Leder: Arven fra Thatcher rammer heismontørene

Heismontørene i Norge har en imponerende historie i klassekamp bak seg. I vel 50 år har de oppnådd flere
seire og større makt over eget arbeidsområde enn det andre arbeidere kan vise til. Heismontørenes fagforening (HMF) organiserer en liten men slagkraftig gruppe. Med sin radikale fagligpolitiske skolering med bakgrunn i en marxistisk forståelse av verdiskapning og utbytting, har ledelsen vært en torn i øyet på arbeidsgiverforeningen og den sosialdemokratisk dominerende LO-ledelsen.

skrevet av Harald Reppesgaard

Med Margareth Thatcher og Ronald Reagan kom nyliberalismen på rask vei inn i norsk økonomi og samfunnsliv. Gjennom jappetid og kriser har HMF
ført en innbitt kamp for å verne faget og vinne seire gjennom klassekamp. På den ene siden er de kompromissløse overfor de multinasjonale aktørene i heisbransjen; på den andre siden samarbeidsvillige og opptatt av avtaleverk og lover. Ikke minst den
kongelige resolusjonen som verner om faget og i sikkerhetens navn slår fast at kun heismontører kan utføre arbeid som angår mekanikk og elektronikk i heis.

Fra 1976 har HMF hatt en ledelse som besluttsomt har gått inn for å gjøre fagforeningen til en organisasjon for klassekamp. Det kan være at NHO og øvrigheten har klart å slå inn noen kiler mellom heismontørene og andre arbeidere, men dette har ikke vært HMF sin skyld. De har solidarisert seg med andre kjempende arbeidere, og flere av HMF sine kamper har støttet interessene til andre håndverkere og hele arbeiderklassen bl.a. i en langvarig streik for «norsk lønn i Norge», mot sosial dumping. Streiken mot sosial dumping var i utgangspunktet et ledd i å forsvare HMF sitt monopol på arbeidskrafta. Dette er bare en av de mange aksjonene i HMF sin historie som handler om nettopp denne «markedsmakten».

Margaret Thatchers utrettelige kamp mot den britiske fagbevegelsen er heroisk for Europas høyrekrefter, markedsliberalister og fagforeningshatere. Hennes økonomiske politikk var meningsløs og ødeleggende for arbeiderklassen. Den førte til at den rikeste delen av britene fordoblet sine formuer fra 3 % til 6 %. Det ble ikke skapt nye arbeidsplasser. Offentlige bedrifter ble privatisert. Det kollektive eierskapet ble kjøpt opp av private konserner og monopoler. Før valget i 1979 lovet hun å tøyle fagbevegelsens makt og få økonomien i gang igjen. På de 11 årene som fulgte, fikk hun definitivt til det første. Mest kjent er tvekampen i 1985 mot Arthur Scargill, lederen for gruvearbeidernes fagforbund; en kamp hun hadde forberedt nøye. I USA sparket Reagan 11000 flyleder da de streiket i 1981. Hans økonomiske politikk («Reaganomics») var å redusere veksten i statens forbruk, redusere inntektskatt, redusere statlig regulering, og kontrollere pengetilgangen for å redusere inflasjon. Han klarte også å kriminalisere den amerikanske fagbevegelsens rett til å aksjonere mot en slik politikk.

Arven etter disse er først og fremst fagforeningsknusing og innføring av New Public Management (NPM) i Norge.

I disse tider forsøkes den samme politikken innført både innen det offentlige og private
næringsliv. Markedskreftene har klart å få NPM i alt styre og stell. Nå står oppgjøret med fagbevegelsens tilbake. Det benyttes metoder som splitt og hersk mellom fagorganisasjonene, trusler mot og sparking av tillitsvalgte i bedriftene som står på avtaleverket, stopp i utbetaling av i lønn og bruk av arbeidsretten m.m. Verktøykassa til arbeidskjøperne blir mer og mer finurlige og knivene skarpslipte. De også domstolene i EU på sin side.

Heismontørenes Fagforening har forstått og advart mot denne politikken som en del andre og større fagforeninger og forbund har gitt etter for. Selv LO i Norge har virket tafatt og ikke klart og slå denne arbeiderfiendtlige politikken tilbake.

