Brexit, EU og demokrati

Voltaire-nett, Thierry Meyssan, Damaskus, Syria, 10/9-19: Brexit, EU og demokrati.  
Boris Johnsons representerer kontinuitet i britisk historie. Ser vi det han offisielt skriver som statsminister, men ikke hans kommentarer i en samtidig valgkamp, er han mest styrt av frykt for dannelse av en overnasjonal statsmakt enn oppriktig ønske om økonomisk uavhengighet.

Per Lotar Lindtner.

 Ved oppløsning av Sovjetunionen prøver Frankrike og Tyskland å hevde sin plass i verden ved å styrke EU kvantitativt overfor giganten USA. De satser først på å samle de to tyske statene og utvikle superstaten EU. Ut fra erfaring i mellomstatlig samarbeid, går de for østutvidelse av EU som overnasjonal stat, trass i diktat fra US-utenriksminister James Baker om militær-ekspansjon i Øst-Europa.  

I debatt om Maastricht-traktat primo 1990-tall går franske gaullister under Chirac mot en slik «europeisk super-nasjonal-stat». De mener «nasjonale rammer gir demokrati. Den europeiske dimensjon vil derimot fungere byråkratisk». 
For å overvinne motstand fra gaullister og andre slår Mitterand og Tysklands Kohl inn på en linje som forvrenger demokratisk innhold i suverenitet (kun folket er suverent) og nasjonalt innhold (kun nasjonen kan fungere som ramme for å utøve demokrati). Så framstiller de alle former for «suverenitet» som «sjåvinisme» som nærmest likeverdige begrep. De sier «folks syn på det nasjonale som perfekt, det fremmede som foraktelig» må bekjempes av EU.     

EU-avtalen vedtas i Maastricht og forandrer systemet fra mellom-statlig samarbeid - EEC/EF - til en over-nasjonal-stat, EU, selv om det ennå ikke eksisterer en «europeisk nasjon».  

Historien skrives om for å likestille nasjonalisme med krig og fjerne alle spor av vestlig anti-russisk sjåvinisme. Frankrike og Tyskland etablerer en bilateral TV-stasjon, Arte, som gir en ny fortelling om «nasjonalsosialisme» og «sovjet-sosialisme» som to like totalitære regimer, utviklet av samme nasjonalisme. Tysk nasjonalisme forveksles med «nazisme», selv om den er uforenlig med germanismens idé, som ikke er basert på rase, men språk. Spor av sovjetisk innsats for å opprette en anti-Hitler-koalisjon med de vest-allierte under 2. verdenskrig viskes ut. Samtidig endres framstilling av sammenheng mellom vest-maktenes München-avtale med Hitler i september 1938 og ikke-angreps-pakt mellom Sovjet og Hitler-Tyskland i 1939. 
30 år senere blir en institusjon, som først omfattet for 6, så 12, utvides til 28 medlemsland, noe som også USA kan forutse vil bli umulig å håndtere. EU blir en gigant, men det er ennå ingen europeisk nasjon. Europeiske folk har i stor grad tapt sine demokratiske og nasjonale sjølråderetter uten å felles mål de vil forsvare. Spør vi en soldat fra kimen til det som tenkes som en framtidig EU-hær om han/ hun er klar til å «dø for Brüssel», ser vi forvirringen som oppstår når svaret er at «han/ hun bare vil ofre livet for sitt eget land, ikke for EU».  

Myten om at «EU betyr fred» får fredspris i 2012, men Gibraltar er fortsatt en britisk koloni på spansk jord, Nord-Irland en annen britisk koloni på irsk jord og framfor alt: Nord-Kypros er fortsatt okkupert av den tyrkiske hæren. 
Franske og tyske ledere har tatt feil i sin tro på at britenes historiske forståelse av å ha en sær-stilling blant nasjoner, vil forsvinne med en overnasjonal EU-stat. De har oversett at UK ikke er en egalitær republikk, men et klassebasert parlamentarisk monarki. 

Fordi det ennå er rester av britenes koloni-imperium i Vest-Europa, har de aldri vært villig til å bli underkastet et overnasjonalt prosjekt og har avvist det meste av Maastricht, deriblant en felles EU-valuta; euro. En indre logikk har uunngåelig ført til sterkere allianse med USA, der deler av britisk elite deler kultur. For dem er det mer effektivt å få innflytelse i verden med USAs militær-styrke, enn Brüssels økonomiske muskler. Derfor tar US-president Bush UK med i sine NAFTA-planer og ser for seg en britisk EU-exit allerede i år 2000.  

