Barnas rop

Det er et tegn i tiden at en liten gnist kan tenne et masseopprør. Denne gangen er det et uskyldig barn som symboliserer de voksnes dårlige samvittighet for miljøet. Men det finnes mange modige barn, og en gang fantes ei lita jente, som ganske uvitende om den senere massebevegelsen, likevel tok tak i noe av det mest grunnleggende for den klimakrisen vi står ovenfor, krigsindustrien. Det var i begynnelsen av 2003 i den tyrkiske turistbyen Marmaris, en by på ca. 25 000 faste innbyggere, som for det meste levde for de millioner besøkende i sesongen, men som ellers brydde seg lite om samfunn og politikk. Men folket skal aldri undervurderes, for da nabofolket i Irak ble truet med krig, våknet de, og også sovebyen Marmaris var på beina og arrangerte underskriftslister og motdemonstrasjoner mot USAs ønske om å bruke tyrkisk jord til å innvadere nabolandet. 

Birgit Skjæret

Det ble sagt at 94% av det tyrkiske folket var imot krigen, og på grunn av de landsomfattende aksjonistene, så var det en eneste parlamentsmedlem som snudde og fikk hindret akkurat den biten av den meningsløse krigen. Hver og en er like viktig for den nødvendige kraften i fellesskapet, og det forsto også folket i Marmaris, hvor ca. to tusen møtte opp på torget for å si ifra. Der var også mange barn som demonstrerte mot krigen, og mange av plakatene de bar dreide seg om deres framtid, slik som også barna i dag, men med litt annen vinkling: "Vi vil ha bøker, ikke våpen", "En tank er 8 skoler" og ellers klar beskjed om å stoppe alle krigsplaner. Midt på toget sto ei jente på ca.10 år med sin plakat høyt hevet. Der hadde hun tegnet jordkloden omringet av glade mennesker med ordene: "Baris istiyoruzzz!" - Vi villl ha fred! Hva som siden har skjedd med den lille jenta og de andre barna vites ikke, men ingen av dem fikk internasjonal annerkjennelse, og svaret på det er ikke bare det at de forsvinner i mengden som de fleste engasjerte barn, men krigens ødeleggelser og utarming av kloden er et ikke-tema i dagens flammende klimadebatt. Det skal ikke snakkes om. De store sår som skapes av bomber og uhyggelige våpen, er utelatt klimadebatten. Gavene fra en gavmild klode og folkets vitenskapelige utvikling kunne gitt alle mennesker et rimelig godt liv, men isteden skal katastrofal øedeleggelse tilbes som en gudegitt nødvendighet. Foruten de rent menneskelige og materielle ødeleggelser, hvor mye CO2 slippes vel ikke ut ved både krig, krigsøvelser og våpenproduksjon? Men nei, kapitalismens gullkalv er sikret, mens det som visstnok skal redde verden, er å skape holdningsendringer hos 7,7 milliarder mennesker på jorda, som om det kan gjøres innen kort tid. Nå fordres det at hvert enkeltindivid skal si farvel til det gode ved å være et menneske. Det å kunne glede seg over god mat og kunne møte andre over avstander og oppleve andre kulturer. Dette mens de aller fleste aldri vil få anledning til å reise i det hele tatt eller kose seg med en biff til søndagsmiddagen. Som mye annet ved identitetspolitikken, settes grupper opp mot hverandre, som selv ikke har valgt sin tilhørighet. Er det virkelig slik at de gamle generelt skal ta imot skyld for å ødelegge framtida for de unge? En gang var også de unge og hevet sine røster for en bedre verden. Studentopprøret 68 og hippietidens motstand mot Vietnamkrigen, fokus på naturen og motstand mot borgerskapets moralisme har satt sine spor som siden har blitt overtatt av en rekke miljøorganisasjoner med ekte innsats for bevaring av naturen, og det ofte med direkte aksjoner. Er det virkelig disse som nå i dag skal ta støyten for ungdommens sinne? Det er greit med sjølkritikk, det er greit å vise at det går an å leve litt mer miljøbevisst og det er prisverdig å plukke søppel i naturen. Vi må ikke ta fra enkeltmennesket viljen til å engasjere seg ved gjenbruk og effektiv kildesortering. Men er det ikke på tide å la det store trollet komme ut i sola? Slik som Greta Tunberg nylig irettesatte de mektige på FN-møtet. Den lille biten som ble sagt midt i det følelsesladde