Innsatsen til norske Spania-brigadister 1936-39

Just Ebbesen von der Lippe ( 1904-1978) er ansvarlig for hjelpen til frivillige som drar til Spania for å støtte den spanske regjeringens motstand mot Franco. Hans politiske løpebane starter i Norges Kommunistiske Ungdomsforbund, NKU. Han er redaktør i Klassekampen, NKUs avis, etter brudd mellom flertall og mindretall på spørsmålet om medlemskap i Komintern, 3. Internasjonalen, når flertallet i nku støtter den delen av Aps norske seksjon i Komintern, 4/11-23, skifter navn og danner Norges Kommunistiske Parti, NKP. Da har to høyre-fløyer forlatt Internasjonalen; Høyre sosialdemokrater i 1921, «sentrister» i 1923. Just Lippe er med i den kommunistiske ungdoms-internasjonalen fra 1928 og fra 1930, som faglig NKP-sekretær er han NKP-representant i Komintern og samtidig utenlands-korrespondent for Arbeideren, NKPs hovedorgan i Oslo.

Alt i november 1936 er Lippe i Spania for å lette arbeidet med frivillig hjelp. Det er viktig, for lovlig hjelp til Den spanske republikk blir snart umulig, fordi en norsk Ap-regjering, presset av storkapitalistiske markedsinteresser, vil dilte etter Frankrikes og UKs falske «nøytralitet», som gjør militærhjelp til en demokratisk valgt regjering umulig, mens Franco-fascister støttes av Hitler og Mussolini. Lippes arbeid med å finne en ulovlig rute er et norsk bidrag i kampen mot fascismen.
Skal vi finne motiv bak viljen til å satse på liv og død mot Franco i 1936, må vi se utviklingen i 2. internasjonale før og under 1. verdenskrig. Da eskalerer striden mellom venstre og høyre fløy i arbeiderbevegelsen. Det dreier seg om å forstå og forholde seg til krigen som problem. Pasifisme er utbredt i breie lag, også på venstrefløy i utkanten av Europa, som nylig har fått nasjonal uavhengighet ved Norges frigjøring fra unionen med Sverige i 1905, uten krig.

Ap er representert på kongresser og hørt advarsler fra Lenin, Liebknecht og Luxemburg om krig som fortsettelse av imperialistisk fred med nye metoder. Alternativet er anti-militarisme, «krig mot krigens krefter» for å omgjøre krigen til sosial revolusjon.

Krigstid fører til skarpe brytninger. Selv om Norge er formelt nøytralt, skjerper krigen i seg selv klassemotsetninger når borgerlig vanstyre i møte med krigens virkninger, matmangel, svartebørs, sult og nød, blir overtydelig. Internasjonal innflytelse er økende når norsk anti-militarisme blir til revolusjonære ideer. Det forsterkes når norske sjøfolk torpederes til havs i en nådeløs krig mellom stormakter og krigsprofitører, særlig i shipping, skor seg på folkets sult, nød og lidelser. 
Ideer om krigens røtter i kapitalismens system, blir mer utbredt. Behov for nyorientering fører til skjerpet fokus på Aps venstrefløy på sosialisme som reelt alternativ etter 2. Internasjonales havari i 1914. Målet blir klarere, om ikke midlene. Reformister i Ap havner i bakevje under Karl Liebknecht rungende nei til krigs-bevilgninger i det tyske parlamentet 2/12-1914. Det er mer enn protest mot forræderi i det tyske sosialdemokratiet, men signal til ny fredskamp, et banner for alle som før krigsutbruddet, ikke minst på Internasjonalens kongress i Basel 1912. I stedet krever revolusjonære sosial-demokrater solidaritet og generalstreik mot makthaverne for å hindre krigen. Flere og flere krever at en ny Internasjonale for å hindre alt som fører til sviket mot Baselvedtaket i 1914. Norske særtrekk må tas med for å forstå Aps raske overgang fra reformisme til revolusjonære holdninger under 1. verdenskrig. Flere årsaker fører til at venstrefløyen overtar Ap-ledelsen i 1918 under Kyrre Grepp (1879-1922):

Kontinuerlig samarbeid mellom norske og russiske sosialdemokrater over grensen i nord er en. I 1903 er Adam Egede Nissen, Venstres Stortingsrepresentant fra Vardø og på partiets venstrefløy. Da er han i sentrum for hjelpen til de illegale sosialdemokratene i Russland for sosial og demokratisk frigjøring fra tsarens tyranni. Det er like før den vellykkete løsrivelsen fra Sverige, men nederlaget i kampen for republikk i 1905 fører Nissen over i Ap. 

