Historien er ikke sluttI 1991 ble Sovjetunionen oppløst. Da Francis Fukuyama i 1992 ga ut boken «The End of History and the Last Man» var det et uttrykk for en oppfatning om at den politiske utviklingen hadde nådd et sluttpunkt. Fra nå av var det uomtvistelig at den vestlige modellen med markedsøkonomi og liberalt demokrati hadde seiret, og at den ville erobre hele verden.Markedsøkonomi og kapitalisme, i form av globalisering, har da også skutt fart etter at den øst-europeiske modellen falt. Men ideen om at det finnes et alternativ er ikke død. Et bemerkelsesverdig skifte er i ferd med å skje i kapitalismens kjerneland USA. Ordet sosialisme har ikke lenger det stigma det har hatt. Halvparten av amerikanere under 35 sier at de foretrekker å leve i et sosialistisk samfunn. 61 % av amerikanere under 24 år stiller seg positiv til sosialisme. Om ikke de unge amerikanerne har et like avklart forhold til innholdet i begrepene som det norske kommentariatet, har de i hvert fall førstehånds kjennskap til livet i det kapitalistiske USA – og det suger.I motsetning til Skartveit, Myksvoll, Hagtvet og Mellem kjenner amerikanerne nemlig på kroppen hvordan livet i det kapitalistiske USA arter seg. Sult og fattigdom i kapitalismens kjernelandFN har for lengst slått alarm om fattigdommen i Trumps Amerika. I følge FNs spesialutsending er landet preget av ekstrem fattigdom «som grenser til grusomhet». Millioner av amerikanere har ikke tilgang til helsetjenester og nok mat, på grunn av en voldsom nedbygging av velferdsprogrammer. Over 43 millioner amerikanere lever i fattigdom.
13 millioner av dem er barn. Det betyr at hvert femte barn i USA vokser opp i fattigdom. Mer enn en av fem amerikanske barn er hjemløse!USA har høyere økonomisk ulikhet enn noe annet vestlig land. Finanskrisen i 2008 rammet millioner av amerikanere, og resulterte i den største overføring av rikdom fra fattig til rik i USAs historie. Ti år etter er det de aller rikeste som har får glede av den økonomiske veksten. Samtidig har Kongressen vedtatt omfattende skattekutt til en prislapp på 1.500 milliarder dollar over en tiårsperiode. Skatteletten går hovedsakelig til USAs rikeste, og FN har advart om at den vil øke ulikheten ytterligere. Forventet levealder i USA går ned for andre året på rad.
Human Rights Watch kom i år med en rapport som viste hvordan sult og fattigdom brer om seg også i Storbritannia, verdens femte største økonomi. Tusenvis av familier har ikke økonomi til å kjøpe nok mat, og er avhengige av matutdeling fra veldedige organisasjoner. Det nye fenomenet med voksende sult har inntruffet samtidig som det siden 2010 har foregått en omfattende restrukturering av landets velferdssystem. Med reduksjoner i velferdsstøtten fra år til år, har antall personer som går sulten - inkludert familier med barn, steget med alarmerende hastighet. Trussel Trust, den største veldedige organisasjonen i Storbritannia som deler ut mat, har dokumentert en voldsom økning i utdeling av nødmatpakker mellom 2008 og 2018. På ti år økte utdelingen fra 26.000 matpakker i året, til mer enn 1,33 millioner. Et bredt nettverk av uavhengige matbanker har spredt seg over hele landet for å møte behovene til mennesker som ikke selv er i stand til å kjøpe nok mat.Hvor er Skartveits, Myksvolls, Hagtvets og Mellems engasjement for disse ofrene for kapitalismens grusomhet?Det er de innebygde mekanismene i det kapitalistiske systemet som skaper brutal ulikhet og økologisk katastrofe. Med kapitalismen får vi i høyden et kastrert demokrati, i betydning et politisk styresett der spillereglene fungerer som vern for kapitalistklassen. Kapitalisme = brutal og dødelig ulikhetDet er dette systemet de kaller kapitalisme, og det er dette de forsvarer: En bitteliten, global klasse av superrike kontrollerer mer enn halvparten av alle jordiske verdier, samtidig som en milliard mennesker lever i prekær, livstruende fattigdom. I januar la Oxfam frem sin årlige rapport om verdens ulikhet. Den viste at de 26 rikeste menneskene på kloden eide like mye som de 3,8 milliardene som utgjør den fattigste halvparten av jordens befolkning. Denne halvparten av jordens befolkning må klare seg på mindre enn 5,5 dollar pr. dag. Hvilket liv er det? Hvordan er det i det hele tatt mulig å forsvare et system som overfører en slik pervers konsentrasjon av rikdom til en bitte liten klikk av mennesker, som i antall ikke engang fyller setene i en buss? Hvor er indignasjonen til kommentariatet i møtet med en slik skandaløs kjensgjerning? Hvorfor krever de ikke det eneste logiske: At denne enorme opphopningen av formue konfiskeres, og at den brukes til beste for den fattigste halvdelen av menneskeheten?Rapporten fra Oxfam viser at 2.200 milliardærer økte sin formue med 12 % i 2018, mens den fattigste halvdelen har fått redusert sin formue med 11 %. Kort sagt; de rike blir rikere og de fattige fattigere. Hadde vi brukt den enorme rikdommen som er samlet hos kun 26 individer på kloden, kunne vi løst alle sosiale problemer som menneskeheten står ovenfor!Sannheten om kapitalismen er at den på 200 år ikke har maktet å løse helt grunnleggende, menneskelige behov. Sannheten om kapitalismen er at de økonomiske ulikhetene i verden aldri har vært større enn de er i dag. Bløff om fattigdomsbekjempelseMen hører vi ikke at millioner er «løftet ut av fattigdom» de siste tiårene?
