Thierry Meyssan: Hvorfor vil ikke Vesten ha jihadister hjem? De var deres uoffisielle leiesoldater! 9/3-2019. Jihadisme og høyforræderi: 
EU-borgere, oppfordrer til deltakelse i væpnet kamp i Syria med pro-vestlige leiesoldater. De kan ikke straffes for samarbeid med fienden om de kan påberope seg støtte fra Nato-medlemsland. EU-land kan ikke tiltale dem uten først å sjekke deres egne lederes ansvar for krig mot Syria. President Trump har bedt vest-allierte om å ta jihadister, fengslet av syriske opprørsstyrker, hjem og tiltale dem der. UK har nektet å gjøre det, mens Frankrike håndterer det fra sak til sak.
Ved å trekke seg ut av Syria innrømmer USA at syriske opprørere ikke er en ekte hær, men kun en kunstig armé under USA-tilsyn. De sier også det ikke er en kurdisk stat i («Rojava»), Syria, men kun en oppdiktet historie, skapt for journalister. Bevegelsen «rettferdighet for kurdere» er følgelig også en fabel. Dens påvirkningskraft forsvinner om noen uker. Islamist-fanger må enten frigjøres eller overleveres til syriske myndigheter som vil dømme dem på basis av instruks i en ex-fransk lov. Problemet er at den loven praktiserer dødsstraff, som de europeiske land nå har forbudt.

Ifølge syrisk lov har borgere fra europeiske land som dro til Syria i en slags jihad mot landet, «samarbeidet med fienden» og muligens begått «høyforræderi» ved å arbeide mot europeiske interesser. Men vurderer vi det opp mot vest-staters krigshandlinger i Syria, kan ingen vestlig jihadist bli funnet skyldig i disse anklagene i sitt europeiske hjemland.

Hvordan dømme jihadister som i praksis har stått for Vestens regime-skifte-politikk i Syria? 
Sluttføring av krigen bringer oss tilbake til virkeligheten. I 8 år later europeerne som om de er overrasket over at det foregår en folkelig «revolusjon» mot «Shia-alavittenes diktatur». Men det er lett å avsløre og bevise de europeiske lands handlinger. De stemmer ikke i det hele tatt med den offisielle fortellingen: Det som starter i 2011, er forberedt fra 2003, og er den dag i dag fortsatt organisert. Krigen har vart så lenge at løgnene den er basert på, nå blir oppdaget.

Om europeiske jihadister skal dømmes for samarbeid med fienden eller høyforræderi, kan ikke aktoratet basere seg på annet enn sine egne grusomheter mot Syrias folk og forbrytelser som jihadister muligens har begått mot sine europeiske medborgere. Fanatisme er ikke en forbrytelse. Retten må derfor konkludere med at bare de vestlige lederne som kan dømmes for høyforræderi.

«Fanatisme er ingen forbrytelse»: Før vi går videre, gjøre vi det klart at innvendinger mot at en ikke vet hvilke anerkjente stater jihadist-grupper som al-Qaida og IS kan assosieres med, ikke holder vann. Faktisk er det åpenbart at organisasjoner med slike militære kapasiteter ikke kan eksistere uten statlig støtte. Som eksempel vil jeg her sette opp et forsvarsskriv for disse fanatikerne om de til slutt blir tiltalt i det franske rettsvesenet:
Jihadister er ikke forrædere, men soldater: 1. De tiltalte handler kun på anmodning fra den franske regjering om å bekjempe republikken Syria og president, Bashar el-Assad. Frankrike har konstant kalt Syria et «alavitt-diktatur» og oppfordret til mord på president Assad.

Vesten trente, utstyrte og kontrollerte jihadistene. De var Vestens leiesoldater.

Laurent Fabius, nåværende president for Frankrikes konstitusjonsråd, sier som leder av det franske UD: «Etter å ha hørt alle sjokkerende vitnemål fra folk her - jeg er klar over styrken i det jeg sier - Bashar El-Assad fortjener ikke å leve på denne jorden». Det er en eksepsjonelt sterk uttalelse fra et land som har forbudt dødsstraff.

For å unngå forvirring og forstå alvoret her, adresseres oppfordringen til drap ikke bare til syrere, men til alle franske borgere. På initiativ fra Paris-ordfører Anne Hidalgo, iverksetter byen en solidaritetsdag med Syrias «opposisjon» ved Eiffeltårnet. Et rekrutteringskontor blir installert ved tårnet, og media sørger for at alle ble informert.