I desember 1917 drar han raskt til Sovjet-Russland for å oppdatere seg og styrke kontaktene han har hjulpet så mye fra 1903. Som medlem i Aps landsstyre fra 1918 er han blant kjerne-supporterne til forslaget fra «Zimmerwald-venstre» om en ny 3. Internasjonale, Komintern. To andre faktorer er det revolusjonære ungdomsforbundet og fagopposisjonen av 1911, som går mot en Ap- og LO-ledelse de mener reduserer Ap til støtteparti for borgerlige Venstre. 
Grunnleggende røtter for radikalisering av Ap er krisen i kapitalismen, for krigen i seg selv er sosial misere med hungersmarsjer og storkonflikter i 1917. Arbeidsløshet, nød og sult fra da av og på 1920- og 30-tallet fortsetter med reformist-ledere i parlamentarisk samarbeid med borgerlige. Det forsterkes når frase-radikalere i Aps sentrum («sentrister») går sammen med høyre-sosialdemokrater i 1927. Med en borgerlig stats lover undertrykkes alle forsøk på å aksjonere på grunnplan for fagorganiserte i arbeid og arbeidsløse, fattige i bygd og by. Slik dempes en revolusjonær storm fra 1918, men da neglisjeres dagskamp for lønn og verdige levekår, som arbeiderklassen må føre. Et ungt parti og ungdomsforbund må ta kampen med et revolusjonært perspektiv i en periode når fascister blir borgerskapets første-hjelpere. I forkant av de norske fascistenes landsforræderi i 1940 gjør Vidkun Quisling snart sine første trekk.

Flere peker på sosial nød som hovedmotiv for unge frivillige som i 1936 hjelper republikken i Spania. Det er nok rett, men de harde politiske kampene er avgjørende for å kunne forklare bevisstheten til flertallet av dem som verver seg, trass i sterke norske hindringer. Det utvikles enhet mot fascisme i krise-år fram på 1930-tallet som skaper breie fronter og entusiasme og isolerer fascismen lokalt. Det er avgjørende for bidragene til den spanske republikken.

Fordømmelse av frivillige blir ekko av lov-vedtak i februar 1937, som forbyr deltakelse for å forsvare Spania-republikken. Borgerlige medier advarer mot «rød fare». Samtidig framhever de Hitler og Mussolini som «bolverk mot bolsjevisme». Høyres Aftenposten kaller dem som hjelper idealistene «røde menneskesmuglere», ja anklager dem for «ulovlige ververe». Men Lippes svar er enkelt: «Om de store koloni-maktene og borgerlige demokratiene ikke hadde forrådt Spania og lagt landet åpent for tysk-italiensk intervensjon ved å hindre hjelp, som den lovlig valgte regjeringen har fullt rett til, ville tusenvis reist for å hjelpe republikken». I NKPs historie, bind 1, ser han militære konsekvenser av sviket: «Om spanske fascister måtte lede sin kamp uten utenlandsk støtte, ville de ubemerket ha lidd nederlag. Om en demokratisk valgt regjeringen hadde fått den støtten, den hadde klar rett til å skaffe seg fra vennlige land, ville det spanske folket ha seiret». 

