Hestehandler «Michael Kohlhaus» av Heinrich von Kleist (1770-1811)

En genial fortelling om ydmykelse og hevn. Heinrich von Kleist var en prøyssisk poet, dramatiker, novelleforfatter og journalist. Av opphav stammet han fra en fornem adelig militærfamilie. Noe krigserfaring fikk han i 1793, men avsluttet den militære karrieren etter få år. I stedet viet han livet nå til å skape litteratur, som ettertiden vurderer fullt på høyde med verk fra åndshøvdinger som von Goethe (1749-1832) og von Schiller (1759-1805). 

Blant Kleist mest berømte verk finner vi skuespillet ”DEN KNUSTE KRUKKEN” fra 1806. Dette skuespillet blir nå igjen oppført på Det Norske Teatret med flere forstillinger. En stor begivenhet! 

Fortellingen ”Michael Kohlhaus” fra 1810 blir regnet blant perlene i verdenslitteraturen og er filmet en rekke ganger. Men den provokative romanen på 117 sider om hevnens psykologi stiller sterke krav til fordypelse og tålmodighet til den rette leser. Uten tvil har den dystre fortellingen vært en inspirasjonskilde for forfattere som Franz Kafka (1883-1924). En må også spørre seg om ikke Adolf Hitler (1889-1945) også har lest boken? 

Hvem er så hestehandler Michael Kohlhaus, som lever i midten av det 16. århundre, lik Martin Luther (1483-1546)? Kortromanen begynner med en beskrivelse av den trettiårige Kohlhaus. Han lever ved elven Havel og er lykkelig gift med Lisbeth. Hustruen har gitt ham fem sønner. Hestehandleren har, som en kjærlig far, oppdratt barna til å bli kristne, arbeidsomme og hederlige. Blant alle venner har han ry for å være en hedersmann. Alt synes å være harmoni. Men Kohlhaus har et problem: en sterk, ja en altfor sterk rettferdighetssans! Og romanen forteller hvordan rettferdighetsmanien hos Kohlhaus utvikler seg til en katastrofe og undergang.   

Allerede på de første sidene i fortellingen blir hestehandleren helt uskyldig trukket inn i et komplott. Han er nå på reise utenlands for å selge en flokk velfødde og glinsende svarte unghester. 

Men da Kohlhaus som vanlig skal krysse grensen ved Elben i nærheten av ridderborgen Tronkenburg, støter han helt overrasket på et hinder: en bom. Hva er nå dette? Jo! En oppdiktet tollavgift. Saken forholder seg slik: Borgfogden krever et pass av hestehandleren. Passet må han anskaffe seg i Statssekretariatet i Dresden. 

Men Kohlhaus lar seg ikke avfeie så lett. Han har jo sytten ganger før passert grensen uten pass! Han går derfor opp i ridderborgen Tronkenburg for å snakke med junker Wenzel von Tronka. Da folket på Borgslottet oppdager de flotte hestene til Kohlhaus, blir det stor oppstandelse. Maken til prakthester har de aldri sett! Godseier von Tronka vil gjerne kjøpe en av hestene. Kohlhaus oppgir en pris. Men det blir ikke noe av hestehandelen, fordi junkeren finner prisen for høy. 
Som leser gjennomskuer du fort opplegget: Kravet om pass skal senere vise seg å være et rent oppspinn. Hensikten med løgnen er å lure hestene fra Kohlhaus! Ganske riktig! Hestehandler går ”i fella”. Det skal vise seg at vi får rett.

Som pant for å slippe over grensen må vår hedersmann etterlate to av hestene i stallen til junkeren. For å være sikker på at hestene blir stelt på riktig måte lar han egen stallgutt, Herse, bli igjen hos hestene.

 
Altså er avtalen: Kohlhaus skal få tilbake hestene når han har anskaffet et pass i Statssekretariatet. En kort analyse av saken: Det dreier seg om en bagatell; dvs. et pass. Men det skal vise seg senere at bagatellen får volden til å eskalere! Ikke et velkjent fenomen i dag!

Etter et par uker med god hestehandel i byen drar Kohlhaus tilbake for å hente de to etterlatte hestene i stallen til junkeren. For et sjokk! For å sitere fra teksten ”… fant et par radmagre øk, syke og vanrøktet, med knokler som kunne brukes til å henge seletøy på, med ugreid man der hårene hadde klistret seg til hverandre – et levende bilde på de umælendes elendighet! Bare med besvær klarte hestene å vende hodet og vrinske en velkomsthilsen…”.  
Kohlhaus er som nevnt plaget av en altfor stor rettferdighetssans. Dette hindrer ham nå i å løse saken ganske enkelt der og da. Hvorfor tar han ikke bare med seg hestene hjem? Der kan han jo stelle økene opp på ny til flotte hester? Nei! Nei!

