at kommunistpartiet måtte "etablere sitt eget teoretiske rammeverk for veien til et kommunistisk samfunn. Hvis denne revolusjonen ikke lykkes ville de revolusjonærene bli tvunget til å overta borgerskapets oppgaver». Kinesiske kommunister så seg således rundt etter en teori med utgangspunkt i marxismen for overgangen til kommunisme i et semi-føydalt og underutviklet samfunn.

Marx’ ideer i japansk oversettelse fant veien inn i Kina i det første tiåret av 1900 som del av en bred strøm av vestlige ideer. De intellektuelle som i mange tilfelle hadde studert i utlandet, tydde til denne litteraturen når de skulle besvare det problematiske spørsmålet om hvordan det kunne ha seg at Kina, med landets rike tilfang av tidligere vitenskapelige triumfer, hadde sakket så langt akterut. Japan hadde fosset fremover og kommet seg ut av isolasjon og gitt seg industrialiseringen i vold, Kina var blitt hengende fast i en økonomi som overveiende var basert på jordbruk og håndverk.

Kina har ikke gjennomgått en kapitalistisk demokratisk republikkfase. I semi-feudalismens siste fase oppsto Kommunistpartiet som den ledende kraften og stanset overgangen til kapitalisme. Partiet ville i tillegg til å utvide grunnleggende rettigheter til utdanning, helsetjenester, rimelige  boliger og transport, også utvikle organer som sikret større folkelig deltakelse. Men ifølge Xi Jinping begynte byggingen av demokratiske institusjoner ikke før reformene i 1978, og selv da var slike gjøremål underordnet andre utviklingsoppgaver. 

En pågående kamp for økonomisk utvikling og velferd

Kina befinner seg fortsatt ifølge landets ledere i sosialismens primære fase og er i mange henseender et utviklingsland.  Å sikre det materielle grunnlaget for en videre utvikling mot høyere stadier av sosialismen er fortsatt en viktig forutsetning for å nå et kommunistisk samfunn. Kinas ledere og KKP innrømmer åpent at det er mangler og svakheter i dagens Kina og er ikke tilbakeholdne med kritikk.

For å forstå utfordringene må en ta hensyn til Kinas situasjon da KKP overtok makten i 1949. Keiserdømme som endte i 1912 med Xinhai-revolusjonen ble etterfulgt av borgerkrig, japansk okkupasjon og andre verdenskrig, og med frigjøring, uavhengighet, kommunistisk revolusjon og opprettelse av Folkepublikken i 1949, bare for å bli fulgt av uroen og tilbakeslagene knyttet til ‘Det store spranget fremover’ og ‘Kulturrevolusjonen’.

Moderat velstående samfunn

President Xi Jinpings tanker om sosialisme i vår tid kan tilbakeføres til etableringen av "Xiaokang" - opprinnelig et konfuciansk begrep, som betyr "moderat velstående samfunn". Det ble brukt første gang av Hu Jintao (generalsekretær i KKP 2002-2012) som betegnelse på en økonomisk politikk utformet for å skape mer rettferdig inntektsfordeling. Dette er en stor visjon for tida fram til midten av det 21. århundret samtidig som partiet ville befeste Kinas sterke posisjon i verdensøkonomien og som en sivilisasjon og et samfunn som har gjenvunnet sin plass i verden som en stormakt.

Ideologisk begrunnelse, markedets nødvendighet og ortodoks marxisme 

Utover på 1980-tallet ble det klart for kinesiske økonomer at den marxistiske verdiloven (Verdiloven er kapitalismens grunnleggende lov – og styrer byttet av varer i det kapitalistiske samfunnet), ikke kunne tjene som grunnlag for Kinas prissystem. De konkluderte med at Marx aldri hadde ment at verdiloven skulle være "uttrykk for ‘konkretisert arbeidstid’". Sovjetiske planleggere hadde brukt verdiloven som grunnlag for prisene i planøkonomien og feilen var at landet forsøkte å kalibrere prisene uten et konkurransedyktig marked. Å forkaste den sovjetiske tolkningen av verdiloven og akseptere at Kina fortsatt var i sosialismens primære stadium betydde at Kina ikke hadde nådd det sosialistiske utviklingsstadiet Marx mente var nødvendig for skape et kommunistisk samfunn.

