«Ei ny tid kommer sjøl om fjellan står»

Sverre "Teddy" Kjeldsberg er død, en artist fra den tiden hvor det fantes sanger med et meningsfyllt innhold. Vi som var unge i 60-årene husker ham best fra rockebandet Pussycats, da i Samfunnssalen i Oslo, som en tid var det eneste stedet hvor ungdom kunne høre sin egen musikk. Noen år senere feiret vi i gledesrusden norske vinnerlåten Sami Ædnan, som et ekte og annerledes norsk innslag. Likevel er det en helt spesiell sang som for alltid har satt seg godt fast hos meg. Tekst av Klaus Hagerup, avsunget av Kjeldsberg på soloalbum og til egen melodi. Ellinors Vise.
Det var 14. januar 1981, og jeg befant meg frossen og ensom blant ukjente på nullpunktet i Alta. Alle fellestelt var revet av politiet og flere hundre mennesker var prisgitt et kaldt deprimerende mørke. Kampånden var på nedadgående, og flere og flere stilte seg opp i kø for å bli arrestert. Skulle også jeg? Men noe holdt meg tilbake, og jeg stilte meg i kø for å sage ved isteden. På det tidspunktet hadde politiet stoppet opp, og panikken senket seg over utsikten til timesvis beleiring i isødet. For meg var det da et kjærkomment innslag, da jeg ble spurt om å erstatte en i lenkegjengen for noen minutter, da den faste personen måtte ut i et nødvendig ærend. Akkurat da raidet politiet leiren, og jeg sa nei til å låses opp til tross for advarselen om at det kunne bli tøft for de som ikke var trent opp.
Tolv timer senere var jeg den syvende siste som ble båret ut. Da hadde politiet rekvirert militære kjøretøyer, og vi ble stablet sammen på et lasteplan med militærgrønt trekk over. Vi var gjennomfrosne, for lenketeltene var revet for timer siden, og den kalde vinden strøk gjennom militærduken og rimet hang over hodene våre. Men engaasjementet og håpet om en bedre tid var sterkt tilstede, og vi sang av full hals. Aldri har vel avsyngingen av Ellinors Vise passet bedre, og den opplevelsen av samhold mellom ukjente mennesker kommer jeg aldri til å glemme.
Det var en tid da undommen viste engasjement mot det rådende borgerskapet. Det var en gang da løfter om en framtid for alle var tilstede. Nå er de unge prisgitt et lykkehjul hvor bare de med vinnerloddet kommer videre. Protestbevegelsen med hull i klærne er byttet ut med ferdigproduserte hull av det rette merket. Sangene øser ut "I love you, I need you" hvor utseendet er viktigere enn sangstemmen. Politikk er fy, med mindre det dreier seg om Gud og høyreekstremisme. Markedskreftenes agenda er å knuse selvstendig samfunsengasjement, også gjennom musikken.
Men folkets engasjement er fortsatt tilstede, slik vi opplevde etter 22. juli med Rudolf Nilsens "Til ungdommen", og blant andre, Lillebjørn Nilsens hjerte for arbeiderklassen lever fortsatt. Men det er for en spire å regne i alt det konversielle ugresset. Dagens ungdom må ha som oppgave å få denne spiren til å gro, som en arv etter de som har våget å sette ord på virkeligheten og arbeidernes vilkår. Sangen som et sterkt og nødvendig virkelmiddel for rettferidhet og en ny tid.