Seier til den spanske folkefronten, Frente Popular, i februar 1936 styrker venstre- og freds-krefter over hele verden. Men et velforberedt offiser-kupp, 18/7-36, følges av Hitlers og Mussolinis anerkjennelse alt i november 1936. De mener Francos «regjering» er «lovlig». Fra da av sender de sin hjelp. Like etter overføres en fullt utstyrt italiensk panserdivisjon. Støtte til Franco blir for tysk fascisme øvelse i totalkrig. Å ta livet av sivile er «krigsmål». Fly, marine og artilleri bomber sivile. Tusenvis drepes fordi Berlin-Roma har strategiske mål med Franco-seieren. De vil stenge Middelhavet for UK og Frankrike og sikre Spania som område som kan ivareta tysk-italienske interesser i Nord-Afrika

Men hvordan og hvorfor blir kapitalens stormakter i Europa en åpenbar trussel mot seg selv? Vi står overfor en av historiens mest skamfulle forræderi når den franske regjeringen, bare 1 uke etter Franco-opprøret, stenger grensen til Spania for alle forsyninger av våpen og utstyr til legitime spanske myndigheter. I samråd med UK går Blums regjering, 5/8-36 inn for «ikke-innblandings»-politikk og en «non-intervention»-komité som skal overvåke «nøytraliteten». 
Sovjetunionen støtter republikken, men av geografiske grunner er det vanskelig å få våpen inn land grunnet stengte grenser. Samtidig er frivillige fra flere land på vei for å hjelpe. De drar til Spania, trass i forbud og stengsler, og de første militær-avdelingene kan settes inn mot Franco i november 1936, mens nordmenn er med på alle former for humanitær hjelp; medisin, sanitet, mat, klær, men altså også militær-hjelp. Nå er den demokratiske spanske republikken sentrum for massekampen mot fascismen, en hovedsak i de fleste land, også i Norge de neste 2 år.

NKPs 5. landsmøte våren 1936 preges av inspirasjon fra Kominterns 7. kongress. Nå er partiet fullt innstilt på enhet mot krig og fascisme. Fascismen må stoppes hjemme og ute. Derfor er det ikke tilfeldig at nkp og nku tar initiativ og leder an i solidariteten med Spania med alle anti-fascister, uavhengig av organisatorisk tilhørighet. Hjelpeaksjonen har større dimensjon enn noen tilsvarende aksjon. Sentralen er tett knyttet til LO- og Ap-ledelsen i Oslo, men får støtte i hele landet, blir til en folkebevegelse som setter spor over i aktiv motstand under 2. verdenskrig. Problematisk for solidariteten med den spanske folkefronten er det når en norsk Ap-regjering, som også er basert på en stor massebevegelse, velger å følge de imperialistiske stormaktenes ikke-intervensjonslinje. De vil ikke konfrontere fascist-stater, som kynisk bryter alle restriksjoner om innblanding på Francos side. Ap-regjeringen mener det er mulig å ha en fot i begge leire. Men «nøytraliteten» blir verktøy for Franco-fascister, som i praksis fører til politisk sjølskading. Det utsetter kanskje krig, men fører til katastrofe-krigen 3 år senere.
Det forklarer hvorfor norsk hjelp til Spania får to separate former, som likevel overlappes: 1) Militær hjelp, som må foregå illegalt. 2) Humanitær hjelp, først og fremst rettet mot tusenvis av spanske barn. Trass i startvansker er Den norske Spania-komiteens innsamlingskampanje i gang høsten 1936. Mye koordineres av en norsk-svensk komité; Sykehus i Alcoy, etablering av 3 barnehjem og vanlige forsyninger. Når de første anti-fascistene er på sine illegale veier til Spania, tror flere at innsatsen kun blir symbolsk. Men slik blir det ikke. De internasjonale brigadene får et militært omfang som blir avgjørende i flere krigsoperasjoner. Og nkp er helt sentral for den militære hjelpen fra Norge. I tillegg involveres norske sjøfolk, som soldater og mannskap på skip som bryter fascist-blokaden av spanske havner, sannsynligvis allerede før Lippes tur i november 1936.

Men kampen om historisk sannhet pågår for fullt. Lenge har historier enten ignorert eller omskrevet de frivilliges innsats. For eksempel brukes ulike tall på norske deltakere. I Jo Stein Moen/Rolf Sæther 1000 dager: Norge og den spanske borgerkrigen 1936-39 (2009) hevdes at «Just Lippes 400 norske frivillige sannsynligvis er for høye og sannsynligvis ikke over 200». Det henvises til navnelister i norsk UD.

