Korrupsjon i politikken

Skandalene har blitt en vanlig del av politikken. I 2017 var sjansene for seier til Les Républicains ' presidentkandidat François Fillon forsvunnet med etterforskningen av hans kones lønn for en ikke-eksisterende jobb. I 2018 har Brasils rettsvesen forbudt tidligere president Luis Inácio Lula da Silva å delta i valg fordi han var siktet for å ta imot bestikkelser. 
I år gikk François de Rugy, ex-talsmann i det franske parlamentet av som miljøminister etter at pressen avslørte at han hadde spandert hummer og fancy viner på sine venner på statens bekostning. Frans kalte nylig korrupsjon for "kreft" som ødelegger samfunn, på 9 desember, som er FNs Internasjonale anti-korrupsjons dag.

Terje Enger.

 Korrupsjon, som universelt fordømt, er vanskelig å definere. Forsker Anastassiya Zagainova viser til begrepet brukt som brudd på loven, definerer spesifikk atferd og konsekvenser (aktiv og passiv korrupsjon, innblanding, krenkende likestilling av muligheter i anbud for offentlige anskaffelser og kontrakter) "og også" sosialt tvilsom atferd som ikke er klart straffbart, (lobbyvirksomhet, skatte unndragelse, gi konsejoner til bestemte selskaper, "åpne dører" mellom offentlige og private sektorer etc) ".

 I USA trenger ikke en bedrift som ønsker å påvirke politiske avgjørelser, å handle ulovlig. Dommen i 2010 i Høyesterett «Citizens United vs Federal» i valgkommisjonen betyr at man  kan lovlig finansiere en politisk beskyttet organisasjon uten restriksjoner på størrelsen av sine donasjoner. I mange land er slik praksis ulovlig, men den amerikanske rettskjennelsen har klassifisert det som et spørsmål om ytringsfrihet. En rapport fra Sunlight Foundation hevder at mellom 2007 og 2012, har de 200 mest politisk aktive amerikanske selskaper brukt $5.8 BN (milliarder) på slike betalinger på føderalt nivå, og i retur mottatt fordeler verdt $4.4 TRN i subsidier, fritak og skatte reduksjoner.

 Å endre loven i stedet for menneskets natur har vist seg populært. AMERIKANSKE multinasjonale som har som mål å etablere seg i utviklingsland har lov til å "tilrettelegge betalinger" for å glatte ut veien. Rike folk kan stanse søksmål ved å betale saksøkerne. Den skiftende linjen mellom korrupsjon og juridiske aktiviteter synes underlagt tilfeldighetene av loven, og logikken som ofte underbygger utarbeidelsen av lovgivningen betyr i praksis at de mektige er brakt på innsiden av , mens dens fulle alvorlighetsgrad er forbeholdt arbeider-klassens forbrytelser.

Oppmerksomheten som gis til korrupsjon varierer geografisk og i henhold til sosiale hierarkier; den endres også over tid. Mellom 1981 og 1990, publiserte Le Figaro, Le Monde og Libération 2 630 artikler om korrupsjon. I det følgende tiåret ble det firedoblet. Hvorfor? I 2004 skrev Catherine Fieschi og Paul Heywood at politisk debatt hadde endret natur. I den post-kommunistiske æra tidlig på 1990-tallet hadde skylda: "partier som tidligere konkurrerte om stemmer på grunnlag av ideologi, men samarbeidet i korrupte aktiviteter, har endret sin taktikk. De politiske plattformene som brukes til å karakterisere og skille venstre og høyre har blitt stadig viktigere, mens presset for å demonstrere statlig effektivitet i et stadig mer gjensidig avhengig politisk miljø har ført til en vektlegging på Teknokratiske, snarere enn ideologiske, løsninger. Grunnlaget for politisk konkurranse har derfor beveget seg, og i stedet for stadig mer odiøse ideologiske kamper, har partiene begynt å anklage hverandre for korrupsjon. 

Denne endringen var en velsignelse for hovedstrømsmedia, som brukte skandalene til å gjenopprette sin troverdighet når de blir utfordret for å være i lomma på eliten: Hvis de utsetter de mektige for rampelyset,  hvordan kan de da være pudler?
 Det var også et dypere ideologisk skifte. Med forsvinningen av den alternative politiske modellen representert ved den østlige blokken, den vestlige modellen ble, ifølge dens talsmenn, den eneste mulige, legemliggjørelsen av fornuft. IMF og Verdensbanken begynte å legge vekt på "governance": ideen om Teknokratiske regjeringer drevet av eksperter for det felles beste. For land i det globale sør og de av den tidligere kommunistiske blokken, var konvertering til frihandel eller kapitalisme ikke et politisk valg, men et krav om god ledelse.

