Er 70 år med Nato nok?

4. april i år feirer Norge at NATO er 70 år. Norges sittende regjering har sagt at vårt medlemskap i NATO vil være sentralt for norsk utenrikspolitikk, og at vi skal bruke internasjonale organisasjoner til å fremme fredsbevarende arbeid og nedrustning, samt hindre konflikter.

Norge for Fred, ved leder Ingrid Schanche

Da må man spørre: Bidrar NATO til fredsbevaring og nedrustning, eller er 70 år mer enn nok?
NATO ble dannet i 1949, mens mange land, inkludert Norge, stod som okkupasjonsstyrke og stabiliseringsstyrke i Tyskland. På den tiden var det stor bekymring både fra øst- og vestblokken om remilitarisering av Tyskland.  Det er blitt beskrevet at NATO ble dannet ”for å holde russerne ute, tyskerne nede og amerikanerne inne”.

Sovjetunionens reaksjoner var blandet, men i 1951 og 1954 tok de opp at om NATO var en ren forsvarsallianse, ønsket de å bli med. NATO var imidlertid klar på at dette ikke var aktuelt.

Etter at Vest-Tyskland ble med i NATO 9. mai 1955, ble Warszawapakten inngått 14. mai 1955 med begrunnelse om remilitarisering av Vest-Tyskland i forbindelse med innmeldelsen i NATO.Etter den kalde krigens slutt, etter at Warszawapakten ble formelt oppløst 1. juni 1991, vurderte NATO at det ikke lengre var en trussel om store angrep i Europa.

Denne vurderingen ville gjort det naturlig å trekke ut atomvåpnene USA hadde plassert i medlemslandene som ikke selv hadde utviklet atomvåpen, nærmere bestemt Belgia, Nederland, Italia, Tyskland, Hellas og Tyrkia.

Men NATO besluttet i 1999 å beholde atomvåpen som en del av styrken som skulle ”forhindre krig eller tvang mot stater”.
Behovet for atomvåpen i Europa gir kun mening i et kjernefysisk forkjøpsangrepsscenario, hvor USA under den kalde krigen vektla villighet til å angripe med atomvåpen uten selv å ha blitt angrepet med atomvåpen. Etter den kalde krigens slutt skulle man tenke at et slikt scenario skulle vært overflødig. I 1999 foreslo Tyskland at NATO skulle forplikte seg til å ikke angripe først med atomvåpen, men ble stemt ned bl.a. av USA, England og Frankrike.

Med andre ord er NATO villig til å gå til atomkrig uten å bli angrepet først, som bør få alle som er mot gjensidig utslettelse gjennom atomvåpen, til å steile.
Etter Warszawapaktens oppløsning tenkte mange at også NATO ville opphøre, og at USA ville trekke sine styrker ut av Europa. Russland så heller ikke NATO lenger som fiende, og tok så sent som i 2001 opp spørsmål om medlemskap i NATO, men dette ble avfeid.

I stedet for at NATO ble oppløst, begynte organisasjonen med såkalte ”out of area”-operasjoner, hvor NATO gikk fra å trene i medlemslandene for å beskytte mot et hypotetisk angrep, til å angripe ikke-medlemsland.

Den første ”out of area”-operasjonen var sjøblokade og flyforbudssone i 1992 i tidligere Jugoslavia, og første kamphandling inntraff i 1994, mellom NATO og serbiske luftstyrker.

Det nye fokuset på ”out-of-area”-operasjoner presiseres i strategidokumentet fra 1999, hvor det også for første gang uttrykkes eksplisitt at NATO ble villig til å påta seg oppgaver som falt utenfor alliansens opprinnelige strategiske fokus, og delta i kamphandlinger utover forsvar av egne medlemsland etter artikkel 5 .
I dette strategidokumentet ble terrorhandlinger som ikke er utført av en stat (i alle fall etter USAs juridiske definisjoner), tillagt økt betydning blant risikofaktorer som kunne utløse artikkel 5 (paragraf 24). Et slikt scenario inntraff med terrorangrepet den 11. september 2001 i USA.”Krigen mot terror”, et konsept som ble satt til verden av den daværende US-amerikanske regjeringen, og som fikk full støtte av de andre NATO-medlemslandene, ble dominerende etter 2001. Det er flere aspekt ved denne doktrinen som vi bør sette spørsmålstegn ved:

For det første har NATO etter at krigen mot terror ble erklært i flere tilfeller angrepet stater, f.eks. Afghanistan og Somalia selv om trusselvurderingen handlet om nettopp organisasjoner som ikke er tilknyttet stater, noe som leder tankene til ”å rette baker for smed”.

For det andre synes det vanskelig å kalle en krig som ligger flere tusen kilometer bort fra territoriet til medlemslandene, for en forsvarskrig. Hverken Somalia, Libya eller Irak har vært en trussel mot noe NATO-land. Resultatet ble ikke fred og avspenning, men tvert imot mindre trygghet, flere terrorangrep og mindre stabilitet i regionene, som gir ett bredt grunnlag for å beskrive ”krigen mot terror” som en feilet strategi,.Til sist var det USA, og ikke NATO som ledet krigføringen i Afghanistan fordi NATO-medlemsland ble sett på som mulig hindring både i kraft av militær og politisk kapasitet . Det ble dermed USA som dikterte hvordan krigen ble ført. Hvordan blir det i et tenkt scenario hvor et europeisk NATO-land blir angrepet? Ville det da også være USA som dikterer hva slags reaksjon som ville være adekvat? Det er ikke betryggende at en stat som ikke blir direkte berørt av konsekvensene, får bestemme hvilke militære midler som bringes til innsats. En mulig konsekvens, om det blir sett som krigshandling heller enn terrorhandling, kan være atombomber over NATO-lands territorier, slik USA under den kalde krigen vurderte å bombe Finnmark og Tromsø med atombomber fra fly om det skjedde en bakkestyrkeinvasjon.

Les mer i Friheten.