(7 - 2017) Det gikk rykter om Trondheimspolitikkens venstreside mot slutten av 80-tallet: Det brygget til opprør innad i Arbeiderpartiet, og basen skulle være en liten studentleilighet i den gamle arbeiderbydelen Møllenberg.
“Rottereiret” ble det kalt, ikke bare ondskapsfullt ment - aktørene brukte selv uttrykket med ironisk snert. Her ble det tenkt dype tanker om sosialdemokratiets gryende forfall og ordet “revolusjon” satt løst. Kamp mot norsk EU-medlemskap, for utmelding av NATO og en skjerpet sosial profil i innenrikspolitikken var sentrale knagger for en voksende sosialdemokratisk venstrefraksjon.
Det var ikke første gang trønderhovedstaden fungerte som en gjærkultur i arbeiderbevegelsen. Byen har en historisk tradisjon for slikt - helt siden Martin Tranmæls tid - med sin Fagopposisjon fra 1911. Og siden fulgte flere. På 60-tallet, på 70-tallet, og nå var tida åpenbart modnet på nytt etter at det lokale moderpartiet hadde lidd et knusende nederlag ved lokalvalget i 1987, tapt ordføreren og sitt gode rennommé. Arrogant maktmisbruk var ord som ble benyttet - såvel av ekstern som intern opposisjon. Et parti med tradisjon for å råtne på rot med mellomrom.
Slik var bakgrunnen for “Rottereiret”. Jeg kjente ikke mange av dem da jeg besøkte den lille østkantleiligheten, men noen hadde gjort seg bemerket allerede. Trond Giske var kjent i lokalmiljøet, kanskje ikke bare i kraft av seg selv, men også som sønn av en markant SF-aktivist fra studentpolitikken på 60-tallet.
Seinere forgreinet de innsatsen, både lokalt og nasjonalt. Riksmedia oppdaget nettverksbyggingen med base på Møllenberg: Giske ble leder i AUF, stortingsrepresentant og seinere nestleder i partiet. En ekstremt vellykket aktør i ymse fora, fra kongehusets indre kretser, til tradisjonelt dannede sosialdemokratiske sirkler.
Og den gamle kretsen fra Møllenberg fulgte opp, rekruttert av nye underveis: Hitra-jenta Rita Ottervik ble rekruttert til Youngstorget, som generalsekretær i AUF. Deretter gikk veien til ordførerstolen i Trondheim. En annen sosial begavelse var Tore Sandvik med tidlig base i fagbevegelsen. Han dukket opp som fylkesordfører i Sør-Trøndelag; en av de få som maktet å bygge et påstått politisk blindspor om til en politisk maktbase.
Med på laget hele tida var også Rune Olsø som kanskje er en av de mest maktglade i kretsen. En utadvendt fylkespartileder med gode forbindelser til sentrale maktsentra og en dominant lokalpolitiker i kretsen rundt Ottervik
Men knoppskytingen stoppet ikke der. Flere fulgte Trond Giske og Rita Ottervik til hovedstaden. En av dem var Kjell-Erik Kallset, en frodig møring som var den første som brukte vignetten “Rottereiret”. Han ble knyttet til Dagsavisen som sjef for den politiske avdelingen, før han tok spranget over til Klassekampen som redaksjonssjef. Glemmes i denne sammenheng skal heller ikke Jo Stein Moen, fagbokforfatter og idrettsleder. I flere år markant sentral tillitsvalgt og EØS-forsvarer i NEI til EU.
Slik kan en tegne et bilde av gruppa fra Møllenberg et trettitall år etter at en begeistret gjeng ungsosialister gjerne skapte trøbbel for partileder Gro Harlem Brundtland. Og myter ble skapt om Trond Giskes evne som “edderkopp” og ambisjon som nettbygger. Noen var sanne, andre spekulative. ”Fake news” vil vi kalle det i dag. Men makt ble bygget og makt grodde. “Nettverket” besto. Miljøet ble næret av vennskap og nær sosial kontakt medlemmer imellom. Arenaen var ikke lenger noen kvadratmeter studentleilighet på Møllenberg i Trondheim. Nå fant vi cellene på Stortinget, på Youngstorget, i Trondheim rådhus og Sør-Trøndelag fylkeskommune.
Så langt har det meste lyktes. Men i le for opinionens oppmerksomhet har også denne gruppa, i likhet med et utall andre hentet fra arbeiderbevegelsens historie, hatt en trang til “bøttekottmøter” og dyrking av personlig makt. Grunnmuren smuldrer. Vi nærmet oss sammenbruddet.
Skadene kommer for dagen etterjulsvinteren 2017. Da kunne Adresseavisen fortelle at Olsø skal ha sittet på begge sider av bordet i en svær reguleringssak. Millionbeløp er i omløp, nære venner i partiapparatet fungerer som Olsøs forlengede arm, mens andre har fått nok. Kommunens kontrollkomite anbefaler politianmeldelse og kommuneadvokatens betenkning er overraskende klar: Det antydes lovbrudd og “påvirkningshandel”. Helvete er løst, og formannskapet legger opp til å overlate hele saken til politiet.
I hvilken grad Giskes “nettverk” vil bli rammet av det som er under opprulling i Trondheim gjenstår å se, men allerede nå er det kommet signaler som tyder på betydelige indre rystelser. Ordfører Rita Ottervik har stemplet aktiviteten til sin nære medarbeider som “noe svineri”. Riksmediene er allerede på sporet, men foreløpig ligger ”Rottereiret» i medieskyggen. Trond Giske er taus. Det samme gjelder de andre i gruppa. Symptomatisk var det at Klassekampen med sitt nyetablerte lokalkontor i Trondheim valgte å spille sordin med total taushet i dager etter at bobla sprakk.
Men allerede nå har alarmen nådd Arbeiderpartiets toppledelse. Jonas Gahr Støre har hatt “bøttekottmøte” med den lokale ledelsen i begge trøndelagsfylkene. Brannslukkingsarbeidet er i gang. Det fortoner seg sikkert som et skremmende perspektiv at vi står overfor et stortingsvalg om en håndfull måneder.