 Nyliberale institusjoner fokuserte oppmerksomheten på korrupsjon som skadelig for bedrifter som ønsket å gå inn i utviklingsland: Det var en advarsel mot frihandel. Forsker Strom C Thacker antyder at  «ved å øke prisen på en vare over markedsprisen, kan handelsbarrierer få  næringsdrivende til å bestikke sin vei til fritak eller spesialbehandling. Internasjonale institusjoner gjorde sin økonomiske støtte til kontingenten for liberalisering og bekjempelse av korrupsjon. NGOen Transparency International, ble satt opp av et tidligere medlem av Verdensbanken to år etter sammenbruddet i Sovjetunionen, og er allestedsnærværende i å måle korrupsjon, anser det som et eksklusivt offentlig-sektor fenomen. Pr. definisjon, selskaper blir fritatt for gransking.

 I virkeligheten viste Mexico på 1980-tallet og Russland i 1990-årene at suverenitet i markedet ledsaget av privatiseringer var ganske kompatible med samarbeid, bestikkelser og korrupsjon. Men dette betydde lite for dem, slik som Francis Fukuyama, som så sammenbruddet av den sovjetiske blokken som signal på slutten av historien; i sin fortelling at det moralske et ble erstattet av det politiske, så eliten opprettholdt sine ideologiske posisjoner, men reformulert som verdi-basert. Alt snakk om kapitalisme ble endret til snakk om økonomisk frihet. Der tropper hadde blitt sendt til Norge for å bekjempe kommunismen, ble de nå sendt til forsvar av menneskerettigheter.

 I Brasil, ble venstresiden ikke valg-motstander, men en fiende, hvis politiske standpunkt ble en trussel mot integriteten. To akademikere beregnet at 95% av artiklene om korrupsjon i den brasilianske pressen før 2010 og 2014 var om presidentvalget og om Arbeiderpartiet (PT) og bare 5% om den konservative PSDB (Brasiliansk Sosialdemokratisk Parti),selv om det ble beskrevet som det "mest skitne" av landets valgmyndighet. Slik dekning fører gradvis til at korrupsjon ikke blir assosiert med fremtredende politikere, men med de politiske synspunkter de representerer. Det inviterer til en sammenblanding av penger som misbrukes av uærlige ledere med midler som brukes til å heve levestandarden for de fattigste, som også anklages for latskap; begge blir sett på som en urettferdig (og derfor "umoralsk") tapping av nasjonale verdier. Brasils nye ytre høyre president, Jair Bolsonaro har lovet å bekjempe korrupsjon ved å "fjerne Brasils moralske og ideologiske laster" som han da forbinder med PT.

 Det økende antall skandaler har overbevist venstresiden om at verden ikke ville vært et så dårlig sted hvis bare svindel, juks og korrupsjon kunne bli utryddet. Disse aktivistene har endret sitt politiske kompass til et moralskt et, og der de før kjempet, er de nå bare indignert. De pleide å danne organisasjoner for å ta makten; nå signerer de konkurser og formaner folk til å være snillere, grønnere, mer tolerant, mindre rasistisk, mer rettferdig. Deres problem med de Rugy var ikke at han var miljøminister i en regjering som forverret klimakrisen ved å fremme frihandel, men at han brukte for mye offentlige penger på en hårføner og andre personlige fordeler. Siden moralen krever at du skal være mot andre som du vil at andre skal være mot deg, er aktivistenes prioritet nå, ikke å oppnå sine mål, men å være anstendig, rettferdig og snill.

 Dette har konsekvenser for hvordan politiske kamper organiseres, som vist i følgende eksempel: På et seminar i CGT (Frankrikes eldste fagforening) for tillitsvalgte i 2014. Et nylig rekruttert medlem som jobbet på et stort hotell ble bedt om å definere den faglige kampen, og sa: Det viktigste for meg er ikke å velge side automatisk, det er å være upartisk. ' Tull, ' svarte lederen. Tror du i tilfelle av konflikt, at direktøren lurer på hva som er rettferdig og upartisk? Politikk er en side mot den andre. Og din side, som fagforenings medlem, er siden til  arbeiderne.

 I Frankrike, med revolusjonen i 1789, og kommunardene i 1871, Unionistenes  streiker og protester i 1936 var ikke kamp mot korrupsjon, men de mektige. De var ikke motivert av pen oppførsel, men av en beslutning om å vinne. Venstresiden  oppsto for å forandre verden, ikke glem det.
Benoît Bréville, Renaud Lambern