Russlands leder Vladimir Putin og Aleksandr Lukasjenko har et avvikende syn på mange spørsmål.

Den 11. april kom Hviterusslands leder Aleksandr Lukasjenko med en utilslørt trussel mot Russland: ”Dersom det er nødvendig å vedlikeholde oljeledninger som går gjennom Hviterussland, så gå i gang med å vedlikeholde dem. For alt det gode vi gjør for Den russiske føderasjon, vender seg alltid til det onde for oss. Nå har de blitt så frekke at de prøver å vri om hendene på oss.” (Nezavisimaja gazeta 11.04.2019: ”Lukasjenko bedriver utpressing av Moskva ved hjelp av gassledning”).

Foranledningen til utsagnet – som vitner om Lukasjenkos frustrasjon og maktesløshet, gitt at Russland ikke er avhengig av å eksportere olje via Hviterussland – var at russiske myndigheter fra 12. april har forbudt import av epler og pærer fra Hviterussland, et importforbud som kommer i tillegg til diverse andre begrensninger av innførselen av landbruksprodukter fra Hviterussland, blant annet et midlertidig forbud mot import av oksekjøtt.

Disse russiske tiltakene betegnet Lukasjenko som økonomiske sanksjoner: ”De utsettes selv for sanksjoner og fordømmer dem, og her støtter jeg dem fullt og helt. Men på samme tid kriger de mot sine nærmeste allierte med det samme våpenet.”

Svaret fra Moskva, fremført av Putins pressesekretær Dmitrij Pskov, var en karakteristikk av språkbruken til den hviterussiske lederen som upassende og en forsikring om at man fra russisk side ikke hadde til hensikt å innføre noen sanksjoner.

Det som har frembrakt denne konfliktfylte situasjonen, er særlig to forhold: For det første er man fra russisk side provosert over at hviterusserne har solgt landbruksprodukter de selv har importert fra Polen og andre EU-land til Russland, og dermed har bidratt til å omgå det russiske forbudet mot import av landbruksprodukter fra EU, som ble innført som svar på vestlige økonomiske sanksjoner mot Russland i tilknytning til konflikten i Ukraina.
Og for det andre har man fra russisk side i de siste årene begynt å heve prisen på olje- og gassleveranser til Hviterussland, som riktignok fremdeles er betydelig lavere enn prisen andre land betaler. Disse prisforhøyelsene har Lukasjenko og den hviterussiske ledelsen reagert svært negativt på og fått dem til å kreve høyere betaling fra Russland for olje- og gasseksport til Europa via Hviterussland.

Spørsmålet er om vi er vitne til en fundamental omlegging av den russiske politikken overfor Hviterussland.
Etter oppløsningen av Sovjetunionen i 1991 forsynte Russland Hviterussland – som landet siden 1997 har vært forent med i en løs union, Unionsstaten Russland og Hviterussland – og Ukraina med billig olje og gass, samtidig som man importerte store mengder landbruksprodukter fra de to slaviske naborepublikkene og gav dem diverse andre fordeler. Denne politikken kostet Russland store beløp og rammet også russiske bønder. Men den russiske ledelsen mente at det var en pris det av militærstrategiske og geopolitiske grunner var nødvendig å betale for å forhindre at Hviterussland og Ukraina knyttet seg opp mot Vesten.
Det vestligstøttede statskuppet i Ukraina i 2014, som fant sted til tross for at flere titalls milliarder dollar i de foregående årene var blitt brukt på subsidier og støtte til Kiev, viste begrensningene ved en politikk som gikk ut på å kjøpe seg venner.

Kanskje har man i Moskva kommet til at man ikke har noen forsikring mot hendelser som statskuppet i Ukraina i 2014, uansett hvor mye man tilbyr i form av billig olje og gass, subsidier og andre fordeler, og at man derfor like gjerne kan slutte å støtte fattigere naboer?

Eller man kan ha kommet til at normale økonomiske forbindelser er bedre egnet til å knytte land sammen enn milde gaver som oppmuntrer til kravstorhet og forsøk på utpressing?

Russlands opptreden i forhold til Krim og Øst-Ukraina etter statskuppet i Ukraina har dessuten med all mulig tydelighet vist at landet har evne og vilje til å forsvare egne geopolitiske interesser, noe hverken Lukasjenko eller vestlige ledere bør ha grunn til å tvile på. Og vestlige ledere, som opprinnelig virket entusiastiske i forhold til å knytte Ukraina til Vesten, har for lengst oppdaget hvor korrupt og lite effektiv den ukrainske økonomien er, og skyr i dag Ukraina som pesten. Og de har neppe heller noe ønske om å bruke enorme summer på å forvandle en hviterussisk økonomi som har bevart mange trekk fra sovjettiden, til en markedsøkonomi.

I en situasjon der det er åpenbart at forsøk på å knytte Hviterussland til Nato og andre vestlige strukturer ville føre til en likvidering av den hviterussiske staten, og der vestlige land ikke virker særlig interessert i å involvere seg i Hviterussland, har Moskva knapt noen grunn til å bruke milliarder av dollar på å subsidiere det hviterussiske regimet.