Leder: NRK - Drep oss, men ikke med USA-graut!

Den som ikke har fått med seg at det snart er presidentvalg i USA lever på en annen planet. Skjønt? Daglig og timevis blir det norske folk tvangsforet med «nyheter» fra «The Land of the free and the home of the brave” om hva som skjer i detalj rundt president- og visepresidentkandidatene.

Skrevet av Harald Reppesgaard

De siste åra har norske medier utviklet et tvangspreget forhold til amerikansk politikk. Hver minste tweeter-pip må dekkes som om det var en verdensnyhet. For eksempel torsdag morgen den 8. oktober, en knapp måned før presidentvalget i USA, rører NKR sammen en USA-graut vi sjelden har fått servert. Dagen i forveien har regjeringen Solberg lagt fram statsbudsjettet. Samme kveld skal landslaget spille en avgjørende kvalifiseringskamp mot Serbia, kongen er syk, det topper seg med Corona-smittede i storbyene m.m. Men i NRK «Nyhetsmorgen» handler alt om nattas debatt mellom visepresidentkandidatene «over there». I 1 ½ timer måtte vi svelge grauten før «Politisk Kvarter» kom og minnet oss på at vi faktisk bor i Norge. Flere eksperter uttalte seg om debatten mellom visepresidentkandidatene Pence og Harris som om det var en brytekamp. Det viktigste spørsmålet var hvem vant? Hvem tok det beste livtaket på den andre? Hva de står for politisk og hva som skiller fikk vi ikke, og får vi neppe vite. Årsakene til det dystopiske samfunnet til de frie og brave kommer i skyggen av meningsløst tøv om kandidatenes privatliv, livsstil og helsetilstand. Sikkert interessant underholdning for en amerikansk middel- og arbeiderklasse som mener at Norge er hovedstaden i Sverige. Denne «infotainment» bringer svada, stereotypier, løgn og skjellsord til fordumming for norsk publikum som ærlig forsøker å orientere seg om fakta og realitetene om en stormakt i økonomisk og strukturell oppløsning og på randen av borgerkrig. En demoralisert stormakt i falitt som ennå våger å opphøyer seg til forvarer av norsk sikkerhet og fred til Stortingets velsignelse

Hver minste tweeter-pip fra valgkampen dekkes som om det var en verdensnyhet. Trumps pressetalspersoner tar større plass i norske aviser enn europeiske statsledere. Det er flere nordmenn som vet hvem pornostjerna Stormy Daniels er, enn som vet hvem som er statsminister i India. Nylig slo VG opp som hovedsak at en senator ved navn Mike Lee fra Utah har fått Corona. Angår dette virkelig oss i Norge?

Norske medier dekker amerikanske valg som om deres egne seere og lesere hadde stemmerett. Kanskje med rette? Våre regjeringer har etter krigen oppført seg som forvaltere av USAs 51. stat. Avisenes kommentatorer triller terning på kandidatene, slik de gjør i våre egne stortingsvalg. Norske stortingsrepresentanter må være forberedt å bli spurt om hvem de støtter i det kommende valget, som om det spiller noen rolle hva våre folkevalgte mener om det. På lederplass skriver norske redaktører ledere direkte rettet til amerikanske politikere. Aftenposten mener: «Trump bør søke ro og orden på andre måter». De leser sikkert denne blekka. At vår egen konge er sykemeldt og måtte hjerteopereres, blir korte sidebemerkninger fra den norske statskanalen.

Trump er en uforutsigbar klovn for våre medier Han behandles som en kjendis som «sjokkerer». De følger hans mediestrategi og får tilsynelatende morgenkaffen i vranga. Selv etter fire år med daglige sjokkdoser. Amerikansk politikk dekkes som såpeserier av voksne folk som til og med kaller seg akademiutdannede journalister. Forsvarets Høyskole topper utdannelsen deres i tillegg. De vil at folk skal følge dem uke etter uke for å få vite hva blir det neste sjokkartede episoden? Hva blir det neste lavmålet fra presidenten og hans følge?

Et det en villet strategi at politiske debatter her hjemme amerikaniseres? Er det slik at alle amerikanske vilkårligheter ute i verden lettere skal aksepteres her hjemme gjennom ar vårt språk og kultur amerikaniseres? De siste åra har Norge vært hjemsøkt av en rekke små og store «kulturkriger», direkte importert fra USA. Den til en hver tids sittende amerikanske administrasjonens tradisjon med å advare mot innbilte kriger hjemme og ute, godt krydret med konspirasjonsteorier, er for lengst blitt etablert også på norsk høyreside. Raser det en debatt i USA om å rive sørstatsgeneraler på sokkel, vil det sikker som amen i kjerka, i løpet av noen uker komme et krav på venstresida i Norge om å rive en eller annen statue her også. Av og til tar vi oss ikke engang bryet med å oversette ord til norsk. Vi snakker om «no-platforming», «snowflakes», «all white panel» og «white working class». Det virker så fornemt og bereist. Norsk språk fortrenges også for amerikanske vrøvleord. Før sa man OI! ved overraskelser nå er det et bjeffende hundespråk som WOW!

Fyller man opp med USA, er det noe annet som forsvinner ut fra nyhetsbildet; som norsk politikk. Eller kanskje like viktig: Alt som skjer i verden for øvrig. USA er naturligvis et viktig land både for Norge og resten av kloden. Men det er ikke uvesentlig hva EU-lederne driver med i Brussel, eller hva som rører seg i atommakta på andre siden av Grense-Jakobselv. Hvor mange nyheter om Tyskland, Kina, India, Saudi-Arabia er det rom for i en mediehverdag dominert av Mike Pence og Kamala Harris?

Mediefolket vil unnskylde seg med at USA engasjerer. Se bare på klikktallene! Men hvem er det som har skapt denne enorme interessen for amerikansk politikk, om ikke nettopp mediene selv? Mediene kan ikke bare gjemme seg bak likeklikkerier. De har i følge sin yrkesetikk et selvstendig ansvar for å skape mest mulige saklige grunnlag for hva folk bør bry seg om. De også har de et samfunnsoppdrag utover å selge mest mulig.

Å dekke amerikansk politikk på en skikkelig måte inngår i dette samfunnsoppdraget. Men det finnes en grense, og den har vi beveget oss over for lenge siden. Før neste amerikanske presidentvalg bør norske medier kreve for sin troverdighet og egen frelses skyld at mediefolket må gå i seg selv og diskutere hva de vil med USA-dekningen sin. Om det nå virker slik: Norge er allikevel i ikke en stat i USA, og verden er større enn bare Amerika.

Vi er nå stappmette av all grauten fra USA, med og uten sukker og kanel, som norske mediefolk stapper i oss. «Herre! Drep oss men ikke med graut», sa en gang en staut viking i vår saga under et etegilde som aldri tok slutt. Vi sier: «Herre NRK! Slutt å gi oss mer USAgraut!»