Påstanden er høyst problematisk. FN og Verdensbanken har ved flere anledninger både endret målsetting og definisjoner i bestrebelsene på å vise at fattigdommen går ned. Diskusjonen er for lang og kompleks å ta her, men i artikkelen “Exposing the great ‘poverty reduction’ lie” har Jason Hickel gitt en god innføring i hva det dreier seg om.Faktum er at den verdensomspennende kapitalismen skaper og opprettholder sult. Under kapitalismen er mat et spekulasjonsobjekt som omsettes på børs. «Matens historie tok en skjebnesvanger vending i 1991, og ingen så det der og da. Det var året Goldman Sachs tenkte som så at vårt daglige brød kunne være en utmerket investering.» Dette skriver Martin Caparrós i boken «Sult». Han viser at verdens sultne er prisgitt et globalt matmarked, der de rikeste fond og investorer spekulerer i matreserver og provoserer frem matknapphet for å presse prisene (profitten) opp. På råvarebørsen i Chicago spekuleres det i mat, som andre spekulerer i olje. Når prisene presses opp betyr det døden for millioner av verdens fattige, men tilsynelatende uten at kapitalismens forsvarere ser noe umoral i dette.
Sult tar livet av 9 millioner mennesker hvert år, tilsvarende ett og et halvt Holocaust. En milliard mennesker kjemper en daglig kamp for å få i seg nok mat med tilstrekkelig næringsinnhold for å kunne leve og utvikle seg normalt. Verden produserer nok mat til å fø 12 milliarder mennesker, så problemet er ikke mangel på mat, problemet er fordeling – eller mer presist; det systemet de kaller kapitalisme.Et land som derimot har klart «å løfte» hundrevis av millioner opp til et nivå av relativ velstand, er det «kommunistiske» Kina. Kinas positive bidrag alene gjør at antall ekstremt fattige på jorden er en milliard, og ikke to. Kapitalisme = økologisk katastrofeDet er dette systemet de kaller kapitalisme, og det er dette de forsvarer: Verdens vitenskapsfolk har for lengst slått alarm om at jordens økosystem er i akutt fare. Likevel fortsetter ødeleggelsene i stort tempo. I kapitalismen har multinasjonale selskapers profittjag den høyeste verdi. I en ny rapport fra FNs menneskerettighetsekspert konkluderes det med at klimaendringene øker de økonomiske forskjellene og vil skyve nye 120 millioner mennesker ned i fattigdom og sult. Rapporten sier det likner et klimaaparteid, der de rike betaler for å unnslippe oppvarming og konflikter, mens resten av verden må ta støyten.
Klodens økologiske system har nådd et vippepunkt pga. et hemningsløs profittjag, drevet frem av mektige selskaper som i mange tilfeller sponser (les; kjøper) politikere som fungerer som døråpnere for et «fritt» næringsliv. «Fritt» næringsliv i kapitalismen betyr å kunne ta seg til rette på naturens – og fellesskapets, bekostning.