Selvsagt blir støtten etter hvert mindre synlig. Fra 2016 (5 år etter start) setter Frankrike inn tiltak for effektivt å hindre at flere jihadister drar. Men ikke på noe tidspunkt tas avstand fra tidligere uttalelser, slik at tiltalte kan tro at Frankrike vil holde internasjonale forpliktelser. De har altså ikke endret sin holdning til legitimitet i handlingene.

Timber Sycamore er et hemmelig våpenforsynings- og trenings-program drevet av USA. 
2. Alle tiltalte har nytte av en indirekte støtte fra den franske regjeringen under deres jihad. Alle trenings-leire finansieres og holdes via utenlandske midler. I anbudsinnbydelsen fra Pentagon sies at det er satt opp faste ruter for å importere våpen til Syria. Sjekk i uavhengige medier har gjort det mulig for oss å bevise at titusenvis tonn våpen er ulovlig ført inn i Syria under operasjonen Timber Sycamore, først kontrollert av CIA, så av det private investerings-fondet KKR. Minst 17 land, inkludert Tyskland og UK, deltar. Selv om en kanskje ikke kan bevise at Frankrike er direkte med på våpenfrakt, er Paris beviselig involvert i tildeling og distribusjon av våpen via LandCom (Natos bakke-kommando) som landet ble med i som del av den integrerte kommandostrukturen.
3. De tiltalte, som er med i grupper tilknyttet al-Qaida, har nytte av direkte hjelp fra franske myndigheter. Det avsløres i brev fra ambassadør Bashar Safari til FNs sikkerhetsråd, 14/7-2014, datert 17/1 samme år, underskrevet av øverstkommanderende i FSA, den «frie syriske hær». Det viser tildeling av ammunisjon fra Frankrike til jihadister, og angir at 33 % går fra Paris til FSA, og at resterende 2/3-deler må leveres til al-Qaida (kjent som «al-Nusra-front»). Og er det ikke nettopp Fabius som sier at «al-Nusra gjør en god jobb»?

Siden de tiltalte følger instrukser fra franske styresmakter og indirekte har mottatt våpen mens de direkte mottar ammunisjon fra den franske stat, kan de ikke bli anklaget for samarbeid med fienden eller høyforræderi.

De europeiske lederne er forræderne: Tvert imot er det franske ledere, som offentlig hevder respekt for menneskerettigheter samtidig som de i all hemmelighet støtter jihadister, som må stå fram og forsvare seg mot tiltale. De vil også bli pålagt å forklare hvordan Syria, som de i Frankrike har beskrevet som «fienden», har forårsaket skade på franske interesser.

I starten av konflikten er det vanlig å huske at i 1981 under borgerkrigen i Libanon, har Syria bestilt mordet på Frankrikes ambassadør Louis Delamare. Men de velger å se bort fra at 30 år skiller den hendelsen fra begynnelsen av krigen mot Syria. Mordet er alt besvart via et angrep mot det «nasjonale militære vervekontoret» i Damaskus som tar livet av 175. Admiral Pierre Lacoste i fransk utenlands-e-tjeneste, dgse, påtar seg ansvar for angrepet da.
Rafiq B E Hariri ble drept av en bilbombe. Syrias president får skylden for ulykken, men det var en falsk flagg-operasjon, som USA/Israel stod bak.
Det hevdes også at Syria har skadet franske interesser ved å drepe ex-statsminister i Libanon, Rafic Hariri. 

Frankrike støttet og fortsetter å støtte hybridorganisasjonen «Special Tribunal for Lebanon», som skal stille Libanons og Syrias presidenter, Emile Lahoud og Bashar el-Assad, til doms. Men har organisasjonen (som er både som anklager og dommer) trukket tilbake sine anklager etter at vitnebyrd de er basert på har vist seg å være falsk og betalt av anklagerne. Ingen tror på løgnen lenger, bortsett fra de ansatte i organisasjonen og deres ledere. Ikke engang barna til ofrene. Derfor gjennomfører Bahaa Hariri, eldste sønn av Rafic Hariri, et vennskapsbesøk hos president Assad i forrige måned.

For å føre krig mot en vennlig nasjon som Syria, nøler ikke de franske lederne med å støtte jihadistene. Dermed undergraver de ikke bare det internasjonale bildet av Frankrike, men også franske interesser. De hindrer et fruktbart anti-terror-samarbeid, og støtter terrorister i stedet.  Noen terrorist-ledere returnerer senere til Frankrike og begår angrep der etter egne hoder. Disse franske lederne bør derfor stilles for retten i Frankrikes rettssystem for samarbeid med terror-organisasjoner som har begått forbrytelser i Frankrike, for samarbeid med fienden og for høyforræderi.
Thierry Meyssan, Hvorfor vil ikke Vesten ha jihadister hjem? De var deres uoffisielle leiesoldater!