Retten til å mene

Det lå noe i lufta mellom debattantene under siste ukes Redaksjon1, og den som hadde fått være flua på veggen etter programmet, ville nok opplevd noe ganske annet enn en gemyttlig prat mellom venner etter sending, noe som sikkert skjer i de alle fleste tilfeller, for uenigheten er sjelden like tydelig blant de innbudte debattanter. Det norske folket skal nemlig narres til å tro at det ikke finnes virkelige konflikter i Norge, bare nyanseforskjeller.

Av Birgit Skjæret

En sykdom herjer landet vårt. En sykdom som er mer alvorlig enn feber og forkjølelse, En kreftsvulst som sprer seg fra innsiden og vil ødelegge alt hva det norske folket har kjempet for, men som støttes av de som lever på solsiden i samfunnet. De som i form av spesielle egenskaper eller rent hell sitter trygt i sine posisjoner, håver inn millioner og aner ingenting om situasjonen til de stadig flere fattige i landet. Det er disse som styrer våre oppfatninger, og de gjør det med overbevisning; "Det er vi som vet"

Politikere og fagpersonell belærer oss og vokter sin ekspertise ved å hemmeligholde premissene. Vi andre har bare å følge deres råd, og nåde den som ypper seg i mot. Slik det framkom i Redaksjon1 under diskusjonen mellom helseekspertene og Aksjonen mot Influensavaksine: Den som ikke er høyt utdannet har ingen rett til å uttale seg i helsespørsmål, ble det hevdet fra ekspertpanelet. Men skal det virkelig være slik?