Petro Porosjenko til avhør

Petro Porosjenko innkalles til avhør; tilhengerne hans stormer Det statlige etterforskningsbyrået
Ukrainas tidligere president Petro Porosjenko har kanskje grunn til å svette blant pengene sine?

For noen dager siden bestemte Det statlige etterforskningsbyrået i Ukraina å innkalle tidligere president Petro Porosjenko til avhør knyttet til mistanke om forræderi og maktmisbruk. Foreløpig er Porosjenko mistenkt for 11 straffbare forhold, hvorav de viktigste er: å ha fremprovosert konflikten med Russland i Kertsj-stredet ved Krim i november 2018, å ha foretatt en ulovlig nasjonalisering av Privat Bank, banken som tilhørte oligarken Igor Kolomojskij, og å ha hvitvasket penger ved salget av et skipsverft.

Bjørn Nistad.

Som en reaksjon på innkallingen av eks-presidenten til avhør gjorde ukrainske høyrenasjonalister, anført av nøkkelpersoner i Porosjenkos parti, Europeisk Solidaritet, 15. juli et forsøk på å storme Det statlige etterforskningsbyrået. ”Truba, Portnov, FSB!” ropte demonstrantene. Og med dette ville de ha frem at direktøren for Etterforskningsbyrået, Roman Truba, handlet etter ordre fra Andrej Portnov, en betrodd medarbeider av dagens ukrainske president, Vladimir Zelenskij – og at både Truba og Portnov var redskap for den russiske sikkerhetstjenesten, FSB.

Porosjenko ble innkalt til avhør i Det statlige etterforskningsbyrået 17. juli. Men han valgte ikke å møte til avhøret.
Disse hendelsene viser at det forgår en maktkamp mellom tidligere president Petro Porosjenko og miljøet rundt ham og dagens ukrainske president Vladimir Zelenskij og hans støttespillere og allierte, som inkluderer oligarken Igor Kolomojskij, som Porosjenko drev i landflyktighet i 2015.

Denne maktkampen dreier seg primært om økonomiske verdier. Og Zelenskij prøver å bruke statsapparatet til å nedkjempe Porosjenko og hans støttespillere – på samme måte som Porosjenko under sitt virke som president brukte statsapparatet mot personer han oppfattet som brysomme.

Vel så viktig som anklagene mot Porosjenko er hva han ikke er anklaget for. Bortsett fra fremprovoseringen av sammenstøtet mellom ukrainske og russiske marinefartøyer i Kertsj-stredet – som var en absurd hendelse enhver kunne se at utelukkende var et påskudd for å kunne erklære unntakstilstand noen måneder før presidentvalget i 2019 – er den tidligere presidenten ikke på noe punkt tiltalt for sin håndtering av krisen Ukraina havnet i som en følge av statskuppet i 2014, herunder forholdet til Russland.

Porosjenko satte i gang en såkalt anti-terroroperasjon – i realiteten full krig – mot den opprørske befolkningen i Øst-Ukraina, inkludert beskytning av byer og tettsteder. Han innførte en økonomisk blokade av Donbass som har påført befolkningen store lidelser. Han har nektet å oppfylle de såkalte Minsk-avtalene fra 2015 om å løse krisen i Ukraina ved hjelp av desentraliserende reformer. Han har fått Radaen til å vedta å utrydde russisk språk og kultur og dermed umuliggjort enhver form for nasjonal forsoning. Og han har på utallige måter forsøkt å provosere Russland, som vil måtte inkluderes i ethvert forsøk på å løse krisen i Ukraina.

Intet av dette – som burde være mer enn nok for å dømme Porosjenko til døden eller livsvarig fengsel for angrepskrig og folkemord – er inkludert i anklagene som rettes mot den tidligere presidenten.
Å trekke Petro Porosjenko, slakteren av Donbass, for retten for økonomiske forbrytelser er like absurd som om Hermann Göring, sjef for det tyske flyvåpenet, ved rettsoppgjøret etter annen verdenskrig skulle ha vært tiltalt for tyverier av malerier.
Rettsprosessen som nå er innledet mot Porosjenko, er som å trekke en massemorder for retten for tyveri.
Dette viser at maktkampen mellom Zelenskij og Porosjenko er et indre oppgjør blant de kreftene som kom til makten ved statskuppet i 2014. Og dette oppgjøret vil sannsynligvis bety lite for den pågående borgerkrigen i Ukraina, som er et oppgjør mellom den galiciske (vestukrainske) anti-russiske nasjonalismen og krefter som betrakter Ukraina som en del av den russiske verden.

Hvem som vil gå seirende ut av det som mye tyder på at vil bli en konfrontasjon mellom Zelenskij og Porosjenko, er vanskelig å spå. Dersom han som president kan stole på de væpnede styrkene, sikkerhetstjenesten og politiet, burde Zelenskij ha gode muligheter til å vinne. Spørsmålet er hvorvidt han virkelig kontrollerer disse maktapparatene etter at Porosjenko har hatt fem år på seg til å fylle dem med sine folk. Og de høyrenasjonalistiske bandene, som også utgjør en betydelig maktfaktor, er det tilsynelatende Porosjenko som har kontroll over.