Kapitalistklassen forsøker å individualisere ansvaret for miljøødeleggelsene, ved rett og slett å kreve at du gjør jobben med å redde kloden fra økologisk sammenbrudd. Derfor hamres det inn et budskap om at livsstilen din må endres, ved at du spiser mindre kjøtt, sykler til jobb, flyr minst mulig, og resirkulerer husholdningsavfallet. Mest av alt tjener det individuelle fokuset som en lynavleder. Ved å velte ansvaret over på den enkelte skapes en illusjon av at du faktisk bidrar til å redde kloden. Skal du imidlertid gi et bidrag som monner må du kreve vidtrekkende systemendringer, ja rett og slett arbeide for en revolusjonær omveltning, og kreve at kapitalismen avskaffes!Globale storselskaper leder anMer enn 70 % av alle klimagassutslipp skyldes nemlig aktivitetene til 100 globale selskaper, bare 25 av dem står alene for halvparten av alle utslipp. Et relativt lite antall produsenter av fossilt brensel og investorene deres sitter altså med nøkkelen til å takle klimaendringene. Men den globale kapitalismen har ingen genuin interesse av å endre seg, den tar ikke ansvar for annet enn sine egne aksjonærers avkastning.I realiteten har opinionen latt seg passivisere av tomprat og virkningsløse tiltak, som ikke har hatt noen annen funksjon enn å gi et inntrykk av at det bestående systemet – kapitalismen, tar klimaendringene på alvor. Forholdet mellom økonomisk vekst og globale utslipp har ligget fast siden 1970. De globale utslippene av CO2 har økt like mye som summen av BNP i alle verdens land siden 1990, dvs. med nesten 70 %. Også i Norge er utslippene av CO2 høyere i dag enn de var i 1990. Kapitalismens krav om økonomisk vekst viser seg altså uforenlig med målsettingen om kutt i klimautslipp.
«Verden må gjennom endringer i et omfang vi aldri før har sett», skrev Cicero senter for klimaforskning, da FNs klimapanels (IPCC) la frem sin rapport i fjor høst. Men utslippskuttene verdens land foreløpig har meldt inn til Paris-avtalen er fullstendig utilstrekkelige. I følge FNs miljøprogram er det sannsynlig at vi går mot tre graders global oppvarming.
I mai la FNs naturpanel frem en alarmerende rapport som viste at en million – 1.000.000 - arter er truet av utryddelse, pga. menneskelig aktivitet. 2.000 av disse utrydningstruede artene lever i Norge. Landbruk, skogbruk, gruvedrift og overfiske i havet, rovdrift på dyre- og plantearter, menneskeskapte klimaendringer, forurensning og spredning av fremmede, skadelige arter til nye områder, er hovedårsakene til katastrofen.Mens fri konkurranse og frihet fra statlige reguleringer er kapitalismens livsgrunnlag, og maksimering av profitt det primære målet, kan klimakrisen og naturmangfoldet bare reddes ved omfattende koordinering, samarbeid og strenge reguleringer på det økonomiske området. Noen vil kalle det planøkonomi. Vi er øyenvitner til at kapitalismens ustoppelige jag etter nye markeder og profittmuligheter er på kollisjonskurs med selve naturens tålegrenser.
Kapitalisme = kastrert demokratiI den globaliserte økonomiens tidsalder snevres demokratiet inn, ved at folkevalgt organer tømmes for makt og innhold. Politikkfelt løftes over i en juridisk sfære, og områder som tidligere var styrt av valgte politikere gjøres til markedsstyrte soner, frigjort fra folkevalgt kontroll.
Den moderne kapitalismen viser seg stadig mer uforenlig med demokrati.De juridiske og geografiske rammene for stat og marked er snudd på hodet. Tidligere satte staten rammene for pengemaktens virksomhet, nå setter pengemakten rammene for statens. Nyliberalismen har gjort alt til marked, og den viser sitt hegemoniske overtak ved at nesten ingen stiller spørsmål ved markedsfiksjonen. Konsekvensen er at kapitalismen anno 2019 parkerer og demonterer demokratiet.Forsker ved NUPI – Stein Sundstøl Eriksen, har pekt på tre endringer som samlet sett svekker demokratiet i dag:
Staten inngår forpliktende internasjonale avtaler som begrenser demokratiske organers mulighet til å fatte vedtak.
Staten overfører myndighet til autonome byråkratiske institusjoner som er unndratt politisk kontroll.
Statlige institusjoner privatiseres ved at tidligere oppgaver overføres til ”markedet”, og følgelig er utenfor folkevalgte organers makt.
