Den franske filmskaperen Eric Vuillard har nettopp gitt ut en bok kalt «Dagsordenen», som ifølge anmeldelsen i Dagbladet den 13. juli burde «Skremme vettet av oss». Vuillards autentiske henvisninger til hvordan Nazi-Tysklands løgnaktige og vulgære ledere ble hjulpet fram av pengegriske kapitalister og et feigt og servilt Europa. Boka beskriver gjennom ulike fortellinger historiske fakta, hvordan den internasjonale storkapitalen ble lovet at med nasjonalsosialismen ville det bli slutt på brysomme fagforeninger og mangel på arbeidskraft. I et møte i 1933 mellom de 24 mektigste tyske industrilederne og Hitler lyttet de gamle industriherrene - herunder BMW, Siemens, Opel, Krupp - bifallende og andektig på nazistenes leder. De la millioner av mark på bordet. En god investering. De tjente millioner på krigen; ikke minst på grunn av billig arbeidskraft hentet fra konsentrasjonsleirene. Etter krigen fikk herrene den tyske Forbundsrepublikkens fortjenestemedalje. At naziregimet også fikk støtte fra Coca Cola, Ford og BP, nevnes ikke. Ideologisk ga nazismen gjenklang i både England og USA, mange politikere og store deler av middelklassen fikk sympati for ideologien, selv under kampen mot Tyskland.

Boka synes å være ny informasjon for anmelderen, Cathrine Krøger, som «skremmes» av disse. Hun burde vite at umiddelbart etter krigen skrev forfatteren Helge Krogh sitt essay om den 6. kolonne, der han påviste at norske og utenlandske selskaper og kapital samarbeidet med det nazistiske regimet under hele krigen. Et eksempel på paradokset er at Knaben Gruber  i Kvinesdal, med engelske kapitaleiere,  utvant molybden som ble brukt i tysk våpenindustri bl.a. i bomber som ble  sluppet over  deres eget fedreland med stormbombing av London. NSB brukte slavearbeidere i byggingen av jernbanen nordover under hele krigen, med tusenvis av døde fanger under skinnene. Direktøren ble hedret for sin innsats etter krigen av den sosialdemokratiske regjeringen. Helge Kroghs bok ble aldri anerkjent, men tiet i hjel. NKPs «Hvitbok» skrev om de samme historiene 30 år etter krigen for å bevitne hvem som var de egentligelandssvikerne i Norge. Det var norske bedrifter og kapital som eides av forretningsfolk og banker, som samarbeidet med «Deutsche Handelskammer».  Verken Dagbladet eller andre nyhetsorganer fant bryet verdt å spandere sverte på NKPs Hvitbok.

 Vi som kan historien mener Vuillards informasjoner om nazismens forbrytelser verken er ny eller bør være skremmende. Det skremmende er at alle visste om Nazi-Tysklands blodige regime. Feighet og servilitet til de europeiske stormaktene  ovenfor Tyskland var før krigens utbrudd i 1939. Ingen lettet en finger for å berge ofrene.