Leder: Nei til EU vant fram

Det var en viktig seier som kunne noteres 1. mars da Høyesterett i plenum avsa sin kjennelse – Nei til EUs ACER-søksmål
kan prøves for domstolene. Bakgrunnen for saken er Nei til EUs oppfatning at avståelsen av norsk suverenitet til EUs energibyrå ACER og EØS- tilsynet ESA er i strid med Grunnloven. Organisasjonen var, og er, derfor klar på at behandlingen i Stortinget skulle ha fulgt bestemmelsene i § 115 (tidligere § 93), og ikke § 26. I henhold til § 115 kreves det blant annet kvalifisert tre fjerdedels flertall.

skrevet av Terje Bjørlo

Spørsmålet om å gå til sak mot Staten fordi Stortinget ikke benyttet § 115 i Grunnloven ble grundig debattert på Rådsmøtet i Nei til EU høsten 2018. Her ble det et flertall for å prøve saken for domstolene. Både Tingretten og Lagmannsretten var av den oppfatning at Nei til EU ikke kunne prøve saken i rettssystemet. Det har nå Høyesterett slått fast at organisasjonen kan. I kjennelsen er også Nei til EU tilkjent at staten ved Utenriksdepartementet dekker organisasjonens saksomkostninger for tingretten, lagmannsretten og Høyesterett, i underkant av to millioner kroner. Nå skal saken på nytt opp i Tingretten.

Vi tror kjennelsen i Høyesterett vil kunne føre til økt debatt om selve EØS-avtalen. For kjennelsen åpner også for et større fokus på EØS-avtalen prinsipielle karakter. Hvor mye suverenitet kan Stortinget avstå? En annen side ved saken er alle direktiver, forordninger og vedtak som er gjort gjeldende for Norge. Siden EØS-avtalen trådte i kraft 1. januar 1994 er antallet blitt om lag
13 000 rettsakter. Hver for seg har mange av dem liten betydning for suverenitetsavståelse. Men samlet sett må det slås fast at EØS-avtalen har omfattende påvirkning på politikkutformingen i Norge. Det bør ikke herske tvil om at EØS-avtalen påvirker politikken i markedsliberal retning. Kanskje det nettopp er dette som er hovedårsaken til at mange støtter avtalen?

I debatten om EØS-avtalen gjentas det til det kjedsommelige at Norge er avhengig av avtalen, og at den sikrer markedsadgang. Underforstått uten den kan det bli vanskelig å få solgt varene våre, noe som vil ramme norske arbeidsplasser. Det argumenteres også med at EU ikke vil forhandle med Norge om en annen type avtale.

Nå er heller ikke dette nye argumenter. I forkant av folkeavstemningen i 1972 sa Jens-Halvard Bratz, president i Norges Industriforbund, følgende: «Går ikke Norge med i EEC, vil vårt næringsliv gjennomgå en stagnasjon som vil få bortimot katastrofale følger for landets fremtid. Skadevirkningene ved å stå utenfor vil bli langt større enn folk er klar over. Hele den norske befolkning vil få senket levestandard og miste muligheten til å utvikle en meget mer avansert industri.» Daværende statssekretær Thorvald Stoltenberg (Ap) skrev i Arbeiderbladet noen dager før folkeavstemningen at «Kontakt Regjeringen har hatt med folk i Kommisjonen i Brüssel, gir grunn til å tro at eventuelle forhandlinger med EF om en handelsavtale vil bli svært vanskelig. Hvis det i det hele tatt blir forhandlinger.» Begge påstandene var feil, noe de kanskje også var klar over da det ble framsatt. Likevel har tilsvarende påstander blitt satt fram i årene som har gått siden 1972.

Handelsavtalen som ble framforhandlet etter at et flertall i befolkningen gikk imot at Norge skulle slutte seg til Fellesmarkedet, eller EF som navnet ble, fikk stor oppslutning også innenfor næringslivet. Det samme gjaldt fra politisk hold. I St.meld. nr. 61 (1986–87) het det at «handelsavtalene har i det store og hele fungert etter hensikten.» Like fullt var det fra Arbeiderpartiets side argumentert med at handelsavtalen måtte tilpasses de nye realitetene, EUs indre marked. Nå var ikke det såkalte indre marked noe nytt. Allerede Romatraktaten, som trådte i kraft 1. januar 1958, hadde bestemmelser om de nå så kjente begrepene fri flyt av kapital, varer, tjenester og arbeidskraft. Og det var nettopp dette som var essensen i motstanden mot norsk tilslutning til EF i 1972.

Selv om EØS-avtalen er mindre inngripende enn det en full tilslutning til EU ville ha vært, er det på det rene at EØS-avtalen er langt mer omfattende enn forhandlingsresultatet mellom EF og Norge var i 1972, og som var gjenstand for en avgjørelse i folkeavstemningen. Dette underslo både Arbeiderpartiet og Høyre i Stortinget i 1992 da de to partiene motsatte seg at EØS-saken skulle avgjøres i en folkeavstemning, eller legges fram for det norske folk i en stortingsvalgkamp. Kaci Kullmann Five forsvarte Høyres standpunkt mot folkeavstemning med at det ikke var medlemskap man nå forhandlet om, men «spørsmålet om å avgi myndighet på et meget begrenset område til EFTA.» Gunnar Berge fra Arbeiderpartiet forklarte det slik da hans parti ikke ville støtte en folkeavstemning:

«Det er selvfølgelig slik at EØS er en viktig avtale for Norge, men det er en avtale av en helt annen karakter enn den avtale vi hadde folkeavstemning om i 1972. Nå er det slik at denne EØS-avtalen aktualiserer Grunnlovens § 93, men bare på et svært begrenset område.» Den egentlige årsaken er nok at begge partiene fryktet et nederlag i en folkeavstemning. Og hadde EØS-avtalen blitt et valgkamptema ville det ført til store endringer i sammensetningen av Stortinget. Avtalen ville da ikke ha blitt vedtatt.

Det er viktig å få fram at det kun er de tre landene Norge, Liechtenstein og Island utenfor EU som er bundet av en EØS-avtale. Hva kommer det da av at alle andre land som handler med EU kan gjøre det? Betyr ikke det at de tre nevnte land også kan handle med EU uten EØS? Og tok daværende statsminister Gro Harlem Brundtland feil da hun sa at EØS-avtalen skilte seg lite fra frihandelsavtalen når det gjeldt markedsadgang? Vi ser fram til en
fornyet EØS- debatt.