Hvor er det blitt av klasseperspektivet i kvinnekampen?

Sterke kvinner har satt sitt preg på historien til alle tider, men kanskje var det først i forrige århundre hvor solidariteten ble satt på sakskartet. Først var det kvinner fra sosialistpartiet i USA som demonstrerte i 1908, og to år etter ble den internasjonale kvinnedagen ble innført på den andre sosialistiske internasjonalens møte i København. Foreslått av den tyske marxisten Clara Zetkin, og i årene som fulgte har kvinnekampen vært ført av den sosialistiske og kommunistiske bevegelsen i mange land.

Birgit Skjæret

BARNA HAR NØDVENDIGVIS vært en del av kvinnenes agenda, og på mange måter hindret egenutvikling og arbeid. Derfor har den sosialistiske bevegelsen satset på barnehager for å bedre kvinners stilling i arbeidslivet. I DDR ble barnehager opprettet i tilknytning til arbeidsplassen slik at mor kunne ha kontakt og amme sitt barn også i arbeidstiden. Også det så negativt omtalte «gubbeveldet» i Sovjetunionen sørget for barnehager til alle for en rimelig avgift. Jeg kan huske at det også i Norge fantes barnehager ved sykehus og større arbeidsplasser, den gangen sosialdemokratiet ikke hadde krøpet inn i de markedsliberale skygger. Nå i dag er det snakk om markedsøkonomisk kjøp og salg av barnepass, og de arbeidende foreldre stresser for å tilpasse kjøring til og fra for å ivareta sin karriere i arbeidslivet. Karrierekvinner og «tidsklemma» er blitt moteord i den nye tid.

KVINNESAKEN OG 8.MARS er ikke lenger forbeholdt venstresiden. Både Siv og Erna kjemper om kvinnenes gunst, og den glemte husmorrollen bringes på bane av den myke mann fra KrF til stor ergrelse for de moderne karrierekvinner. Inga Marte kan forfekte bisetninger så mye hun vil, men hennes famøse uttalelse om at hjemmearbeidende kvinner er mindre verd, står likevel klart fram som en gjeldende oppfatning blant talskvinnene som befinner seg på solsiden. De arbeidsløse og de som kjemper seg gjennom en lang dag på supermarkedet, blir sjelden sett eller hørt. Klasseperspektivet har forsvunnet fra dagens kjønnskamp.

KVINNEDAGEN BLE I år behørig omtalt med grunderkvinner i fokus, og en stor kontingent BI-studerende jenter som vil vie sitt liv til store penger i eiendomsbransjen. Det unisone kravet er at vi må ha flere kvinner inn i ledende stillinger, og i kampen om løsning på problemet, har det framkommet et forslag om å la karrierekvinner få skattefritak for hjemmehjelp. Hvem skal vaske? Skal det kanskje være «arbeidstrening» for de som har falt utenfor normalt lønnsarbeid? Kvinner og menn i likestilt lavstatus? Kvinner er i mindretall i nesten alle yrker utenom omsorgsektoren, men vi hører aldri kravet om flere kvinnelige bygningsarbeidere eller søppelkjørere. Hvor befinner seg kravet om verdioppdatering av produserende arbeid? Er vår framtid forbeholdt galopperende vareomsetning og eiendomsspekulasjon? En framtid hvor også liv og helse er blitt en vare.

HVA DE ENN kaller seg, så er det høyesiden som har overtatt den dominerende kvinnekampen. Det sosialistiske aspektet som startet det hele har kommet i bakgrunnen, om det i det hele tatt eksisterer. Det feministiske innslaget i norsk politikk handler mest om sex og porno, og til og med den manipulerende reklamen av sykelig tynne kvinnekropper, skal få lov til å eksistere bare de føyer til at bildet er retusjert. Selvfølglig finnes det fortsatt mange ærlige frontkjempere mot vold og seksuell undertrykking av kvinner, men uten et sosialistisk perspektiv, blir det ofte bare med ordene uten at noen grunnleggende bedring skjer.

LIKE MULIGHETER OG rettigheter for alle mennesker er det overordnede målet, både for kvinner, menn og barn. Retten til å utvikle sine kvalifikasjoner optimalt i sameksistens og solidaritet med andre. Vi må ikke tillate at kjønnskampen havner på et sidespor. Kanskje er det på tide å oppdatere den velbrukte parolen til «Ingen kvinnekamp uten klassekamp»