Hvorvidt det eksakte tallet er 400, er ikke avgjørende. Men usikkerhet rundt dette beror blant annet på at ikke alle som reiser, faktisk deltar. Av flere grunner er noen ikke registrert i UD og ender trolig i «den ukjente soldatens grav». Flere reiser spontant og uavhengig av et norsk «apparat», ifølge Lippe. «Illegal» transport-hjelp betyr mye. Men som nevnt er norske sjøfolk med når forsyninger går til spanske havner som er blokkert av Franco. De legale og «illegale» blokadebryterne er ofte og særlig i 1937-38 med i skandinaviske kommunistpartier. Det må heller ikke skjules at lokalt støttearbeid ville vært mye svakere uten kommunistisk innsats i Spania-komiteene, der aksjonsenhet prioriteres. Dette gjelder ikke bare aktivister fra NKP og Aps venstrefløy, men tverrpolitisk øker innsatsen, som i Norsk Godtemplar Ungdom, NGU, i kultur og idrett. Det samordnes i Oslo, der regjeringspartiet er sterkere representert. 
Ved årsskiftet 1936-37 er de første norske frivillige på vei. Samtidig blir Norges ambassade i Madrid misbrukt som tilfluktssted for «asylsøkende» Franco-tilhengere, ifølge «1000 dager»-forfatterne. Antallet frivillige til brigadene øker, men med loven av 21/2-1937 vil de norske myndighetene aktivt hindre dem. Det utvikler seg til ren klappjakt når politisk overvåkning styrkes og koordineres med nazist-tysk og skandinavisk politi. Norske antikommunister blir nyttige verktøy, et forvarsel om det som skjer under nazi-okkupasjon av Norge, 1940-45.

De fleste norske deltakerne er medlemmer og sympatisører av NKP og NKU. Men flere har ikke den tilnærmingen og motiveres i den humanitære kampanjen. I dag vet vi at Spania-innsatsen får betydning for en aktiv motstandslinje. Veteraner fra brigadene i Spania blir toneangivende pådrivere for sabotørene under krigen, med folk som Asbjørn Sunde i spissen. 

I nesten 3 år er arbeidet for Spania overordnet alt annet, også for forfattere og journalister. En stor innsats står Nordahl Grieg (1901-1943) for. Sammen med Danmarks Martin Andersen Nexø (1869-1954) er han «beskytter» av antifascistiske sommerstevner, i regi av de nordiske kommunistiske ungdomsforbundene. Griegs solidaritet med Spania er utrettelig. Han besøker fronten to ganger og ser krigen med de frivilliges øyner. Vi skal heller ikke glemme innsatsen til Lise Lindbæk (1905-1961) og Gerda Grepp (1907-1940). Med deres rapporter og bøker øker motivasjonen for solidaritets-innsatsen i Norden. 

Bøker og artikler må studeres grundig for å se innsatsen til brigadene og det spanske folkets motstand. Under kald krig preges historien av fornektelse, ensidighet og løgner. Gjenganger er omgåelse av sviket i borgerlige demokratiers falske nøytralitet, «non-intervention», som de selv forklarer slik: «To totalitære system går i strupen på hverandre, Stalin mot Hitler, mens demokratier blir passive tilskuere og bare vil unngå å involveres i krig». Om vi studerer hva som skjer når Neville Chamberlain blir UK-statsminister i 1937, ser vi minst 3 begrunnelser for at en slik framstilling er ensidig og fører til manglende forståelse:
1) Når Spania i mai 1938 ber Folkeforbundet om hjelp mot tysk-italiensk intervensjon og viser til § 16 i charteret om å bruke kollektive forholdsregler mot aggressorene, gir bare den sovjetiske utenriksminister Litvinov Spania full støtte. Etter 3 dagers debatt og under døds-stillhet i forsamlingen gir utenriksministrene Halifax og Bonnet UKs og Frankrikes nei til det spanske forslaget, men det betyr stilltiende ja til 100 000 tysk-italienske troppers innblanding og krig mot det spanske folket.