Stivsinnet hos Kohlhaus blir også et hinder i å gjennomskue planen til von Tronka; å beholde hestene uten å betale. Kohlhaus gjør nå noe fatalt og dumt. Han kommer med et krav: Han forlanger å få igjen sine friske og velernærte hester. Svaret er hånlatter fra junkeren. Dermed må hestehandleren ri hjem til Kohlhaasenbrüch uten hestene. Var det ikke det vi sa?

Da hestehandleren ankommer ”hjemmets lune rede”, blir han omfavnet av sine kjære. Snart møter han også stallgutten Herse igjen. Herse forteller da en mørk historie om hvordan han ble slått og jagd fra Tronkenburg. Ja! Det var bare så vidt han slapp levende ut av ”røverreiret”.
Så skjer følgende: Kohlhaus utarbeider nå, i samarbeid med en advokat i Dresden, et anklageskrift i tre punkter. Punkt 1: Straffeforfølgelse av Wenzel vonTronka etter loven. Punkt 2: Skadeerstatning. Punkt 3: De stjålne hestene skal leveres tilbake i opprinnelig status. 

For å dekke utgiftene til rettssaken deponerer hestehandleren samtidig et betydelig beløp som forskudd hos advokaten. En ny bommert av vår stakkars helt. 
Deretter reiser en håpefull Kohlhaus hjem til gården i Kohlhaasenbrüch. Men han vil ha fortgang i saken og skriver flere purrebrev til Tribunalet i Dresden. Forgjeves! På dette tidspunktet aner vi lesere at ”slaget er tapt” allerede. Hestehandleren kommer ingen vei med å få adelsmannen von Tronka stilt for retten. På tide at han innser dét!

Vi får rett igjen. Endelig etter et år kommer beskjeden fra advokaten i Dresden.  Domstolen har avist saken til hestehandleren! Dét har skjedd etter påtrykk fra høyere hold for å unngå en familieskandale for slektninger i betrodde stillinger hos Kurfyrsten!  Advokaten vil ikke lenger ha befatning med saken og henstiller til klienten å hente hestene hjem i stillhet. Ferdig med saken! 

Men du må ikke tro at hestehandleren innser at han har en ”dårlig sak”? Gir han opp retten til å få friske hester hjem? Langt ifra! Nå blir han i tillegg også oppmuntret av en god venn, statshøvedsmannen på Slottet i Brankenborg. 

Vennen råder Kohlhaus til å lage et bønnbrev til Kurfyrsten i Brankenborg om saken og legge ved dokumenter. Tanken var: Når Kurfyrsten fikk bønnbrevet, ville han helt sikkert ordne opp saken med Domstolen.  Som sagt, så gjort!  Kohlhaus er nå trygg på at han vil få oppreisning av Kurfyrsten.

Nei! Hos Kurfyrsten skjer det ingenting. Kurfyrsten leverer bare
 bønnbrevet videre til sin kansler, en greve. På grunn av redsel for avsløringen av nære slektsforhold ønsker ikke greven å henvende seg til hoffet i Dresden. I stedet ber han von Tronka om en redegjørelse. 

Tenk! Kurfyrsten avviser bønnbrevet! Beskjeden rammer hestehandleren vår hardt. Han blir sterkt deprimert og taper livsgleden så å si med alt: både for familien, stell av hestene og gården. Situasjonen forverrer seg fort. Etter en måned får han også et brev med et vedlegg: en resolusjon fra Statskanselliet. Her ble han bedt om å trekke saken tilbake og å hente hestene på Tronkenburg. Han burde ikke ha lest vedlegget, som er en sjikane. Av resolusjonen fremgikk det nemlig at Tribunalet i Dresden ansa hestehandleren som en kranglefant og vriompeis. Statskanselliet ber seg nå fritatt for ytterligere ubehageligheter. Basta! Bom!

Hvordan reagerer den deprimerte Kohlhaus på avslaget av bønnbrevet fra Statskanselliet? Jo! Ganske riktig! Den sårbare uforsonligheten hans blir forsterket! Han vil nå gå i gang med å selge eiendommene sine. Til spottpris! Hvilken destruksjon! Som forklaring til en fortvilt Lisbeth sier han at han ikke lenger vil bo i et land hvor han ikke får den beskyttelsen han har krav på.

Les mer i Friheten.