Mot avgrunnen?

(9 - 2017) Hadde jeg vært ihuga medlem av Arbeiderpartiet i dag, ville jeg vært urolig: Et landsmøte som krangler om bokstaven K i en programformulering tilpasset et fremtidig forsøk på å sikre seg KrF som kortsiktig livredder virker temmelig perspektivløst.
Bedre blir det ikke når man søler bort mulighetene til å stå på framtidas side i kampen for naturressursene, og lager en saus av et kompromiss om et av våre mest symboltunge miljøsaker. Jeg tenker selvsagt på mulig oljeleting utenfor Lofoten og Vesterålen. At selv restene av partiets “venstreside” med Trond Giske i spissen lar seg bruke som partipisk i oljelobbyens tjeneste, forteller noe om uvilje til å lære av historiens fasit. En historie full av eksempler på overgrep mot annerledes tenkende i partirekkene, og eksemplene har sjelden ført til noe godt.

Før landsmøtet ofret medstrømsmediene metervis av spalteplass på partiets fravær av konturer og politisk profil som årsak til dårlige meningsmålinger. En kritikk særlig fokusert om “tåkefyrsten” Jonas Gahr Støre. Seinere ble alt bra. Støre er plutselig “selvsikker” og “trygg”, svinger seg i dansen, og landsmøtet fremstår som mer idyllisk enn på årtier. Her er det lite snakk om politikk, men desto mer om adferd og staffasje.
Men er denne beskrivelsen en garanti for en lys framtid, eller er det fortsatt slik at når “borgerpressen” klukker fornøyd er det mer å oppfatte som en varselklokke enn som grønt lys for sosialdemokratisk suksess?
Er det eksempelvis ikke dette vi har opplevd i land etter land de siste årene? Sosialdemokratiske partier som vraker gammelt grunnfjell - som identifiserer seg med samfunnets vellykkede, som klamrer seg til makt og posisjon ved å alliere seg med gamle “klassefiender”?

Vi så det i Hellas og i Nederland, vi så det i Italia, vi så det i Spania, og nylig slo den samme loven til i Frankrike. Og snart vil Storbritannia følge etter.
Fra å være mektige folkebevegelser er restene krympet til små flokker mens de ansvarlige for utviklingen forlater det synkende skip. Men dem er det ikke synd på. Det finnes nok av politiske venner i  - det være seg i NATO eller EU - menn og kvinner som har brolagt sitt politiske svik med fete kontrakter. Det er vanlige mennesker som  betaler kalaset, det er de arbeidsløse, fattigfolk som har finansiert EU-festen, og en vanvittig opprustning med en rekke lokale kriger og ufattelige lidelser til følge.
Og nettopp denne tall-løse  skaren av anonyme, de som har kjent utbytting og  maktmisbruk på kroppen er det som nå strømmer ut i gatene og påfører det ene sosialdemokratiske partiet etter det andre ulivssår. Syriza i Hellas, Podemos i  Spania, og nå sist “De opprørske” i Frankrike. Uregjerlige krefter som er vanskelig å plassere ut fra tradisjonelle politiske begreper - bortsett fra et voksende raseri mot den regjerende eliten som europeisk sosialdemokrati har utviklet seg til å bli en vesentlig del av.
De kommunistiske partiene har reagert forskjellig på det dramaet som nå utspilles rundt Middelhavet. Fra å distansere seg - som i Hellas - til å være en integrert del av opprøret i Spania. I Frankrike valgte kommunistpartiet  en mellomposisjon. Fra å være kritisk  fra starten, til å bli helhjertet støttespiller underveis.

-------------------
Når det norske arbeiderpartiet samles til landsmøte er det lite som tyder på at partiet har høstet lærdom av det som har rammet søsterpartier i Vest-Europa. Det kan tenkes man føler seg uberørt av den trusseenl som har satt det sosialdemokratiske Europa i brann. Det vil i så fall være dumt. Rett nok har det så langt  bare vært småkrusninger på vår hjemlige politiske arena. Det er mange logiske grunner til det. Vi er i utgangspunktet  søkk rike. Vi kan løse problemer ved å grave litt i kistebunnen etter noen oljemilliarder. Dessuten: De fattigste av de fattigste hører ikke hjemme her. De kan vi kriminalisere og sende ut av landet - og det gjør vi - selvsagt i siviliserte former.

I tillegg har Ap unngått de verste ydmykelser så langt. Det kan de takke Frp for. Det er Frp og Solberg-regjeringen som har provosert fram en landbruks- og distriktspolitikk som skaper uro landet over. Glemt er det at det er snakk om en politikk nært beslektet med  en variant som Ap signerte allerede for lenge siden. Men nå knurres det i sosialdemokratiske kroker. Det samme skjer i fiskeripolitikken. Regjeringens privatiseringsiver er i tillegg mer å betrakte som en blåkopi av regjeringen Stoltenbergs raid for noen år siden.

I dag derimot kan Ap-landsmøtet med påtatt indignasjon samle seg i protest mot såvel distriktspolitikk som privatiseringsiver.
I tillegg trekker duoen Støre og Giske opp KrF-kortet i håp om at Knut Arild Hareide vil medvirke til å sikre evig liv i regjeringskvartalet. En slik allianse er pyntelig, kultivert og definitivt ikke ubehagelig radikal. Den kan tvert imot fungere som en buffer mot for mye venstresosialdemokrati fra SV og for mye distriktspolitikk fra Sp. Kan det bedre bli?
Tja, medisinen er forsøkt tidligere i flere land. Det er ikke ukjent at europeisk sosialdemokrati har valgt å dele seng med såvel kapitalen som Guds sendebud på jord.  Men havariet lot seg ikke unngå. Kanskje nettopp derfor.