2) Men UK og Frankrike svikter ikke bare Spania med sin ettergivenhet. I september 1938 tvinges Tsjekkoslovakia til å overgi Sudet-området til Tyskland etter møtene mellom Hitler, Chamberlain og Frankrikes Daladier i München. Når ČSR sier nei og vil legge fram saken for internasjonale voldgiftsrett, truer briter og franskmenn via ambassader i Praha president Beneš: «Om dere ikke gir etter, vil dere i historien stå ansvarlig for utbrudd av en europeisk storkrig». Til enhver tid vil stormaktene altså unngå konfrontasjon med Hitler. Ambassadører fra de to land legger til: «Samarbeider dere med russerne, kan krigen kanskje bli et korstog mot bolsjevismen, og da blir det vanskelig for Frankrike og UK å hjelpe dere». 

3) Underhånden blir sovjeterne forespurt om de vil stå fast på støtteavtalen med ČSR, selv om Frankrikes støtte faller. De sier ja, men Praha nøler under anti-sovjetisk press ute og hjemme. 1/10 invaderer tyske tropper. Beneš avgår 5/10 som ČSR-president og forlater sitt hjemland. 6 måneder senere intervjues han av datter til forfatteren Thomas Mann, gjengitt i Chicago Daily News: «Sovjeterne støttet oss trofast til det siste. De forsikret meg om at de ville sende militær hjelp selv om Frankrike og UK nektet å hjelpe oss. Men lederne i vårt reaksjonære bondeparti truet med indre opprør om vi mottok hjelp fra Sovjetunionen». Beneš river dermed i stykker løgnen som samtidig sirkulerer i vestlige medier om «sovjetisk svik mot ČSR».

I dag ser vi de brutale konsekvensene av München-møtet og overgivelse av ČSR til bødlene. I alle kritiske situasjoner står Sovjetunionens utenriksminister Litvinov alene om å kreve bruk av kollektiv sikkerhet i Folkeforbundet for å hindre aggresjon: Italia i Etiopia, Italia-Tyskland i Spania, Tyskland i Østerrike og Tsjekkoslovakia.

Når historien forfalskes slik at vi ikke ser sammenheng mellom Spanias tragedie og hva som ellers skjer i 1938, blir helter glemt. Damien Lewis skriver om dem i «British Special Air Service, SAS»: «Churchils spanske hjelpere behandles dårlig, og Spania forblir fascistisk etter krigen fordi Vesten er best tjent med et Franco-tyranni som anti-kommunistisk bolverk». 

I «1000 dager» er det også et poeng at spansk innsats på alliert side i 2. verdenskrig så å si er ignorert i historiebøker. Det gjelder spanjoler som deltar i kampen om Narvik i mai 1940, en sentral symbolsk seier for norske, britiske, franske og polske styrker. Spanjoler kjemper også mot den samme nazi-tyske krigsmaskinen de har møtt på egen jord året før. For å overleve franske interneringsleirer har de latt seg innrullere i fremmedlegionen. Turen går til Narvik, der de anonymiseres som «røde med høy stridsevne». 118 fremmedlegionærer er begravd på Narvik kirkegård, 16 av dem er spanske, men Frankrike har 500 falne i det norske felttoget. Derfor er det sannsynlig at flere spanske soldater mister sitt liv i Norge. Krigsgravtjenesten i Norge har ennå ikke registrert spanske krigsgraver i 2009, en stor skam.