‘Klassisk, ortodoks marxisme’ hevdet at en sosialistisk revolusjon bare ville finne sted i avanserte kapitalistiske samfunn med et tallrikt og opplyst industriproletariat. I Kina dominerte jordbruksproduksjonen og dermed bøndene. Industrien var knapt etablert og industriproletariat fåtallig. Så lenge forutsetningene for å bygge kommunismen ikke var tilstede var risikoen for fiasko etter revolusjonen stor, og de revolusjonære kunne bli tvunget til å overta borgerskapets oppgave og innføre kapitalisme.  Kinesiske kommunister utviklet dermed en ny marxistisk teori om utvikling, og hevdet at grunnleggerne av marxismen aldri hadde "formulert noen teori om utviklingen i den ikke-vestlige verden". De mente at Kinas kommunistiske parti måtte etablere sitt eget teoretiske rammeverk for å studere problemet med å utvikle samfunnet henimot kommunisme, - en sosialisme med kinesiske særtrekk der marked og privateie var nødvendige elementer. 

Privat eierskap 

Da den kommunistiske revolusjon seiret 1949 var Kina et semi-feudalt og semi-kolonialt land, og befant seg i sosialismens primære stadium. På grunn av dette ble det innført systemkarakteristikker som brøt med ortodoks, vestligmarxistisk utviklingsteori, som f.eks. vareproduksjon for markedet, opprettelse av en privat sektor og tillit også til private bedriftsledere. Dette var tillatt så lenge det økte produktiviteten og videreutviklet produksjonsmidlene og dermed fremmet sosialismen. I tråd med dette perspektivet anså de politiske lederne på slutten av 1970-tallet, med Deng Xiaoping som den fremste, at Maos tro på at Kina kan gå videre til full sosialisme umiddelbart ved å omgå kapitalismen, som feilaktig. 

Ifølge partiteoretikerne fremmer ikke eksistensen og veksten av privat eierskap i seg selv og nødvendigvis kapitalisme i Kina.  Det henvises til at Karl Marx og Friedrich Engels aldri foreslo umiddelbar avskaffelse av privat eierskap.  Ifølge Engels bok Prinsipper for kommunisme (tysk: Grundsätze des Kommunismus fra 1847) kan proletariatet bare avskaffe privat eierskap når de nødvendige betingelsene er oppfylt. I fasen før avskaffelsen av privat eierskap foreslo Engels progressiv beskatning, høy arveavgift og obligatorisk obligasjonskjøp for å begrense privat eiendom. Samtidig brukes de statseide foretakenes konkurransefordeler til å utvide offentlig/statlig sektor. Siden Kina var økonomisk uutviklet var det nødvendig med fleksibilitet med hensyn til håndtering av privat eiendom. 

Partiteoretikeren Li Xuai mente på sin side at privat eierskap uunngåelig innebærer kapitalistisk utbytting, men han mente det var nødvendig å bruke rester av det gamle samfunnet for å bygge sosialismen i det primære stadiet. Også Marx mente at post-kapitalistiske samfunn ville innebære gjenoppbygging av "felles sosialt individuelt eierskap". I Det kommunistiske manifest  kritiserte Marx og Engels privat eierskap når bourgeoisiet er eiere, men ikke individuelt eierskap der alle eier produksjonsmidlene og dermed ikke kan utnyttes av andre. Privat individuelt eierskap anses derfor å være forenlig med sosialismen i dens første stadium såfremt det er en dominerende offentlig sektor.

Kinas landbruk, privatisering og marked

Kina trengte også utvikling av landbruket. Den nye økonomisk modellen partiet vedtok under Dengs ledelse var inspirert av ‘avtalen med de 18 husene’ , et uttrykk som henviste til 18 bønder i landsbyen Xiaogang som signerte en hemmelig pakt for å dele opp fellesarealer og der individuelle produsenter fikk en fortjeneste avhengig av hvor mye de produserte. Bøndene trodde de ville bli straffet for å inngå en slik avtale, men ble i stedet nasjonale helter.  Produksjonen økte dramatisk, og reformene ble gradvis utvidet til å gjelde store deler av landbruks- og deretter produksjons- og tjenestesektoren.