EØS-avtalen og TISA er typiske eksempler på det første. Uavhengige sentralbanker, som ansees som en nødvendighet når kapitalbevegelsene skal flyte fritt, er eksempel på det andre. Den tredje tendensen ser vi når statlige institusjoner privatiseres, og kontrollen overføres til markedsaktører, og de folkevalgte kun har mulighet til å påvirke indirekte.Konsekvensen av alle disse forholdene er at de folkevalgtes makt innsnevres, og at politikken, sfæren der demokratiske beslutninger fattes, får mindre og mindre betydning. Mens pengemakten bedriver grensesetting mht. hva staten kan gjøre, er pengemakten selv blitt grenseoverskridende. Før var markedene innad i statene, nå ligger statene omkranset av markedene. Nasjonale politikere som vil sette grenser for hva pengemakten kan foreta seg får smekk på fingrene av overnasjonale kontrollorgan. De overnasjonale organene, som pretenderer å være uavhengige forvaltere av et objektivt regelverk, handler i realiteten som pengemaktens representanter, og har som oppgave å slå ned nasjonale avvik.Valget er gjortVelgerne inviteres til «valg» slik det sømmer seg i «demokratier», men valget er illusorisk. Velgerne kan stemme på en mann eller en kvinne, en «sosialist», en «konservativ» eller en «liberal-demokrat», men den politiske kursen ligger fast uansett resultat.Nyliberalismens økonomiske politikk er implementert i EUs «grunnlov», Lisboa-traktaten. Den gjør det umulig for medlemslandene å føre en annen økonomisk politikk. Denne kursen kan ikke endres uten at samtlige 28 medlemsland er enige samtidig. I EU er dermed nasjonalstatenes handlingsrom minimalt og slik blir demokratiet en illusjon.
Dagens EU er blitt slik markedsøkonomiens hardkokte ideolog Friedrich Hayek ønsket seg. I 1939 etterlyste han «mellomstatlig føderalisme» i Europa, dette for å hindre velgerne i å bruke demokratiet til å påvirke det frie markedets funksjon. Hayek skjønte at kapitalisme i ren form, som dagens nyliberalisme etterstreber, ikke er forenlig med demokrati. Essensen i nyliberalismens frihetsbegrep betyr at økonomisk frihet trumfer politisk frihet.
Det bør ikke overraske at den moderne kapitalismen, slik den frontes av det nyliberalistiske prosjektet, er på kollisjonskurs med demokratiet. For hundre år siden ble demokrati og markedsøkonomi betraktet som motsetninger. Borgerskapet så på allmenn stemmerett som en trussel, følgelig var stemmeretten knyttet til eiendomsbesittelse.
Det er derfor helt logisk at partiet Høyre, som var det siste partiet i Norge som akseptere allmenn stemmerett, i dag er det eneste som har EU-medlemskap på programmet. Unionistpartiet Høyre, og dets sponsorer fra milliardærklassen, ser at EU er kapitalinteressenes bolverk mot folkelig makt.Sosialismen i angrepsposisjonDet er dette systemet de kaller kapitalisme, og det er dette de forsvarer: Ekstrem rikdom og makt hos en liten klikk individer, og i styrerommene hos noen
grenseoverskridende storselskaper, avmakt og en daglig kamp for tilværelsen for halvparten av menneskeheten. Sosialister, og de som identifiserer seg med kommunismen slik Marx definerer den politiske kampens mål, har ingen grunn til å innta en forsvarsposisjon. Tvert imot; det er vi som er i angrepsposisjon! Verden i dag er først og fremst et resultat av kapitalismen, og det ser ikke bra ut.Kapitalismen må på tiltalebenken, og dens forsvarere konfronteres.
Kilder:
«Rødt skaper ufrie mennesker», vg.no 11.05.19, «Den skrekkelige utopien», bt.no 13.05.19, «Rødts uutholdelige letthet», aftenposten.no 23.05.19, «Rødt er et intellektuelt havari», aftenposten.no 30.04.19, «Exclusive poll: Young Americans are embracing socialism», axios.com 10.03.19, «Gen Z prefers "socialism" to "capitalism", axios.com 27.01.19, «FN slår alarm om Trumps USA», dagsavisen.no 01.06.18, «Nothing Left in the Cupboards. Austerity, Welfer Cuts, and the Right Food in the UK», hrw.org 20.05.19, “Public Good or Private Wealth?”, Oxfam januar 2019, Jason Hickel “Exposing the great ‘poverty reduction’ lie”, Aljazeera.com 21.08.14, Martin Caparrós “Sult”, Cappelen Damm 2016, «FN-rapport advarer mot klimaaparteid», dagsavisen.no 26.06.19, “Just 100 companies responsible for 71% of global emissions, study says”, guardian.com 10.07.17, “- Verden må gjennom endringer i et omfang vi aldri før har sett», dagbladet.no 08.10.18, «FNs Naturpanel: Menneskelig aktivitet truer eksistensen til en million arter», fn.no 08.05.19, Stein Sundstøl Eriksen «Slutten på demokratiet? – Globalisering, nyliberalisme og demokratiets framtid», i Agora 02-03 2016, Alan Johnson «Brexit, sett fra venstresida», i Klassekampen 4. april 2017
, On: 25 juli 2019, Last Modified: 26 juli 2019 
Comments RSS feed
Comments