Når så HMFs medlemmer i Schindler Heis er i konflikt med bedriftens ledelse er det ikke tilfeldig men en følge av en politisk og samfunnsmessig bevissthet hos de ansatte man håpet å finne i LOs og Arbeiderpartiets toppledelse. Konflikten skyldes at bedriften i lang tid går på tvers av inngåtte avtaler og til sist forsøk på innføring av et dataprogram som gir dobbeltfakturering. Fagforeningens sterke innvendinger er satt til side. I tillegg har Schindler like godt sparket den hovedtillitsvalgte for montørene, og andre har fått oppsigelser. Bedriften vil knekke montørklubbens vilje og evne til å slå tilbake og bruker ulovlige knep i Thatchers og Reagans beste (verste?) ånd for å få lydige arbeidere. Schindler-gruppen er et sveitsisk, multinasjonalt selskap med 58 000 arbeidstakere som kan leksa si. Det er ikke småtteri montørene kjemper mot.

Fagforeningsknusing brukes sterkere enn før i hele EU-regimet hvor domstolenes standrett i årevis har dømt arbeiderklassens faglige aksjoner nord og ned i Tyskland, Sverige, Frankrike og Sør- Europa. Men norske domstolene står ikke tilbake for EUs partiskhet i arbeidskonflikter. De er ikke overraskende skreddersydde for konflikter hvor kapital står mot arbeid. Havnearbeiderstreiken i 2013-2017 (1135dager) er den lengste i vårt land. Tross solidaritetsaksjoner i hele Norge og full støtte fra det Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO), tapte havnearbeiderne etter en dom fra Høyesterett. Transportarbeiderforbundet avblåste streiken. Mange mistet arbeidet og fagbevegelsens kampkraft ble solid kastrert. LO sto på sidelinjen og gjemte seg bak rettens begrunnelse: Streik er ulovlig kampmiddel i perioden til en tariffavtale. Streikebryteri ble ikke påtalt.

I stedet for en mobilisering av LOs samlede ressurser til solidaritetsmarkeringer under streiken ble havnearbeiderne regelrett spylt med vannkanoner, som på havna i Tromsø, tilbake til arbeid og passivitet. LOs ledelse og Arbeiderpartiets politikere satt tørre og varme i kantinene på Youngstorget eller i Stortinget og ga ikke lyd fra seg

Denne unnfallenheten, blant flere, gir god drahjelp til Reaganomics og fagforeningsknusing i landet vårt. I dag er det nærmest ren rutine i kampen for bedre lønn og sosiale rettigheter, mot sosial dumping at fagbevegelsen taper sine krav ved tvungen lønnsnemnd og i arbeidsretten.

Historikeren Harald Berntsen skrev i 2016 i «Radikal Portal»:
«I Norge har NHO fra 2001 programfesta at i en verden der medlemmene må konkurrere med bedrifter i land hvor det hersker ubegrensa tilgang på billig uorganisert arbeidskraft, er fagorganisasjonen og landsomfattende kollektivavtaler en konkurransemessig ulempe som må vike for lokale og i siste instans individuelle avtaler mellom den enkelte arbeider og den enkelte arbeidsgiver. I USA er dette programmet for lengst gjort til dominerende virkelighet. I EU har det lenge vært under systematisk gjennomføring både i ledende land som Tyskland og etter ordre fra troikaen i de mest kriseramma medlemslanda i Sør-Europa om bare å annullere inngåtte kollektivavtaler.

I kampen mot alle direkte og indirekte angrep på og underminering av kollektivavtalene og mot alle mer eller mindre raffinerte framstøt for å splitte arbeiderne og praktisere sosial dumping, må fagbevegelsen forberede seg på å ta i bruk streik, sympatiaksjoner av ulike slag og varighet, boikott og blokade, uavhengig om det er lovlig eller ikke. Den må forberede seg på å bli fordømt av egne ledelser og på å bli utsatt for de hardeste trusler, særlig ved å studere og diskutere bevegelsens ulike historiske erfaringer med illegale kamper og med arbeidet for å vinne sympati og støtte for kampene i hele arbeiderklassen, andre befolkningsgrupper og i den offentlige opinion.

Med dette i minne er heismontørenes kamp ikke bare hele fagbevegelsens kamp men en kamp for alle som vil stå sterkt og kampvillig opp mot et rått, kapitalistisk samfunn.