Kinesiske bønder fikk altså i løpet av 1900-tallet anledning til å selge sine produkter på markedet, noe som sammen med produktivkraftutviklingen bidro til å øke landbruksproduksjonen.  Mellom 1981 og 1986 ble produksjonen doblet. Effektiviteten økte ytterligere ved overgang til forbrukerfokuserte produkter og teknologiimport. Også priskontrollene ble droppet og med ‘privat produksjon’ i jordbruket fikk Kina bli medlem av Verdens handelsorganisasjon (WTO) i 1991.

I dag er de viktigste SOEene (State Owned Enterprises i Kina) hovedsakelig tunge næringer som stål, gruvedrift og byggevirksomhet.  De er statseide foretakene har et enormt budsjettoverskudd som regjeringen kan bruke på utdanning, helsetjenester, boligbygging og fattigdomsreduksjon. Staten kontrollerer også våpenproduksjon, energiproduksjon, olje og petrokjemi, telekommunikasjon, kull, luftfart og transport. Private foretak dominerer de lette næringene som smarttelefoner og personlige datamaskiner.  Lenovo og Xiaomi er eksempler på suksessen til privat foretak i Kina.

Den lange marsjen til sosialisme med kinesiske særtrekk

Den opprinnelige kinesiske utviklingsmodellen lå nært opp til Sovjetunionens sentraliserte økonomi - totalt statlig eierskap og kollektivisering av landbruket. Men det ble stort sett en fiasko, og den nye utviklingsveien som gikk mot marxistisk ortodoksi ble utformet fra 1978.  Klassekampen forsvant og det ble innført en markedsøkonomi under streng statlig kontroll. Gründere ble stadig viktigere. Kina aksepterte utenlandske investeringer i stort omfang. Reformene bidro til at Kina innførte en blandingsøkonomi og ble en lavtlønns produksjonssone for den kapitalistiske verden. Endringene etter 1978 er uten sidestykke i menneskets historie.  Kina har på kort tid gått fra å være et fattig og underutviklet land til en mellomstor økonomi med en ultramoderne infrastruktur. 

Syv hundre millioner mennesker er blitt løftet fra ekstrem fattigdom - definert av Verdensbanken som $ 1,90 per dag. Lønningene, som fortsatt er lave etter vestlige standarder, har steget med 64 prosent siden 2011 og er nå på nivå med Portugal og Sør-Afrika. De fleste kinesere lever nå et ‘moderat velstående liv’. Den økonomiske veksten har i en lang periode vært nesten 10 prosent per år, og Kina har stått for 30 prosent av den globale økonomiske veksten.  Det ble brukt mer betong i Kina mellom 2011 og 2013 enn USA gjorde på hele 1800-tallet.

Nytt utviklingsstadium

Kina har gått inn i et nytt utviklingsstadium.  Landet gjennomførte dristige økonomiske, administrative, sosiale og teknologiske reformer fra 1980-åra med betydning mange tiår fremover og som skritt på veien mot det kineserne kaller en "moderne, demokratisk, kulturelt avansert, harmonisk og bærekraftig sosialisme" innen 2050.

