(5 - 17) En gang - i mitt gryende voksenliv - var verden enklere. Ikke nødvendigvis bedre, men absolutt mer oversiktlig i sin småskala.

Det var den gang vi kunne legge oss om kvelden, og stå opp om morgenen til et gjenkjennelig samfunn i visshet om at Einar Gerhardsen fortsatt var statsminister og at melkebutikken lå på hjørnet som den “alltid” hadde gjort. Det var den gang det var trygt “som i banken” å jobbe på jernbanen eller i postvesenet. Det var heller ikke mange uværsskyer over byens skipsverft. 800 ansatte bygde sine skip milevis unna spekulasjonskapitalismen. Verftet var uforgjengelig. Oppsummert: Verden gikk langsomt framover den gang og var preget av en trygghet som underbygde en solidarisk klassebevissthet arbeidsfolk imellom.
Følelsesmessig var livet mitt todelt - den gang som nå. Bygutt når det ble krevet - men sosialt og mentalt sterkt knyttet til bygdesamfunnet når skoleporten ble sommerstengt og unggutten kunne strekke ut vingene i fri natur. Og bygda der jeg “vokste” opp sommers tid var også preget av den samme sosialdemokratiske virkeligheten med et hundretalls småbruk som omkranset et skogsvann. I bygdesenteret lå tre butikker. Her var kirke, postkontor, skole og meieri. Det var noe Bakkebygrenda-idyllisk over mitt barndoms paradis.
Unger i dag vokser opp i et dramatisk annerledes samfunn. Hverdagssolidariteten er erstattet med et business-samfunn der tjenester er noe man vanligvis må kjøpe. Profittens evangelium har overvunnet dugnadstanken.
I min ungdoms verden var likhetsidealer fortsatt en sterk kraft. I dag profilerer et nytt brutalt klassesamfunn seg. Og det applauderes og framheves som en naturlov.
Slikt kalles utvikling. Ironisk nok er det en konservativ guru - Kåre Willoch - som best har satt navn på den sykdommen som har rammet kongeriket den siste mannsalderen: “Rovdyrkapitalisme” - sa han med avsky.
Uttalelsen traff meg forleden da jeg bivånet “Dagsnytt 18” som hadde oppdaget noe foruroligende: Store deler av det sindige folket som er bosatt utenfor skigarden er i opprør, ble det hevdet. Angivelig på grunn av regjeringens forsøk på å “tilpasse” det kommunale landskapet til “ fremtidens krav” som det heter når “moderniseringsministeren” forsøker å kamuflere sitt lumske ideologiske korstog.
Jeg innrømmer det gjerne: Politisk nyspråk fascinerer meg - særlig når evnen til å skjule realiteter pakkes inn i finurlige bokstavkonstellasjoner med ett eneste mål: Folk skal bedras. Det startet så vakkert denne gang: Den kommunale “moderniseringen” skulle selvsagt skje frivillig. Så skjedde det som ikke skulle skje: Folket gikk i utakt med regjeringen. Så fant man opp “frivillig tvang” - dernest - og endelig: De som IKKE lyttet måtte finnes seg i å bli pisket på plass - i demokratiets navn - og til den enkeltes beste. Må vite.
Og alt skjedde under dekke av det forunderlige ordet “reform”, et ord som opprinnelig betyr en “forandring til det bedre”. Med påstått god vilje som drivkraft har vi fått en regjering som mener det er fritt fram å trampe lokaldemokratiet under hælen - uavhengig av hva som en gang ble lovet. Hensikten helliger middelet.
Det er ikke noe nytt i dette handlingsmønsteret, men det blir ikke penere for det. Å bruke gulrota kombinert med skremselspropaganda for å tvinge gjennom ideologiske mål er en teknikk like gammel som det moderne samfunnet. Men sjelden har vi sett så mange vulgære utslag av teknikken som under dagens regjering.
Nyordet “nærpoliti” antyder for eksempel en politibil i hver bygd, men kamuflerer nedlegging av 126 lensmannskontorer. Begrepet “bærekraftig landbruk” skjuler en politikk som gir enkelte storbønder et “lønnstillegg” på over en milllion kroner og sender regninga til småbruk med minst bæreevne. Ønsket om oljeutvinning i “matfatet” utenfor Lofoten og Vesterålen kamufleres med det uskyldige begrepet “leteboring”. Helsereformen er regjeringens bidrag til sykehusnedlegging. Og et sosialt trygt arbeidsliv undergraves med at arbeidsgiverne gis adgang til økt bruk av midlertidige ansatte.
Skatteletter på formidable 13 milliarder kroner til de rikeste blant oss er rent tyveri fra fellesskapet- finansiert av oljefondet. Og endelig slaktes NSB nok en gang, og ofres på konkurranseutsettingens alter, mens direktører honoreres i millionklassen for å svinge slaktekniven.
----------------

I min barndoms bygd er de om lag hundre småbrukene redusert til ti-tolv. De tre butikken er borte, det samme er selvsagt meieriet, postkontoret og bibliotekfilialen. Skolen ble også nedlagt. Men da sa bygdefolk nei: Opp av asken steg “Montesorriskolen”.
I dag må folk reise to-tre mil for å handle - arbeidsplasser finnes knapt. Et trekk “min bygd” har til felles med utviklingen i et utall bygdesamfunn landet over.
Det er kanskje ikke rart om opprøret skulle komme? Det vil være merkeligere om det vil begrense seg til bygde-Norge. Jeg vet ikke hvor mange raserte statsbedrifter arbeidsfolk vil tåle, eller hvor lenge de aksepterer at arbeidsplasser oppfattes som brikker i kapitalens gigantiske monopolspill.
Svaret er ikke gitt, men mye kan tyde på at etterkrigstidens langsomme sosialdemokratiske samfunn er avløst av forsøk på en historisk mørkeblå revolusjon. I et slikt perspektiv er både ulvespetakkel og støy om justerte kommunegrenser symboler på motstand mot en menneskealders stødige vei mot sentralisering, stordrift og nedprioritering av tradisjonelle verdier.