Yngvar Ustvedt (1928-2007) følger fotsporene til Lindbæk, Grepp og Grieg i Arbeidere under våpen, 1975. En spesiell bok. Ustvedt bruker rapporter, meldinger og personlige brev fra UDs arkiv. Han intervjuer overlevende 40 år senere. Det gir et mer troverdig bilde enn det lille, alle født etter 2. verdenskrig har lest i skolens mangelfulle historiebøker og wikipedia. Skjebnen til enkelt-deltakerne i brigadene likner den til spanske republikanere i Narvik. 
I Ustvedts bok leser vi hva fangene opplever tilbake i Norge, 1938-1940. Flere blir tiltalt for å bryte 1937-loven om krigsdeltakelse i annet land. «I visse tilfeller» vil justisminister Trygve Lie «kanskje redusere straffen» og riksadvokaten «kan muligens stanse all forfølgelse av de norske frivillige», men det renner ut i sanden. Etter at Ustvedts bok lanseres i 1975 vet vi mer om hvorfor «Spania-frivillige» behandles så ille. Overvåkingspolitiet under Aps justisminister Trygve Lie registrerer frivillige. I 1940, under nazi-okkupasjonen, leveres lister over Spania-frivillige til Gestapo. Samordnet aksjon i alle okkuperte land høsten 1942 fører til summariske arrestasjoner, der norske spaniakjempere sendes i tyske konsentrasjonsleirer. Flere blir drept under tortur eller henrettet. De som unnslipper fortsetter kampen mot fascisme på norsk jord.

Ustvedt spør: «Blir de beseiret? Er deres innsats og lidelser i Spania forgjeves? Er det i så fall nederlag i et langsiktig perspektiv? Innsatsen er verdifull på slagmarken. De stanser Franco foran Madrid i 1936, holder fienden i sjakk ved Jarama og Guadalajara, går på offensiv ved Brunete, Quinto og Belchite, Teruel og Ebro. Og de forsvarer seg tappert når fienden går til motoffensiv. Likevel taper de til slutt». 

Og vi slutter oss til Ustvedts svar: «Deres innsats er betydelig, kanskje mest avgjørende for fascismens fiasko i Europa. Takket være de internasjonale frivilliges intensive motstand blir Spania ikke fascistisk i 1936-37, men det varer 1000 dager. Spania er herjet av krig, utmattet. Franco har mer enn nok med å slikke sine sår når storkrigen mellom fascisme og demokrati avgjøres av de demokratiske kreftene i hele verden». 

Ustvedt belyser også holdningene til de frivillige, når de er tilbake i Norge: «De som ved hjemkomsten føler seg utslått, er i klart mindretall. De fleste er stolte og framfor alt innstilt på ny innsats, ny kamp. Politisk sekretær og offiser for skandinavene, Ole Karlsen, sier i sin tale i Folkets Hus ved returen i Oslo, 1939: «Jeg tror jeg på vegne av alle kameratene kan forsikre at vi skal fortsette kampen for Spania, fordi det også er en kamp for det norske folk».

Når Anker Beckmann faller ved Brunete, sier hans søster Ragnhild noe også i dag er et vitnesbyrd for alle spaniakjemperne: «Vi som vet at norske arbeidere har gitt livet sitt i kamp mot fascismen, må ikke bare sørge over tapet, men reise et minnesmerke over de falne. Det må ikke være av stein og tre, ikke kun en utsmykning, et taust minne til ære. Det må være av kjøtt og blod, også reist «vår egen skyld» fordi de grusomme kreftene som kalles fascisme ikke skal kunne seire. Minnesmerket må vise enhet og brorskap i norsk arbeiderklasse, i folkets front til forsvar av fred og frihet, en folkefront i kamp mot fascisme og krig, solidaritet med det spanske folk, kamp for sosialisme over hele verden».

Gode ord når vi feirer 100-årsjubileet for den kommunistiske Internasjonalen og minnes 80-årsdagen for nederlaget til den spanske folkefronten!
Kilder: Lise Lindbæk Thälmann Bataljon, 1938, Spania og vi, 1946, Nordahl Grieg, artikler /skjønnlitteratur, 1936-39, Yngvar Ustvedt, Arbeidere under våpen, Oslo 1975. Jo Stein Moen, Rolf Sæther Tusen dager, Norge og den spanske borgerkrigen 1936-1939. Damien Lewis: Den utrolige historien om den spanske heroismen som kjempet i SAS under andre verdenskrig, Just Lippe: Norges Kommunistiske Partis historie, bind 1, 1963.