Demokratidebatt nå! Er vi på vei mot etterpartisystemet?

Norge tilhører den demokratiske delen av verden, og det blir vi stadig minnet om med henvisning til de ofte omtalte diktaturer. Det kan virke som om det er en avklart grense mellom de såkalte frie valg og det som omfattes som undertrykkende enevelder. En sannhet som er blitt spikret fast av makteliten gjennom generasjoner, og hvor ingen hittil har våget å stille spørsmål. Det bør i høyeste grad være på tide nå etter kommunevalget.

Frie valg?

Birgit Skjæret.

Hvis man går de enkle klisjeer etter i sømmene, vil det framkomme tydelige oppfatninger om flerpartisystemet som det demokratiske limet, i motsetning til det som ganske feilaktig framstår som ettpartisystemer, enda det ikke dekkende i de systemer som så lett forklares med diktaturer. At det finnes valgsystemer som adskiller seg fra vår egen evige sannhet, og at det ikke skal snakkes om annet enn ren fordømmelse, er å holde folket for narr. Det å nevne at noe kan gjøres på en annen måte, behøver ikke bety at det vi kjenner skal byttes ut, og er det slik at man likevel havner på det bestående, så er ikke annet skjedd enn at det er foretatt en nødvendig konsekvensutredning av det aller viktigste ved det vi kaller et folkestyre. Visse elementer har dog gitt seg til kjenne ved dette kommunevalget som bør bringes videre. 

Manglende klagerett
I Norge som i de fleste vestlige land, finnes ingen mulighet til å stille de folkevalgte til ansvar for deres lovnader. Er de først valgt, så er de selvstendige konger på haugen i de neste fire år, uansett hvordan de velger å forvalte den tilliten som er gitt dem. Etter en gjennomgang av forrige valgperiode, har det kommet fram at over 455 kommunepolitikere ikke bare har skiftet mening, men også partitilhørighet. Det store spørsmålet er da om velgerne har fått hva de ba om gjennom sin stemmeseddel? Bare det at den enkelte velger som har støttet en eller flere spesielle saker og kanskje får det stikk motsatte fordi deres valgte representant har byttet side, burde få, ikke bare bjeller til å ringe, men kirkeklokker til å kime. For kjøpsloven gjelder tydeligvis ikke for det viktigste varevalget vi gjør. Man må tilbake til den tiden hvor fagbevegelsen var sterkere og tok opp diskusjonen om bundet mandat. Noe som helst ikke skal snakkes om I dag, og spesielt ikke da det åpner veien til det sosialistiske valgsystemet som bortforklares med diktatur og ettpartisystem. Tror vi virkelig det er så enkelt som å vektlegge ett eller flere partier som det grunnleggende? Er det virkelig så demokratisk at kapitaleliten gis anledning til å fore sine representanter med millioner for at de skal kunne manipulere flest mulig stemmer på valgdagen? Ville det ikke være minst like demokratisk å dele hele folket inn i mindre grupper, enten det er organisatorisk eller regionalt, slik at de alle kan være med å nominere sine representanter til forvaltningen? Den liste som presenteres til valg, vil da ikke være en partiliste, men besstå av de representanter som de forskjellige grupper har nominert og som skal godkjennes av hele folket med ja eller nei. Den demokratiske prosessen er ment å foregå med jamne folkemøter i valgperioden, og ikke bare på valgdagen slik vi kjenner det. Dermed kan det åpnes for tilbakekallingsretten, som et demokratisk prinsipp. En valgt politiker skal være folkets talerør, ikke en selvstendig stjerne på kjendishimmelen. 

Manipulasjon som et effektivt verktøy
Den store mediasaken etter valget er hvordan elever i Lillestrøm er blitt manipulert foran skolevalget i forskningsøyemed, og NRK-programmet Folkeopplysningen får gjennomgå, for det er kanskje ikke heldig at folk flest får opp øynene for hvordan de egentlig ledes til å engasjere seg i saker som bare kruser på overflata uten å kunne komme til noen havn av betydning. Klima er blitt store mantra for å bry seg i disse dager, og den som dropper søndagssteika og brøler foran Stortinget, gis følelsen av å bidra med noe viktig, selv om krigsindustri og markedsøkonomisk overproduskjon ikke nevnes i den altoverskyggende miljødebatten, for der er det full enighet i hele spekteret av etablerte partier. Det skulle ikke overraske om det norske flerpartisystemet kan vise til mer enighet enn innad i det kinesiske kommunistpartiet, så hvor er egentlig den kvalitative forskjellen? Det er neppe bompenger som kvalifiserer for et revolusjonært skifte, og hadde norske media vært like opptatt av den norske systemkritiske opposisjonen som Navalnys mikrobevegelse i Russland, så kunne velgerne hatt et utvidet alternativ til det som har vært venstresidens kampsaker, som bl.a. offentlig omsorgtjenester, gratis skolemat og som i en årrekke har programfestet utbygging av jernbanen nordover. Men der kravet om underskrifter oppfattes som udemokratisk i nabolandet, der er det helt greit her hjemme, for det snart 100 år gamle norske kommunistpartiet, skal forbli usynlig for det norske folket i demokratiets høyborg. 

