Venezuela-invasjon inngår i større plan.
USA jobber utfra et destruktivt, morderisk og forkastelig prosjekt for Det karibiske området, utarbeidet av Pentagon i 2001. Nå jobbes med å lage en narrativ for opinionen i Vesten. Det vi nå ser er forsøk på å maskere ved å gi inntrykk av vestlig moderasjon. Mens demonstrasjoner pågår, forberedes invasjonskrig.  

Overbevist om at US-støtte er viktigere enn røstene til landets innbyggere, har Juan Guaidó utropte seg som «midlertidig president» i Venezuela.
Skap konflikt: I de siste måneder har USA klart å overbevise 25 % av FN-statene, inkludert 19 amerikanske stater, om ikke å anerkjenne utfallet av presidentvalget i mai 2018, heller ikke legitimiteten til president Nicolás Maduros 2. presidentperiode.

I intervju med Sunday Telegraph, 21/12-18, sier UKs forsvarsminister Gavin Wiliamson at «UK forhandler om installasjon av permanent militærbase i Guyana for å gjenoppta imperie-politikken fra før Suezkrisen». Samme dag som en guyanesisk parlamentariker overraskende sørger for å avsette sitt lands regjering, søker parlamentarikeren tilflukt i Canada. Dagen etter hevder ExxonMobil at en båt, leid for oljeleting i omstridt hav-område mellom Guyana og Venezuela, jages vekk av Maduros marine. Ekspedisjonen er autorisert av den avgående regjeringen i Guyana som skal administrere det omstridte området. Like etter melder USAs Utenriks-departement til Lima-gruppen om risikoen Venezuela er for regional sikkerhet. Men Maduro avslører spillet 9/1-19 i et lyd- og videoopptak. Det bekrefter at ExxonMobil og US-UD lyger for å skape konflikt som presser latinamerikanske land til å føre krig seg i mellom. Medlemmer av Lima-gruppen, unntatt Paraguay og Canada, innrømmer manipulasjonen.

5/1-2019 peker Venezuelas nasjonalforsamling ut Juan Guaidó til ny president og nekter på samme tid å anerkjenne valget til periode 2 av president Nicolás Maduro. Det hevdes også at situasjonen kan sammenlignes med presidentens stilling ved sykdom, som da må erstattes av en vikarierende president ifølge § 233 i grunnloven. I en situasjon, som ikke er aktuell her, hevder opposisjonen at «parlaments-president er landets fungerende president».
23/1-2019 organiserer Guaido-støttespillere og Maduro-motstandere to demoer samtidig i Caracas. Nå utpeker Juan Guaidó seg selv som fungerende president og avlegger ed. USA, Canada, UK og Israel anerkjenner straks den nye presidenten. Spania, som deltar aktivt i kuppforsøket mot Hugo Chávez i 2002, presser EU til å være med.
Logikken i hendelsene fører til at Venezuela bryter diplomatiske forbindelser med USA og stenger ambassaden i Washington. Men fordi USA støtter Guaidós statskupp, anerkjenner US-amerikanerne heller ikke det diplomatiske bruddet og opprettholder sin ambassade i Caracas, hvorfra de fortsetter å helle bensin på bålet. 

24/1-19 er forsvarsminister, general Vladimir Padrino, på TV, omgitt av landets overkommando. Han bekrefter hærens forpliktelse til å tjene sitt land og en president, valgt i tråd med grunnloven, Nicolás Maduro. Så ber Padrino om fortsatt dialog mellom president og pro-USA- opposisjonen. Hæren er den eneste effektive administrasjonen i landet.
Agendaen er brukt før: Nå har altså Venezuela en grunnlovs-valgt president og en president som er selvutnevnt «midlertidig». I motsetning til hva folket i landet generelt forestiller seg, er USAs mål ikke å avsette Maduro, men utfra Rumsfeld-Cebrowski-doktrinen av 2003 å knuse stats-strukturer for å kontrollere Det karibiske hav. Det betyr ikke bare fjerning av Maduro, men også av Juan Guaidó. Den agendaen brukes også når Syria drives fra intern uro i 2011, til å bli angrepet av en hær, bestående av leiesoldater i 2014. Den arabiske ligaens rolle er her erstattet av Organisasjonen av amerikanske stater (OAS), med en generalsekretær som allerede har anerkjent president Juan Guaidó. Rollen til «Syrias venner» er overtatt av «Lima-gruppen», som koordinerer holdningene til US-allierte. Juan Guaidó har overtatt rollen til leder av den syriske opposisjonen, Burhan Ghaliun, ex-kooperatør med det US-amerikanske infiltrasjonsnettverket NED; New Endowment for Democracy. Men i Syria erstattes etter en tid Ghaliun av andre, som så igjen erstattes, slik at de fleste har glemt navnet hans for lengst. