Det humanistiske perspektiv i Marx’ tenkning

Innledning

I ei tid med store geoøkonomiske endringer, under drift av stater og kapital med geopolitiske- og geoøkonomiske ambisjoner og strategier. Strategier som skifter mellom frihandel og proteksjonisme. I ei tid hvor styrkeforholdet mellom arbeid og kapital forskyves til fordel av kapitalen, de store selskapene, og de som eier. 

Eystein Kleven

Hvor de rike får en stadig større del av det samfunnsmessige overskudd. I ei tid hvor økonomiske kriser kommer og går, med destruksjon av menneskelig arbeid. Hvor den finansielle sfære framstår som sorte hull i verdensrommet, med hensyn til størrelsen på, og hvor den endelige risiko for tap er plassert. I ei tid hvor vi får høre at folk må jobbe lenger, sjøl om produktiviteten øker og dermed det samfunnsmessige merprodukt. Store endringer, skaper store spørsmål, hvor vi søker svar. I et så ulendt terreng, trenger vi et godt kompass som både gir oss forståelse av hvor vi er og retningen vi ønsker å gå. Vi trenger også et godt kart, som gir oss en forståelse av terrenget. Det er naturlig at særlig unge mennesker er søkende i ei slik tid. Og da søker hos tidligere tenkere som har utmerket seg og satt preg på samfunnsutviklingen. Jeg vil anbefale å søke etter kart og kompass hos Marx. I det følgende vil jeg kort redegjøre for trekk i Marx tenkning som forhåpentlig kan gi forståelse for hvor grunnleggende problemer han tok tak i. Han tok tak i menneskenes stoffskifte med naturen i sin alminnelighet og i sine enkelte samfunnsmessige former. I dette stoffskifte ligger alle problemer samfunnet møter, enten det er klimaendringer, økonomiske kriser, geoøkonomiske- og geopolitiske forskyvninger i maktforholdene mellom stater og kapital, og arbeid og kapital. En del spørsmål stiller seg annerledes i dag enn på Marx´ tid; men hans måte å tilnærme seg problemer på, er like fruktbare i dag som da. Dessuten levde han i en historisk fase av menneskenes stoffskifte som ennå gjelder. Derfor mener jeg at hans teoretiske arbeid, også taler til oss i dag: og at kartet han utarbeidet fortsatt stemmer med terrenget! 

Marx historiske idémessige grunnlag
Uten Marx’ vitenskapelige oppdagelser er det tvilsomt om vi i det hele tatt i dag hadde vært i stand til å forstå de store linjer i menneskenes tilværelse, og hvor vi i dag er. I sine undersøkelser hadde Marx sine forgjengere. Han sto, som enhver vitenskapsmann, på skuldrene til forutgående tenkere; som seinere tenkere har stått på skuldrene til Marx. Hva hadde Keynes vært uten Marx? Det er vanskelig å tenke seg Marx’ verk Kapitalen uten de klassiske økonomene som Adam Smith, David Ricardo og Francois Quesnay. Om dem sier Marx ”Det er den klassiske økonomiens fortjeneste at det oppløste dette falske og bedragerske skinn, denne sjølstendiggjørelse og forsteining av rikdommens ulike samfunnsmessige elementer overfor hverandre, denne personifikasjon av ting, og denne tingliggjøring av produksjonsrelasjoner, denne hverdagslivets relasjon.” En helt annen bedømmelse gir han de såkalte vulgærøkonomene: ”som bare er en sammenfatning, en mer eller mindre doktrinær oversettelse av de virkelige produksjonsagentenes gjengse forestillinger, som den bringer i en viss fornuftig ordnet sammenheng...” (...) ”Derfor kan det ikke forundre noen, at vulgærøkonomien nettopp føler seg hjemme i de økonomiske relasjonenes framtredelsesform, hvori de åpenbart er absurde og totale motsigelser – og all vitenskap ville være overflødig hvis tingenes framtredelsesform og deres vesen var umiddelbart sammenfallende; for vulgærøkonomien forekommer disse relasjoner desto mer selvfølgelige, den føler seg fullstendig hjemme i dem, jo mer den indre sammenheng i mellom dem er skjult.” Hvor mye har ikke nyliberalistene av i dag i seg av vulgærøkonomien? De såkalte vulgærøkonomene forholder seg følgelig bare til tingene slik de umiddelbart framtrer, mens de klassiske økonomene går djupere; men ikke djupt nok. Videre er det vanskelig å tenke seg Marx filosofiske tilnærming uten Hegel og Feuerbach; av den første fikk han dialektikken om enn i idealistisk form, av den andre fikk han materialismen om enn i begrenset og uferdig form. Bak disse igjen ligger tenkning som strekker seg tilbake til antikken. Her vil jeg imidlertid særlig framheve Hegel´s betydning. Det er ikke uten grunn at marxister etter Marx søkte til Hegel for å forstå og systematisere Marx´ dialektikk.

Ved en kritisk gjennomgang av sine forgjengere, kunne Marx ved, samtidig å bevare det riktige, som han avviste det ensidige i deres tenkning, nå djupere og mer mangfoldig i sin analyse enn hva forgjengerne hadde klart. Muligheten for en slik djubde hadde også sine ytre forutsetninger i det nivå kapitalismen – først og fremst den industrielle kapitalistiske vareproduksjonen i England – hadde nådd på Marx tid. Marx var som alle tenkere, et resultat av sin tid. 

Abstraksjon
Marx´ begreper og teorier må forstås med bakgrunn i denne altomfattende tilnærming. En snevrere forståelse med bakgrunn i tradisjonelle akademiske fags dogmatikk, gir ikke den nødvendige forståelse av Marx. Således er det avgjørende for å forstå Marx, å være oppmerksom på at begrepsforståelsen kan være en ganske annen hos Marx enn den man finner i dagligtale eller i borgerlige akademiske fag. En forståelse for hva Marx søker å fortelle i sine omfattende verker, er avgjørende for å forstå Marx´ teori- og begrepsforståelse. Videre er det avgjørende å forstå hvilket abstraksjonsnivå Marx på enhver tid er. Abstraksjonen av virkeligheten erkjennes ved begreper. Som Marx skriver: ”I generelle undersøkelser av denne art forutsettes i det hele tatt alltid at de reelle forhold svarer til deres begrep, eller hva som er det samme, de reelle forhold framstilles bare for så vidt de utrykker deres generelle type (...) Verken mikroskop eller kjemiske reagenser kan brukes i analysen av de økonomiske formene (...) Abstraksjonskraften må erstatte begge.” Hvilket abstraksjonsnivå Marx er på veksler ut fra hva han søker å formidle. Abstraksjonsnivået er naturlig nok et annet når han omhandler de mest allmenne trekk samfunnet, enn når han omhandler enkelte økonomiske formasjoner. Marx skriver således sjøl om sin metode: hvis leseren ”i det hele tatt vil følge meg, må være innstilt på å gå fra det enkelte og opp til det allmenne.” I denne tilnærmingen ligger noe av kjernen i Marx dialektiske metode.

Stoffskiftet
Marx’ undersøkelser, forskning og framstillinger dreide seg i det store og hele om det menneskelige stoffskiftet med naturen. Produksjonen av livet selv i sin allmenne form og i sine særskilte historiske former. Arbeidsprosessen, skriver Marx, ”som den generelle betingelse for stoffskiftet mellom mennesket og naturen, den evige naturbetingelse for menneskets eksistens, og derfor uavhengig av enhver form for dette liv, eller bedre uttrykt, er felles for alle de sosiale former, som menneskelivet tar.”  Det var dette som for Marx gikk under begrepet økonomi. Gjeldende økonomi kalte han for ”det borgerlige samfunnets anatomi.” 
Marx viser til ”at den kapitalistiske produksjonsprosess er en historisk bestemt form av den samfunnsmessige produksjonsprosessen overhodet. Den samfunnsmessige produksjonsprosessen er dels en prosess som frambringer det menneskelige livets materielle eksistensbetingelser, og dels en prosess som foregår under spesifikke historiske økonomiske produksjonsforhold, og som sjøl produserer og reproduserer disse produksjonsforhold, og dermed også bærerne av denne prosessen, deres materielle eksistensbetingelser og deres innbyrdes relasjoner, dvs deres bestemte økonomiske samfunnsformasjon. Disse relasjoner i deres helhet, relasjoner hvori produksjonens bærere befinner seg til naturen og til hverandre, hvori de produserer, denne helhet er nettopp samfunnet, betraktet etter sin økonomiske struktur. Også den kapitalistiske produksjonsprosess foregår slik som sine forgjengere, under bestemte materielle betingelser, som tillike er bærere av bestemte sosiale relasjoner; individene inngår disse relasjoner under den prosess hvorunder de reproduserer sine liv”

Klasser
Menneskets spesifikke plass i naturen er viktig for å forstå Marx. Han setter mennesket i den store sammenheng. Som den organiske natur utgår av den uorganiske natur; utgår den biologiske natur av den organiske natur; og mennesket som art og dets samfunn av den biologiske natur, i et lovmessig utviklingsforløp. I en bestemt historisk fase inngår menneskene i sine produksjons- og distribusjonsforhold sosiale relasjoner i form av klasser og samfunnene tar form og karakter av klassesamfunn. 

Klassesamfunnene forutsetter visse historiske samfunnsmessige prosesser hvor de vesentlige – i tillegg til arbeidsdelingen og merprodukt av et visst omfang; er at de umiddelbare produsentene fratas produktet og etter hvert arbeidsmidlene. Som historisk resultat står produktet og arbeidsmidlene overfor produsentene som noe som ikke tilhører ham, ja som noe fremmed. Heri ligger det materielle, historiske og sosiale grunnlaget for den såkalte fremmedgjøringen. Dette kulminerer med den industrielle kapitalistiske vareproduksjonen. 

Menneskene faller inn under de ulike klassene ut fra deres ulike sosiale posisjon med hensyn til stoffskiftet med naturen: Slaven og slaveeieren, den livegne og føydalherren, arbeideren og kapitaleieren. På den ene side den som produserer, og på den annen side den som tilegner seg merproduktet. Historisk nødvendige, men forbigående, faser i tid og rom mellom de klasseløse samfunn. Den første klasseløse fasen som en historisk forgangen realitet, den andre klasseløse fasen som en sannsynlig mulighet, ja kanskje en historisk nødvendighet om menneskeheten skal overleve som art; og utvikle høyere sivilisasjoner som ikke hviler på utbytting, men er frigjorte og humanistiske. Klassesamfunnene kan ses som overgangsformer mellom barbari og sivilisasjon. Overganger fra klassesamfunn til klasseløse samfunn skjer sannsynligvis ikke uten menneskenes aktive bevisste handling; en bevissthet mer kollektiv og samfunnsmessig, enn de mer spontane bevissthetsformer i de tidligere overgangene. 

Menneskene har alltid levd i samfunn, i fellesskap; men i ulike historiske former forskjellig ut fra tid og sted. Menneskenes tilhørighet  til naturen formidles gjennom samfunnet; jo mer kompleks formidling, jo mer komplekse samfunn. I en slik sammenheng kan naturen ses som det allmenne, samfunnet som det særskilte, og mennesket som det enkelte. Menneskenes aktive tilpasning til naturen, deres bevissthet, deres subjekt, skiller dem fra andre biologiske arter i naturen. Som subjekt realiserer mennesket seg på en særskilt måte i stoffskiftet med naturen, mer bestemt gjennom en særegen og aktiv tilpasning, en særskilt bevisst praksis, nemlig arbeidet. Marx legger til grunn at arbeidet er ”en form, som utelukkende hører til mennesket. Han foretar ikke bare en formering av det materiale han arbeider med, men samtidig virkeliggjør han sitt eget mål, som en lov bestemmer hans handlemåte, og som hans vilje må underordne seg.” 
I samfunnet, som i naturen, virker objektive kausale forbindelser som uttrykker materiens sjølbevegelse – uavhengig av menneskenes viten og vilje.  Forbindelsene kan erkjennes; og med erkjennelsen gjør menneskeheten sine store samfunnsmessige framskritt i sitt stoffskifte med naturen. På et vis kan vi si at naturen kommer til erkjennelse om seg sjøl gjennom menneskene. Kunnskap om kausale forbindelser –  lovmessighetene –  er forutsetning for menneskenes kontroll og styring av sine liv. Økonomiske kriser i kapitalismen, klimakriser og andre store forstyrrelser i samfunnene, kan bare forstås og endelig løses gjennom grunnleggene forståelse av deres årsaker. Marx søkte å klarlegge disse kausale forbindelsene som omgir menneskene. Ut fra det klarla han subjektet som ”et ensemble av sine samfunnsmessige forbindelser”.

Marx undersøkelsesobjekt var virkeligheten. I etterordet til annet opplag av første bind av Kapitalen slutter han seg til en av sine anmeldere som skriver om Marx´ metode, at den ”kan ikke ha en bevissthetsform eller et bevissthetsresultat som grunnlag, dvs dens utgangspunkt kan ikke være en idé, men bare et ytre fenomen.” Videre skriver han: ”Kritikken består i å sammenlikne og konfrontere faktum med et annet faktum, ikke en idé.” Verket Kapitalen er følgelig ikke først og fremst en idé-kritikk, men en framstilling av virkeligheten. Det konstruerte menneske eller samfunn var Marx helt fremmed. Han søkte å avdekke det virkelige menneske, det sosiale mennesket.

Les mer i Friheten.