Politiinspektør Knut Rød og Gestapo-offiseren Wilhelm Wagner

Jeg har lest boken til Marte Michelet ” Hva visste hjemmefronten” samt innlegg om Knut Rød på internett. Det fremgår at Knut Rød hadde en stor rolle i arrestasjonene av jødene i Norge.

Jan H. Steen, Borre

Som politiinspektør var Knut Rød ansvarlig for aksjonene mot jødene i Oslo og Aker 26. oktober 1942. Det er slått fast at Rød arbeidet uten opphold fra søndag 25. oktober klokken 10 til mandag 26. oktober klokken 20 med å fullføre interneringen av jødiske menn i Oslo området. Rød organiserte også den 28. november 1942 da kvinner, barn og en del gamle og syke menn ble hentet av det norske Statspolitiet og samlet på Oslo kai, og overlevert til de tyske myndigheter .

De ble deretter brakt om bord i det tyske skipet ”DS Donau”på en umennesklig måte med skrik og fortvilelse for transport til Tyskland og Auschwitz i Polen for mord ved gass og kremering.
Totalt 532 menn, kvinner og barn ble ført om bord i ”Donau”. Elleve personer overlevde helvete fordi de ble regnet som arbeidsdyktige inntil videre.
Aksjonene ble ansett som svært velorganiserte og utført på en meget effektiv måte.

Den siste store deportasjonen ble utført 24. februar 1943 med 143 jøder ombord i DS Gotenland.” Knut Rød ga også ordre om arrestasjon av seks navngitte jøder i Trondheim.
Rød ble tiltalt for landsforrederi under landsvikoppgjøret for medlemskap i NS og pågripelse av jøder i Oslo distriktet samt tjeneste i Stapo og ledelse av jødearrestasjonene i 1942.
Knut Rød ble frifunnet i to rettsrunder i 1946 og 1948 med begrunnelsen av at de handlinger han hadde utført med jødene var utvilsomt av liten vekt sammenlignet med det meget verdifulle og risikable arbeid han har utført mot fiendens interesser dekket av NS medlemsskapet.

Lagdommer Cappelen mente st Røds gode gjerninger bare kunne regnes som formidlene omstendighet ved straffeutmålingen. Før Rød-saken ble gjenopptatt, visste både forsvars-og justisministeren at tiltalte var sterkt opptatt av kommunisttrusselen og kunne bli en nyttig mann i kommunistovervåkingen som de selv var i ferd med å bygge opp etter 1945.
I mellomtiden hadde Wilhelm Wagners sak blitt behandlet i rettsapparatet. Den tyske Gestapo-offiseren ble tiltalt for forsettelig drap på jødene som ble sendt med ”Donau”.

Saken kom opp i Eidsivating lagmannsrett i august 1946. Rettens formann var lagdommer
Cappelen, den samme dommeren som ledet Rød-rettssaken, og som mente at frifinnelsen av Rød var feil. Lagmannsretten mente at også Wagner måtte ha kjent til hvilken skjebne jødene gikk i møte. Wagner ble derfor enstemmig dømt til døden. Han anket straks over dommen.

Saken kom opp i Høyesterett i april 1947. Der ble straffen redusert til tvangsarbeid i 20 år.
Flertallet i Høyesterett kom fram til at Wagner ikke kunne ha nektet å utføre ordre noe som kunne ha kostet ham livet. I likhet med Rød fikk Wagner støtte fra flere av kirkens menn. Biskop Berggrav hjalp Wagner da han søkte om benådning som han fikk i 1951. Opphevelsen av Wagners dødsdom og frikjennelsen av Knut Rød skapte sterke reaksjoner blant de norske jødene. Fortvilelsen over at disse gjerningsmennene slapp unna medførte til at den jødiske krigshelten Bernhard Goldberg som hadde kommet seg til England i 1940 og tjente som krigslege på norske og britiske skip, skrev innlegg i Dagbladet om saken.

Da Rød saken kom opp igjen våren 1948 var den kalde krigen i gang mellom øst og vest sonen. Under krigen hadde kommunistene vært ledene i motstandskampen. Fire dager etter kuppet i Tsjekkoslovakia holdt Gerhardsen sin berømte Kråkerø-tale som advarte mot kommunistene som en farlig indre fiende. Gerhardsen holdt nok denne talen for å svekke CIAs mistanke om at han selv kunne være upålitelig som tidligere kommunist.
Herrene Hauge, Evang og Bryhn hadde ønsket en høyst ulovelig overvåkning av kommunistene. De samme kreftene så derfor på Knut Rød som en verdifull person.

Knut Rød hadde gjennom sin arbeidsinnsats fungert som Wilhelm Wagners mest effektive redskap da 53 prosent av de registrerte jødene i Norge ble myrdet. Knut Rød ble i april 1948 igjen frikjent. Han fikk ikke jobben i Oslo-politiet tilbake som medførte at han gikk til sak og vant.

I juni 1952 begynte han igjen i Oslo politiet som avdelingssjef for kriminalpolitiets vaktstyrke til han gikk av med pensjon 30. juni 1965 og døde 19. mai 1986 (85 år)
Rød var blant annet beskjeftiget med overvåkning av kommunister under den kalde krigen.

Det som forundrer meg er hvordan den beste motstandsgruppen i Norge under krigen kalt Osvald-gruppen er blitt behandlet som kommunister av norske myndigheter. Som et eksempel kan jeg nevne sabotasjeaksjonen i mai 1944 mot elektrofirmaet AS Per Kure på Hasle.

Lederen en svekket norsk patriot, Asbjørn Sunde ble etter krigen dømt til 12. års fengsel for spionasje for Sovjet som har vært diskutert, mens krigsforbrytere i Norge, dømt til døden slapp fri. Jeg kan nevne Finn Knutinge Kaas dømt til døden og løslatt i november 1957 og bosatte seg i Tyskland som forretningsmann, og døde i 2007, 89 år gammel.

I de norske jøders blodige historie ender den endelige dommen over Stapos politifullmektig Knut Rød, som sto for arrestasjonen av jødene med domsresultat: Frifinelse.
Dødsdommen over den tyske gestapist Wagner som hadde ansvaret for deportasjonen av tusen norske jøder, ble av Norges Høyesterett endret til en tidsbegrenset frihetsstraff.
Jødedeportasjonene er det eneste tilfellet der hundrevis av helt uskyldige nordmenn ble deportert til Auschwitz i Polen og drept av gass.

Kunstneren Victor Lind, som selv var jøde og unnslapp Holocaust, har laget en statue som framstiller Knut Rød i Statspolitiets uniform, som viser at jødene har aldri forstått frigivelse dommene.
Tross protester fra Røds familie, er statuen utstilt på Holocaust senteret på Bygdøy.

Dommen over Knut Rød og Wilhelm Wagner har vært debattert med ulike synspunkter.
Frifinnelsene har blitt omtalt som ”Det absolutte nullpunkt i norsk rettshistorie.”