Reformene Omfatter også "Made in China 2025" et tiårig program for å gjøre Kina til en global høyteknologisk bidragsyter, noe som vil øke produktiviteten radikalt ved hjelp av banebrytende digital teknologi og kunstig intelligens. Store prosjekter pågår for å modernisere infrastrukturen med tunnelsystemer under havet og et 35.000 kilometer høyhastighets jernbanesystem. 250 millioner mennesker skal flyttes inn i ‘miljøbyer’, bygget fra grunnen av og med null-utslipps målsetting. For å oppnå fortsatt utvikling i en høyteknologisk verden må Kina satse på førsteklasses universiteter og forskningsinstitusjoner for å tiltrekke seg vitenskapelig talent i verdensklasse og sikre at dyktige kinesiske akademikere ser en fremtid i å arbeide i Kina. Hittil har Kina konkurrert med andre utviklingsland om å produsere forbruksvarer for avanserte kapitalistiske økonomier.  I fremtiden vil nye næringer tilfredsstille det raskt voksende hjemmemarkedet og konkurrere med avanserte industri og teknologiske sektorer i verdensøkonomien. Kinas internasjonale målsetting er å bygge samfunn for en felles fremtid for menneskeheten, basert på rettferdighet i verdensøkonomien, gjensidig nytte og en vinn-vinn situasjon som grunnlag for økonomiske samarbeid.

Selv om det sosialistiske Kina ligger bak de utviklede kapitalistiske landene i økonomi, og teknologi skyldes ikke dette at det sosialistiske systemet er dårligere, men det skyldes Kinas utgangspunktet ved frigjøringen og et resultatet av imperialisme og feudalisme.  Den sosialistiske revolusjonen har i stor grad minsket gapet i økonomisk utvikling mellom Kina og de avanserte kapitalistiske landene.  Til tross for feil har Kina gjort fremskritt etter revolusjonen som det gamle Kina ikke hadde kunnet oppnå på hundrevis eller tusenvis av år.  Den sosialistiske økonomien basert på offentlig eierskap, har meget høy vekstrate, og sosialistisk produksjon er utformet for å møte menneskenes behov.  Særtrekkene i det sosialistiske systemet gjør det mulig for folket å dele felles politiske, økonomiske og sosiale idealer og moralske standarder.  Alt dette kan aldri skje i et kapitalistisk samfunn.  De kan aldri generere felles idealer og moralske standarder eller frigjøre seg fra forbrytelser, moralsk forringelse og fortvilelse.  På den annen side har kapitalismen allerede en historie på flere hundre år, og Kina må lære av folkene i de kapitalistiske landene.  Kina må gjøre bruk av vitenskapen og teknologien de har utviklet, og de elementene i deres akkumulerte kunnskap og erfaring som kan tilpasses behovene i Kina.  Kina vil importere fra kapitalistiske land avansert teknologi og annet som er nyttige, men aldri importere den kapitalistiske produksjonsmåten. 

Kommunistpartiets ledelse må opprettholdes.  Siden begynnelsen av den internasjonale kommunistiske bevegelsen har det vist seg at målene ikke kan nås uten et politisk parti. Uten det kinesiske kommunistpartiet ville det ikke være noe sosialistisk Kina. Partilederskapet er selvfølgelig ikke ufeilbarlig, og problemet med hvordan partiet kan opprettholde nære forbindelser med massene og utøve riktig og effektivt lederskap er fortsatt noe som må studeres og forsøkes løst. Men dette kan aldri bli påskudd for å kreve svekkelse eller likvidasjon av partiets lederskap. Partiet har gjort mange feil, men feilene er korrigert ved å stole på partiorganisasjonen, ikke ved å kaste den overbord.

Litteratur

Begrepene bak Xi Jinpings Tenkning er presentert i Xis The Governance of China, en bokserie, utgitt av Foreign Language Press for et internasjonalt publikum.  Volum I ble publisert i september 2014, etterfulgt av volum II i november 2017.

Deng, Xiaoping.  1984. 'Bygg sosialisme med et spesifikt kinesisk fortegn.'  i People Dayly.  Beijing.

Erik Eckholm, "Beijing Journal: En Maoistisk Helt Ghost Tilts With Falun Gong", The New York Times på nettet , 30. mai 2001

Kwok-sing Li (redaktør) og Mary Lok (oversetter), en ordliste for politiske vilkår for Folkerepublikken Kina (Hong Kong: The Chinese University Press 1995).

Michael Adrian Peters, Educational Philosophy and Theory i Pedagogisk filosofi og teori. Vol. 49 (14): s. 1-6, November 2017.

Shambaugh, David (2000) Den moderne kinesiske staten .  Pressesyndikatet av University of Cambridge. s. 184. (ISBN 9780521776035).