Arbeid og frivillighet

En hjørnestensbedrift legges ned og med ett slag var levebrødet for noen tusen arbeidsfolk forandret til en køplass på arbeidskontoret. Dette samtidig som byen skrek etter oppgaver som ingen var villige til å gjøre, slik det ble oss fortalt. «Vi vil» sa vi, men de kommunalt ansvarlige ristet på hodet av slik naivitet: «Så enkelt er det ikke!» 

Dette skjedde tidlig på 80-tallet, da Kværnerkonsernet bestemte seg for å omskape et fungerende skipsverft til en senere næringspark i min hjemby Fredrikstad. Jeg var en av de som skulle organisere de nylig arbeidsløse og finne nye uoppdagede arbeidsplasser, men som så mye annet strander oppfinnsomhet og logisk tanke ut i det blå. Spesielt er ikke vi som klassifiseres som kroppsarbeidere særlig tungveiende i våre forslag, selv om det logisk sett burde være en ide å  rette opp den totale mangelen på offentlige toaletter, ved å ansette vakthold for å hindre påstått hærverk.  Eller det å strø sand for å forhindre kostnader og menneskelig lidelse ved  lårhalsbrudd og andre skader, fordi byens fortau var så såpeglatte at til og med bikkja mi på fire bein nektet å begi seg ut på plassen foran biblioteket. Men «så enkelt» var det altså ikke, og isglatt er det fortsatt i dag, skal vi tro hjertesukk på sosiale medier. 

Les mer i Friheten.