Etter valget
Denne gangen kunne vi oppleve et lite opprør mot den vanlige partioppslutningen. Rent bortsett fra at den høyreliberalistiske regjeringen med sin menneskefiendtlige politikk har sørget for et massivt rødgrønt alternativ, ligger det noe dypere og ulmer ved Senterpartiets framgang, og der er vi igjen ved et demokratisk prinsipp som folket er avskåret fra. Den tvangsmessige kommune- og fylkessammenslåingen er intet annet enn et diktatorisk overgrep mot folkeviljen, selv om det hevdes at det har foregått demokratisk med et flertall av stortingsrepresentanter. De har virkelig glemt at de skal være representanter for et folkeflertall som vil bevare sine små kommuner som de er. Men folkeavstemninger har jo vist seg å ikke bli tatt hensyn til før, så hvorfor denne norske selvdyrkelse over hvor demokratiske vi er? Det norske folk er totalt overkjørt av politikere som påstår å vite best, at sentralisering er det beste for oss, og at det også vil fremme demokratiet. Virkelig? Det vil i hvert fall vanskeliggjøre det å innføre direktedemokrati og tilbakekallingsrett, som fordrer mindre enheter. Det nye Viken vil neppe gi noen samlende enighet for industrifyllket Østfold og de rikes lekeplass i Hemsedal og de økte avstander til sykehus og senter for folket i nord, er en sentraldirigert katastrofe. Hva er egentlig vitsen med folkeavstemninger, hvis det bare overstyres? De må gjøres bindende og bør kunne forlanges etter et rimelig antall underskrifter, slik det er skissert i De gule Vestenes 40 punktsprogram. Men her råder den totale mediataushet, for det vi vanlig dødelige helst skal vite , er hvordan noen mikropromiller kinesere lengter etter vestens demokrati. 

På vei mot ettpartisystemet
Ganske betegnende for dette valget er Steigen kommune som ikke ønsket å bli en liten del av Bodø, og at Senterpartiet, som det klare motstandspartiet fikk mer enn 40% av stemmene. Likevel mistet de ordføreren fordi de andre partiene gikk sammen og stemte i mot. Fra FrP som er arvtageren til den brunbeisede Anders Lange til det en gang marxisistiske, revolusjonære klassekamppartiet SV. Når man i tillegg tar med mange andre konstellasjoner hvor partigrensene nesten er utvisket, så kan man undres hvor mye av folkemeningen som vil komme til uttrykk i praktisk politikk. Ikke minst vil for- og imot den store valgsaken, bompenger, samarbeide i Stavanger til folkets store overraskelse og frustrasjon. Likevel er det håp om at spesielt Rødt og SV vil luke ut de verste velferdsprofittørene, men det som en gang var deres prinsipper om gratis kommunale velferdstjenester har falt ut med mangelen på systemkritikk. Kommunevalget 2019 har vist at det finnes et betydelig skille mellom folkevilje og politikerenighet. Det som var venstresidens kampsaker i 70-årene, er nå blitt delvis allemannseie, og bra er det. Likevel har det skjedd en glidning mot markedsøkonomisk aksept, og partiskillene er i ferd med å viskes ut.

Flerpartisystemet alene er derfor ikke lenger noen demokratisk garanti, og det er på tide med en dyptpløyende debatt om alle sider ved dmokratiet. Den viktige tilbakekallingsretten må ikke gjemmes vekk på grunn av skrekken for sosialistiske systemer, og det må åpnes for bindende folkeavstemninger i viktige saker. Men like viktig som å mene, er å vite. Folket må informeres om alle alternativer, og den som mener noe annet fratar folket den viktigste av de menneskerettigheter Norge ellers er så ivrig til å framheve.