Pinter: «Demokratiet» har seiret

Den britiske forfatter Harold Pinter ble i 2005 tildelt Nobelprisen i litteratur. Hans «takketale» var en slags oppsummering av de utallige talløse dokumenterbare krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten som USA er ansvarlige for, men som Imperiet i sin «suverenitet» aldri har erkjent, eller er blitt dømt for.

USAs «nasjonale sikkerhetsapparat», etablert for å sikre de multinasjonale selskaper og monopolene global dominans, formet USAs utenrikspolitikk etter 2. verdenskrig. Av «nasjonale sikkerhetsmessige grunner», dominerte «lav-intensitets-konflikt» USAs «utenrikspolitikk» i Sør- og Sentral-Amerika i mange tiår.

«Direkte invasjon av suverene stater har i realiteten aldri vært en favorisert metode av USA», skriver Pinter. «I hovedsak har USA foretrukket «konflikt av lav intensitet».

«Konflikt av lav intensitet betyr at titusenvis av mennesker dør, men langsommere enn om du droppet en bombe på dem i en smell. Det betyr at du infiserer hjertet i landet, du setter i gang en ondartet vekst og ser at koldbrannen sprer seg.

Så når befolkningen er nedkuet - eller slått ihjel - same shit - og dine egne venner, være seg militæret og de store selskaper, sitter komfortabelt med makten, kan du stille opp foran kamera og fortelle verden at demokratiet har seiret».

Pinter bruker Nicaragua som relevant eksempel på USAs forbrytelser mot menneskeheten. Pinter var selv til stede på et møte i USAs ambassade i London på slutten av 1980-tallet.

USA-kongressen skulle avgjøre om den skulle gi Contras penger i kampen mot Nicaragua. Pinter deltok i en delegasjon sammen med den katolske fader John Metcalf. Lederen for USA-enheten var senere London-ambassadør Raymond Seitz.

Fader Metcalf sa: «Sir, jeg har under mitt oppsyn et sogn nord i Nicaragua. Sognebarna bygde en skole, et helsesenter, et kultursenter. Vi har levd i fred. Så for noen få måneder siden angrep en Contra-styrke sognet.

De ødela alt: Skolen, helsesentret, kultursentret. De voldtok sykepleierne og lærerne, slaktet legene på den mest brutale måte. De oppførte seg som barbarer. Vær så snill, krev at USAs regjering trekker støtten til denne grusomme terroristaktiviteten».

«Raymond Seitz hadde et godt omdømme som en fornuftig, ansvarlig og sofistikert mann. Han var høyt respektert i diplomatiske kretser. Han lyttet, tok en pause og sa så med en viss grad av alvor: «Fader, la meg si deg noe. I krig vil uskyldige alltid lide». Det ble en kald stillhet. Vi stirret på han. Han vek ikke tilbake.

Tilslutt sa noen: «Men i dette tilfellet er «de uskyldige mennesker» ofre for en avskyelighet subsidiert av din regjering - en avskyelighet blant mange. Om kongressen tillater Contras mer penger vil grusomheter av dette slaget bare fortsette. Er ikke det tilfellet? Er ikke din regjering skyldig i støtte til morderiske handlinger og ødeleggelse av suverene stater?».

Seitz var urokkelig rolig: «Jeg er ikke enig at de fakta som du presenterer støtter dine påstander», sa han. «Da vi forlot ambassaden fortalte en assistent at han likte mine skuespill. Jeg svarte ikke».

Pinter minner oss om at president Reagan erklærte at: «Contras er moralske likemenn med våre grunnlovsfedre».

USA støttet det brutale Somoza-diktaturet i Nicaragua i over 40 år. Det nicaraguanske folk, ledet av Sandinistas, styrtet Somoza-regimet i 1979 og en folkerevolusjon fant sted.

Pinter skriver: «Sandinistene var ikke perfekte. De eide sin rimelige del av arroganse og deres politiske filosofi inneholdt sine motsetningsfylte elementer. Men de var intelligente, rasjonelle og siviliserte. De gikk i gang med å etablere et stabilt, anstendig, pluralistisk samfunn. Dødsstraff ble forbudt. Hundretusener av bønder rammet av fattigdom ble brakt tilbake fra døden.

Over 100 000 familier ble gitt retten til jord. Totusen skoler ble bygd. En virkelig betydelig kampanje for lese- og skrivekyndighet reduserte analfabetismen til mindre enn en syvendedel. Gratis utdanning ble etablert og en gratis helsetjeneste. Barnedødelighet ble redusert med en tredel. Polio ble utryddet».

Pinter fortsetter: «United States fordømte disse framskritt som marxistisk/leninistisk nedbryting og undergraving. Sett med USA-regjeringens øyne var et farlig eksempel blitt satt. Om Nicaragua ble tillatt å etablere grunnleggende normer for sosial og økonomisk rettferdighet.

Om det ble tillatt å heve standarden på helseomsorg og utdanning og oppnå sosial enhet og nasjonal selvrespekt, ville nabolandene stille de samme spørsmål og gjøre de samme tingene».

Videre: «United States nedkjempet tilslutt Sandinist-regjeringen. Det tok noen år og møtte betydelig motstand. En ubarmhjertig økonomisk forfølgelse, og 30 000 døde undergravde spiriten hos det nicaraguanske folket. Igjen ble det utbyttet og påtvunget fattigdom.

Kasinoøkonomien flyttet igjen inn i landet. Gratis helse og gratis utdanning var slutt. Big business returnerte med hevn. «Demokratiet» hadde seiret.

Denne «politikken» er ikke begrenset til Sentral-Amerika. På ordre fra Wall Street, transnasjonale monopoler og det militærindustrielle komplekset har USA siden 2. verdenskrig støttet og skapt fascistiske diktaturer overalt i verden.

Sosialdemokratiet og borgerskapet i Norge allierte seg tidlig med krigsforbryteren USA, og har siden 2. verdenskrig vært Imperiets puddel. USA og puddelen Norge har sørget for at «demokrati, frihet og menneskerettigheter» nådde Jugoslavia, Afghanistan, Irak og Libya. Og nå står Syria og Ukraina for tur.
Tradisjonen tro, med terror og vold mot sivile, fortsetter Imperiet å bekjempe arbeiderklassen og folkets interesser. Ved å kombinere «lav-intensitets-krig», «fargerevolusjoner» og «shock and awe», fører USA-NATO med våpen i hånd en global klassekamp for monopolene og profittinteressene.

Fagforeninger må stå opp.
Norge ut av NATO.