Faktum er at det britiske parlament aldri har valgt mellom de to sidene av Atlanterhavet. Først ved folkeavstemning i 2016 avgjør folket med sitt nei til EU. Med Brexit vekkes glemte sår. Å opprette tollgrense mellom Nord-Irland, som er integrert i UK og Republikken Irland, gir kritisk fokus på fredsavtalen, Langfredagsavtalen, mellom de to land. For fredsavtalen er kun en utsettelse av problemet utfra et religiøst consociatio-prinsipp; samarbeid om maktdeling mellom fiendtlige grupper. 
Systemet i UK har lange tradisjoner, basert på to store parlamentspartier etter direkte-valg i enmannskretser. Plassering av setene i Underhuset viser det. Representanter sitter i hestesko mot hverandre, ikke i plenum. Likevel reiser Brexit to eksistensielle spørsmål for britene: 1) Tilhører de EU eller ei? 2) Skal kolonisering av Nord-Irland opprettholdes? Fra 2016 har alle forstått at parlamentet må velge 1 av 4 alternativ. Det har påvirket britisk økonomi alvorlig. I følge konfidensiell rapport fra analytikere i Coalition, reduseres bankprovisjoner stadig i City i London på bekostning av Wall Street i New York. Fra 2008 har UKs økonomiske styrke gått tilbake og Citys dominans er i ferd med å forsvinne.

UK-systemet er pragmatisk og i stor grad basert på uskrevne regler, et resultat av 1000-års maktkamper. Utfra dagens forfatning kan monarken bare gripe inn om nasjonens overlevelse er i spill. Derfor har dronning Elizabeth vedtatt å utsette møtet i Underhuset og la sin stats-minister Boris Johnson hindre votering som kan blokkere «hard brexit», som kan føre til at UK forlater EU uten avtale. Normalt har dronningen rett til å legge parlamentet «på is», men da er det bare av formal-tekniske grunner som for eksempel under et valg. 

Det er svært interessant å observere følelsene som er sluppet løs i UK gjennom dronningens beslutning. Brexit-motstandere ser at de har kastet bort 3 år i fruktløse diskusjoner og mener «demokratiet undergraves av Johnson». Også noen på det europeiske kontinent kan med forundring se at demokrati, som forutsetter likhet for alle innbyggere og er uforenlig med et klasse-monarki. 

Den misforståelsen går tilbake til Winston Churchills modell for å etablere nye Europa-organ. Det dreier seg aldri om å forene «demokratier» eller en overnasjonal stat, men å hindre trusler mot UK fra en mulig hegemonisk makt i Europa. Churchill vil hindre at Tyskland blir det og være tøff mot Sovjetunionen. I motsetning til paroler han berømmes for, fullt på høyde med kommunistiske slagord, fortsetter han kursen fra 2. verdenskrig: UK vil svekke de to viktigste kontinental-maktene, Tyskland og USSR. Fra juni 1941 (det tyske angrepet på Sovjetunionen) til september 1943 (etter slaget ved Kursk), lar Churchill de to bekjempe hverandre på liv og død alene, uten at britiske styrker, i Europa eller i koloniene, intervenerer. 

Det er derfor ikke overraskende at Frankrikes president Mitterrand, som er med Churchill til Haag- kongress i mai 1948 og starter «Europabevegelsen», ikke vektlegger et demokratisk underskudd, som er innebygget i den overnasjonale statsdannelsen han og Tysklands kansler Kohl satser så sterkt på etter oppløsningen av Sovjetunionen. 

 Boris Johnson er produkt av prestisjetunge Eton College, men har også US-bagasje og må si opp sitt US-statsborgerskap som kandidat til Underhuset i 1996. Han har to personligheter i UK som lede-stjerner; 1) Benjamin Disraeli, statsminister under dronning Victoria, 1868-1880. «En nasjons konservatisme» låner Boris Johnson fra Disraeli: «Rikdom medfører sosialt ansvar: Overklasse-eliten er forpliktet til å gi de fattige arbeid, for at alle skal finne sin plass i samfunnet». 2) Winston Churchill, som Boris har skrevet bok om. .      

  
Theresa May har også sett på 3 ulike veier for å kompensere Brexit: 1) Bli børsmekler for Kinas yuan, 2) Styrke «spesial-forholdet» til USA, 3) Revitalisere Commonwealth (globalt UK). Boris Johnson på sin side, følger opp sine forbilder, med fokus på «spesial-forholdet» til USA og kaster seg i armene til president Trump under G7-møtet i Biarritz, 24.-26./8-19, selv om han verken har Trumps syn på økonomi eller internasjonal politikk. Det er også logisk at han lyger grovt om Russlands rolle i Skripal-saken, og at han ikke bare ønsker britene ut av EU for enhver pris, men framfor alt vil sabotere dette kontinentale overnasjonale eventyret.

Om Boris Johnson fortsetter som statsminister, vil den internasjonale kursen til den «troløse engelskmannen» («Perfide Albion») gå ut på å råde Washington til å øke konfliktene mellom Brüssel og Moskva.