Etter 22. juli, større åpenhet og mer demokrati?

(Bjarne Johansen - nr. 19 - 2011) Sånn i teorien betyr demokrati bl.a. muligheten til å kunne delta i offentlig debatt. I Norge har vi partidebatter lokalt og på riks-TV hvor politiske partier kan delta og presentere sitt syn på ulike saker. Men i praksis fungerer ikke dette demokratiet. Det offentlige rom - dvs. media, politikere og møtearrangører - har funnet ut at demokratiet fungerer best ved å utelukke de små partiene. Det offentlige rom snakker gjerne med store bokstaver om hvor viktig det er å ta vare på demokratiet, men er samtidig superflinke til å ekskludere demokratiet i praksis. 

Torsdag 1. september arrangerte LO-Tromsø gjennom Internasjonalt Seminar et debattmøte på Kulturhuset i byen med tema: «Kan Tromsø kommune bli en mer åpen og demokratisk by?»

Bare den aksepterte «8’er-banden», dvs. «venstresiden» (Ap, SV, Rødt) pluss de borgerlige (Sp, Krf, H, V, Frp) var inviterte til å delta i paneldebatten. NKP, Miljøpartiet De Grønne og Kystpartiet, som også stiller lister ved kommunevalget i Tromsø, var ikke inviterte. Som eneste i panelet ga SVs Gunhild Johansen arrangøren kritikk for ikke å ha invitert alle partiene. Et besynderlig paradoks, ettersom åpenhet og mer demokrati var temaet.

Leder Bjarne Rhode i LO-Tromsø kunne ikke gi noen fullgod forklaring, men beklaget overfor «Friheten» at NKP og de to andre partiene ikke ble inviterte. Det skulle de selvsagt ha vært, sier han. LO var medarrangør sammen med FN-sambandet, Universitetet i Tromsø og Internasjonalt Seminar. Hvor glippen lå kunne han ikke svare på, men han var villig til å undersøke saken nærmere.
Selvsagt kan alle glippe. Men uansett være seg TV-debatter og valgomater så gjelder demokratiet bare «de 8 partiene». De små partiene blir systematisk holdt unna samfunnsdebatten og på den måten blir demokratiet ekskludert. Så hvor åpent og demokratisk er egentlig demokratiet hvis bare «åtter-banden» skal kontrollere de offentlige fora?

For øvrig var partiene i panelet enige om å fortsette det gode arbeidet med å gjøre Tromsø til en inkluderende og antirastisk by, men mer kunne gjøres. Konkret foreslo Jens Ingvald Olsen (RV) å etablere et Solidaritets- og urfolkshus i Tromsø og Jonas Eilertsen (V) foreslo å innføre anonyme jobbsøknader for å rekruttere flere folk med innvandrerbakgrunn til kommunen. Ellers ble privatisering, sosial dumping, frivillige organisasjoner, folkelig engasjement, møteplasser, solidaritet, lokaldemokratiet, lærlingordninger, inkludering og diskriminering diskutert etter relativt kjente partipolitiske skillelinjer.