Begrepet «Demokrati» er blitt kapitalismens sesam, og det brukes til å vokte verdenselitens hule av stadig større makt og rikdom. Begrepet eies av de mektige og brukes flittig til imperialistiske kriger og undertrykkelse, og skulle det finnes en Ali Baba som kan avliste ordets makt, vil nok hans lille stemme drukne i det massive koret fra  kapitalens lakeier. 

USA's styresett skal være målet. 
De rådende politikere og  media er med på å tilsløre realitetene for verdens folk, for ordet «demokrati» har nesten fått en gudegitt betydning, som svært få evner å definere, ei heller diskutere.  For noen har tydeligvis bestemt at demokrati er ensbetydende med det vestlige systemet, og likeledes en mangelvare i de land som er eller har vært på kollisjonskurs med «den amerikanske drømmen», som er FN's statistiske  materiale for demokrati og menneskerettigheter, subjektivt drevet av den amerikanske stiftelsen «Freedom House», som har satt systemet i USA som modell for resten av verden. De presenterer den vestlige definisjon av «demokrati og frihet», ved kun å fokusere på sivile og politiske rettigheter, mens de økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, som i sin tid ble fremmet av Sovjet og Øst-Europa  ikke regnes med. Dette medfører at Cuba, som er best i liv og helse for sitt folk, deler jumboplassen med Saudi Arabia, mens USA, hvor fattigdommen skriker i enkelte områder og hjemløse  bor i telt og pappesker, får beste karakter. 
Det største demokratiet og diktaturet. 

Det er ganske betegnende at India ofte trekkes fram som «verdens største demokrati», men i et land hvor millioner fortsatt lever i ytterste fattigdom, så kan man undres over deres muligheter til politisk medvirkning og ytringsfrihet, der dagen går med til å slåss for å overleve på gater eller jernbanelinjer, mens det rike herrefolket styrer demokratiet fra sine palasser. Det er likevel en indisk delstat som har utmerket seg i menneskelig utvikling (HDI), hvor folket lenge har nytt godt av de økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, med bl. annet gratis utdannelse og helsetjenester. Det er Kerala med 35 millioner innbyggere, som har vært under kommunistpartiets innflytelse siden 1957 og har toppet indisk HDI i mange tiår. Men da er det jo snakk om «diktatur», slik våre skolebarn gjerne blir fortalt det. Slik som de sosialistiske forsøk i Øst-Europa, Cuba, Nord-Korea og Syria for å nevne noen, og ikke minst det andre av verdens folkerikeste land, Kina, selv om den vanlige kineser er ganske fornøyd og lar politikk være politikk, så lenge de har det bra. Men de vestlige menneskerettsorganisasjoner bekymrer seg og Norge har omfavnet en mann som har mottatt støtte fra utlandet for å ville styrte det kinesiske systemet. Noe som hadde blitt straffet som landssvik hos oss. 
Proletariatets diktatur. 

Den oppvoksende slekt i Norge skal belæres med enkle ord.  Derfor er begrepet «diktatur» forklart som et system der enten en person eller en liten gruppe har all makt og styrer uten folkets medvirkning. Det er tydelig at «proletariatets diktatur» har satt fantasien i sving, men hvordan de får et helt arbeidende folk til å bli en liten gruppe, kan vel mest forklares med kristenborgerskapets mangel på logikk. Det arbeidende flertallets rett til å styre over sitt eget. Men på et litt mer intellektuelt nivå, blir det likevel negativt. Enten latterliggjort eller bortforklart med at proletarene likevel ble overkjørt av makteliten.  Sovjetene var en god idé, men så var det det med praksisen da, som det alltid blir sagt for å unngå å se de positive sidene ved sosialismen. En gang må det snart bli stuerent å bryte ut av den liberalistiske boksen og se om det kan finnes noe å ta med seg fra den andre siden, for det borgerlige demokratiet er ikke verken fullstendig eller evigvarende,  
Valgsystemet i Norge. 

Det er en liten merkverdighet at den demokratiske modellen, USA, rangerer bak Norge i forhold til de politiske rettigheter som er opplistet av Freedom House i FN-sambandet. Men faktisk så er folket i USA gitt et innspill, som i praksis mangler i Norge, det å nominere representanter til valget. Dette foretas i vårt land av valgte representanter i de politiske partiene, og den vanlige velger har i realiteten ingen medvirkning til hvilke personer som føres opp på sikre plasser. Heller ikke ved kumulering til kommunevalget er meningmanns stemme særlig tungtveiende, da anledningen til å påvirke den oppførte lista ble redusert i 1974 og enda retten til å stryke kandidater ble tatt vekk i 2002. Det betyr at det norske folket kun kan forholde seg til partienes oppsatte program og de personer er satt til å gjennomføre det. Får man så det man har bedt om? De fleste vil vel mene at de politiske lovnader er som luftslott, men likevel er de salig overbevist om at demokratiet i Norge er det beste som finnes og forbereder seg til å velge en annen vare etter fire år. Igjen på like usikre vilkår, for reklamasjon finnes ikke, og det er faktisk flere momenter som sier at det er enda verre enn det ser ut som, for den valgte personen er urørbar, om han/hun bryter loven, skifter parti eller rett og slett bidrar til det stikk motsatte av det de har gått til valg for. Det norske folket mangler klagerett og innvirkning på hvilke personer som skal representere deres interesser.. 

Det sosialistiske «Bunn-til-topp-systemet». 
Det har nylig vært valg i Nord-Korea (DPRK), og i følge VG så var folket presset til å stemme og partiet til Kim Jong Un fikk 100% av stemmene. De hadde nok fått vanskeligheter med å forklare hvordan andre partier kan ha sete i nasjonalforsamlingen, men hensikten er oppnådd med et skrekkens eksempel på eneveldig diktatur, og det norske folket forblir lykkelige over den «sannhet» at demokrati er det samme som flere partier, hvor like de enn måtte være. Nå er informasjonen om ikke-kapitalistiske lands valgsystem svært vanskelig tilgjengelig, men for den som har prøvd å finne ut av det, så er det visse trekk som er verd å se nærmere på. Nominasjonsprosessen som foregår i hver valgkrets hvor deres representant inngår i felleslista som legges fram til selve valgdagen, som  en godkjenning, mens den egentlige demokratiprosessen foregår før og etter. Lite vites om koreanske valgkretser, og enda mindre de kinesiske, hvor det dog sies at demokratiprosessen er i gang i det folkerike landet. I DDR hvor flere partier og organisasjoner var representert i nasjonalforsamlingen,  utgjorde dette valgkretsene, mens på Cuba er folket delt inn i regioner. Det legges opp til faste møter i hele valgperioden hvor folk kan møte opp og få informasjon, stille spørsmål og i regelen også kaste den som ikke følger programmet. Vi vet lite om hvordan denne avsettingsretten har fungert i praksis, men at det finnes viser en demokratisk rett som det norske borgerlige demokratiet mangler. 

Les mer i Friheten.