Bror mot bror

Men vel igjennom asylnåløyet uttalte Keshvari at Europa må slutte helt å ta imot asylsøkere! Det får jaggu være nok med kvoteflyktninger, som han – kanskje ikke helt ordrett, uttalte i et intervju i Aftenposten for en tid tilbake.

Frp har en rom tid holdt seg med en innvandrer som innvandringspolitisk talsmann. Med all mulig risiko for å diskriminere vekk en stor del av norske borgere fra et økende aktuelt samfunnsspørsmål og rettmessige plasser i vårt konstitusjonelle system, velger jeg likevel å problematisere dette forholdet – kan valget av Mazyar Keshvari, som selv kom til Norge som asylsøker fra Iran, til en slik posisjon, være et forsøk på å gjøre brutaliseringen av innvandringspolitikken mer spiselig? Hva skulle være mer naturlig enn at nettopp en innvandrer blir innvandringspolitisk talsmann i et parti?

Solidaritet over landegrensene
Dette er rett og slett en lumpen politikk, og gir som naturlig forventning at Arbeiderpartiet protesterer kraftig og ber Keshvari og Frp å gå litt stillere i dørene. Ganske enkelt fordi en av de mest sentrale holdninger i en sosialdemokratisk bevegelse er solidaritet – også over landegrensene og nettopp med de aller svakeste i verden. Slik var det i hvert fall i det Arbeiderpartiet jeg vokste opp med, og som ryddet godt opp i rotet etter Bondepartiets og Høyres mellomkrigstid. Et Arbeiderparti med velferdsstat og et arbeidsliv på programmet der sixpencen i en trøstesløs hånd ble en saga blott. Dette var også et Arbeiderparti som åpnet grenser og hjerter for verdens flyktninger.

Aps migrasjonsutvalg
Etter det tragiske valget sist høst satte Ap ned en rekke utvalg som skulle stake ut ny kurs for partiet – ett av dem fikk navnet Migrasjonsutvalget med den særdeles viktige oppgaven å forme morgendagens innvandringspolitikk for landet vårt. De fleste av oss oppfattet dette som et kraftig brudd med kopieringen av Frps nasjonalistiske holdninger til flyktninger som ber oss om hjelp.
Drammens-politikeren Masud Gharahkhani ble leder i dette utvalget og dermed Aps innvandringspolitiske talsmann, også han asylsøker fra Iran. Gharahkhani uttaler i DA fredag 2. februar at – ‘det er ønskelig å begrense innvandringen til Europa så mye som mulig’, og i Dax18 samme dag at – ‘innvandringen til Norge må begrenses til FNs kvoteflyktninger’. Hørt dette før?

Strategitenkning – bror mot bror
Og denne fredagen var det også at Arbeiderpartiet ved Migrasjonsutvalget leverte 22 forslag for å stramme inn innvandrings- og integreringspolitikken, og Frps innvandringspolitiske talsmann kommenterer lakonisk – vi er glad for alle som kopierer vår politikk.
For å si det én gang til – dette handler ikke om innvandrere i viktige politiske posisjoner, der de definitivt hører hjemme like mye som alle andre nordmenn og -kvinner, men om en konspiratorisk tanke om nedrig strategitenkning i innvandringspolitikken. Jeg har ingen problemer med å forestille meg Frp og til dels Høyre i slike lumre tenketanker, men håper i det lengste at Arbeiderpartiet først og fremst utvikler sin innvandringspolitikk i sosialistisk og humanistisk retning, og for det andre at de ikke skjuler sin eventuelle skamløshet bak den taktiske manøveren å sette bror opp mot bror. For det måtte være toppen av ei latterkule å kunne få en innvandrer til å kaste innvandrere på dør. Ved siden av å sitte i Rema-kassa, vaske toaletter og rydde hotellrom. Glem aldri hvordan østerrikerne etter Anschluß i 1938 hundset jødene til å vaske brosteinsgatene i Wien med tannbørster.
Strengt, men rettferdig – og humant, liksom! Vi kan slå det fast –
europeisk asylpolitikk har intet med humanisme å gjøre.

Fattige land gjør hva de rike burde gjøre
Men la oss ta et skritt tilbake fra forhåndsdømming til en ‘vente og se’-holdning. Blant de 22 forslagene til innstramming finner vi obligatorisk leirskole, forbud mot kjønnsdelt svømming og søskenbarnekteskap, tydeligere krav til muslimske trossamfunn og bedre tilrettelagte forhold for å gi innvandrerkvinner et løft. Alle mennesker skal ha muligheten for å leve frie og selvstendige liv, osv, osv.
Dette er som krystet ut av et solidaritetsaspekt, men har først og fremst med integrering å gjøre. Innstrammingen – i innpakningen streng, men rettferdig og human, rammer alle dem som ennå ikke har kommet så langt, alle dem som banker på døra og ber om hjelp, og mange som lever papirløse og i usikkerhet under langvarig asylbehandling. Og i denne sammenhengen kommer vi ikke unna en sammenligning med de typiske katastrofelandenes naboland – like fattige og like utsatt for terror, hungersnød og forfølgelse, men som likevel tar hovedbyrden ved å åpne sine land og hjem for de over 60 millioner mennesker på flukt under omstendigheter som vi vanskelig kan forstå. Av disse omfatter FNs kvotemål bare en nanoprosent. Det er altså verdens fattige land som gjør det som verdens rike land burde gjøre.

Stunt og løskrutt?
Men det handler ikke bare for Frp om å ønske Ap velkommen etter i inhuman asylpolitikk – det er også viktig for Frp å trone alene som egoismens og nasjonalismens fanebærer i Norge. Her dreier det seg om å appellere til det aller verste i mennesker, og det gjør man best ved å diskriminere, kriminalisere og inkriminere alle som søker oss om asyl. De er snyltere, trygdemisbrukere, narkotikakriminelle og terrorister. Og fram for alt er de islamister.
Så når Ap haler innpå i kappløpet om ‘streng, men rettferdig’, er Frps nye innvandringspolitiske talsmann kjapt ute med karakteristikker som ‘stunt og løskrutt’ heller for å vinne velgere enn for å hjelpe mennesker i nød.
Akkurat den påstanden er det bare Arbeiderpartiet som kan gjøre til skamme.