Libya: Svinestien til Hillary Clinton

Robert Parry bidro til avsløring av Iran-Contras -skandalen på 1980-tallet. Han har utgitt `America`s stolen Narrative`. Der går han ut mot fortellingene som presenteres via Washington Post, New York Times og andre `fyrtårn for ytringsfrihet` som lar seg styre av de militær-industrielles `kamp mot terror` og `regime-skifter`. En faktor i økende motstand i USA mot imperialistisk krigføring om verdens ressurser og krigersk opptrapping rundt Ukraina, Korea, Kina og Midtøsten, er Parrys Consortium News et alternativ.  
 
Offisielle amerikanere presser på for ny plan for å `forene` et splittet Libya, men risikoen er at USA-velgere endelig vil forstå Hillarys ansvar. Hennes prosjekt for `regime-skifte` i Libya som sjef i USAs UD, glir nå over fra tragisk til tragikomisk etter hvert som etterfølger Kerry i økende grad bruker desperate strategier for å tvinge fram en eller annen ny orden i et engang velfungerende nord-afrikansk land. Landet, Libya, ble revet fra hverandre i 2011 da Hillary sto bak en allianse av vestlig terrorbombing og helligkrigere som kastet regimet og tok livet av Libyas mangeårige leder, Muammar Gaddafi i 2011.   
 
Problemet er at denne innsatsen er mye farligere mot IS-terrorister. Nå har de fotfeste i Sirte og er i gang med sine karakteristiske halshugginger av `vantro` og planlegger terror for Europa.   
   
Det er også desperasjon blant enkelte i Obama administrasjonen på grunn av forverringen av fiaskoen i Libya. Det truer ikke bare president Barack Obamas omdømme, men valgkampen for å nominere Hillary som demokratenes kandidat for så å vinne presidentvalget. Derfor føler noen i Obama-administrasjonen at de ikke har annet valg enn hasardiøs gambling.  
 
Det siste utspillet er landsetting av FNs / USAs nye `samlingsregjering`, som er snekret sammen på hotellrom i Marokko og Tunisia av vestlige diplomater. Men ankomst sjøveien kan i stedet for `enhet` føre til mer borgerkrig fordi den feier vekk to rivaliserende regjeringer. 
 
Landsetting på en marinebase i Tripoli må til fordi en av de rivaliserende regjeringene ikke tillot `ministrene i `samlingsregjeringen` å fly til Libyas hovedstad. I stedet ankom de nye `lederne` Libya med båt fra Tunisia og opererer nå fra marinebasen de landet på.  
 
Med dette uvanlige utspillet, minner Obama-administrasjonen analytikere i USAs nasjonale sikkerhetstjenesten med lang fartstid om andre fiaskoer. F.eks. der Washington prøvde å bestemme framtida i andre land ved å forme en regjering fra utsiden og så presse sitt valg av ledere på lokalbefolkningen, som Contras i Nicaragua, 1980 og Iraks nasjonalkongress i 2003. (Da jeg hørte om landsettingen, husket jeg på bildene av general Douglas Mac Arthur vassende i land og evakuert til Australia etter sitt første nederlag på Filippinene under 2. verdenskrig).  
 
Hvordan få planen til å virke?  
Et nytt mysterium er hvordan denne `samlingsregjeringen` forventer å overbevise rivalene om å godta sin legitimitet uten å ha militære muskler til å styre i hele Libya.  
 
Obama-administrasjonen gambler rett og slett på å sette en 3. rivaliserende regjering inn i en mix. Riktignok er deltakere fra de to andre tatt inn i `samlingsregjeringen`, men USA viser på samme tid motstand mot flere sentrale personer, som general Khalifa Haftar, militærkjempen i Øst-Libya. Det kan forlenge og muligens utvide borgerkrigen.  
 
US-planen for å etablere `samlingsregjering` med autoritet, forutsetter at det skal settes av rundt $ 85 milliarder av utenlands-reservene i Libyas sentralbank for å få andre Libya-ledere om bord. Men strategien blir en prøve på om håndskriften i sentralbankens sjekkhefte er mektigere enn sverdet, siden milits-grupper, tilknyttet de rivaliserende regimene, har mengder av våpen.
 
General Khalifa Haftar
I tillegg til å dele ut penger til samarbeidsvillige libyske politikere og krigere, vifter Obama-administrasjonen også med en pisk for å true trassige libyere med økonomiske sanksjoner eller brennemerke dem som `terrorister` med de juridiske og andre farer det innebærer. 
 
Men kan taktikken med bestikkelser og trusler egentlig forene et dypt splittet Libya, spesielt når noen av de mektige fraksjonene er islamistiske og ser sin rolle som mer enn politisk, selv om den ene islamistiske fraksjonen i Tripoli også er imot den islamske staten, IS?
 
En annen samlingsplan ble nevnt. Den la vekt på mer støtte fra konkurrerende fraksjoner og tok med Haftar som Libyas nye øverstkommanderende. Men planen ble avvist av et offisielt USA, som fryktet at Haftar kunne bli en ny og ukontrollerbar kjempe á la Gaddafi.
 
Likevel regnes Haftar og hans enheter som viktige elementer i kamp mot IS, og ifølge e-kilder er han i full gang med å samarbeide med US -og europeiske spesialstyrker i den kampen. Etter landsetting, 31/3-16, startet samlingsregjeringen med offisielle møter, men innenfor en strengt bevoktet marinebase.  
 
Så har `nasjonalkongressen`, hovedrivalen til `representantenes hus`, endret navnet til National Salvation government og understreket sin legitimitet i Tripoli, men den har også begrenset kontroll i flere byer. 31/3-16 tok lederen for `frelsesregjeringen`, Khalifa Ghwell, kontakt med representanter for `samlingsregjeringen` på marine-basen utenfor Tripoli og ba `infiltratørene` om å overgi seg. Representanter for den nye samlingsregjeringen truet da rivalene om at deres navn ville bli sendt til Interpol og FN, anklaget for å `støtte terrorisme`. 
 
Fredag, 1. april 2016, vedtok EU å fryse Ghwells konti. Samme tiltak ble vedtatt mot lederne for rivalene i `representantenes hus` i Tripoli og Tobruk. Ifølge meldinger har miksen av gulerot og pisk skaffet en viss framgang for `samlingsregjeringen`, etterat 10 landsbyer og byer i Vest-Libya antyder sin støtte til den nye ledelsen.  
 
Like etter at Sirraj ble utpekt av USA og FN som sjef for `samlingsregjeringen`, håndhilste han og Haftar på et møte, 30/1-2016, men det irriterte et offisielt USA som heller ville isolere Haftar fra den nye regjeringen.