utbruddet, og som media helst utelater å kommentere: "All you can talk about is money and fairy tales of eternal economic growth - how dare you!" Økonomisk vekst! Dette mantra som styrer vår verden. Selve varemerket for det som oppfattes som et godt fungerende land, og som i realiteten er kjernen i dagens monopolittiske kapitalisme, nødvendigheten av økt konsum. Det er varenes verden, og menneskets bidrag forventes å være det å kjøpe. Ikke bare kjøpe det de trenger, men det å stadig måtte kjøpe nytt. Vi presses til å kjøpe nytt gjennom allestedsnærværende reklame, i bybildet, langs veier, i postkassa og i nesten alt vi gjør digitalt. Menneskers iboende skaperkraft brukes til å overbevise andre om tingenes hegemoni, og hva vi enn gjør, så oppfordres vi til skaffe oss produkter vi egentlig ikke trenger. Mens det vi trenger, av forbruksvarer er porsjonert i hardplast for at vi skal kjøpe mer enn nødvendig, og for å lette frakta over jordkloden der den billige arbeidskraften finnes. Varenes reise med fly og trailere som  er fritatt fra de krav som stilles enkelindividene. For ytterligere å sikre økt vareflyt bestemmer moten at de skoene du kjøpte i fjor er avleggs, og når det gjelder klær, så har mange i den vestlige verden byttet ut garderobeskapet med hele rom for å få plass til det moteindustrien krever at man skal ha. Ikke bare er klesindustrien verdens nest mest forurensende, men her har alt av moral meldt pass med aggressiv reklame, og sammen med kosmetikkindustrien bruker de ungjenter i sitt kyniske spill om å påvirke andre unge til å bruke mest mulig penger på utseende. Det er å gi og ta. Påføre ungdommen et massivt kjøpepress, samtidig som de berømmes for sitt klimaengasjement, så lenge de bare kruser overflaten og ikke krever særlig annet enn "handling". Nest etter krigens vanvittige galskap, finnes det neppe noe mer meningsløst enn det å produsere ting som skal ødelegges. Det å knuse hele lagre av fullt brukbare produkter med prislappen på, det å produsere varer med innebygde svakheter eller rett sog slett gjøre det umulig å reparere eller oppdatere fordi nødvendige enheter ikke kan skaffes. Dette i tillegg til mote, som omfatter langt mer enn klær, er mekanismer som brukes til å opprettholde et økende konsum, som er grunnlaget for økonomisk vekst. Det kan enkelt forklares med kjøp og kast, for det finnes ingen logikk i det at det ikke kan lages mat på en noen år gammel komfyr, eller at kåpen fra i fjor ikke holder varmen. Blir er film bedre av noen ekstra tommer fjernsynsskjerm, og må man kjøpe siste mobil, selv om man ikke har fått med seg alt på den forrige? Blir det mindre utslipp av 10 produserte miljøbiler som er ment å skiftes ut, enn den gamle bensinbilen som fortsatt gjør sin nytte? Fjellene av bilvrak i Syd-Europa forteller kanskje en annen historie enn det vi er opplært til å tro på, og mye av det som påstås å gå til gjenvinning, er i beste fall bare halve sannheter. Vi blir løyet for. Ikke bare forteller de oss skrøner om hvor klimavennlige de alle er, som en felles marsj på den grønne løper til Paris, hvor de har gjort vedtak om jordas temperatur, som om de har skrudd på termostaten i stua. Ellers er mye av den berømte konferansen  viet det å sette framtidige mål, da de selv er ute av politikken. Det å satse på fornybar energi framfor fossilt brennstoff, er gammelt nytt, men har fått ny aktualitet, da kapitalkreftene må følge bølgene i tiden for å galoppere videre i overproduksjonen. Til det trengs det store mengder ekstra energi i tillegg til dagens behov. Deres eksistensnivå avhenger av enda mer rovdrift på jordas ressurser, og til det er krig et nyttig redskap. Det finnes ikke knapt et eneste ord om å stoppe ressurskrevende krigsindustrien, for det er vevet sammen med den overflødige vareproduksjonen, det militærindustrielle kompleks. Tiden er kommet for alle å gå et skritt videre i klimaspørsmålet. Mer viktig enn å brøle høyest, er Gretas fortvilelse over den evige økonomiske vekst og den tyrkiske jentas håp om fred i verden.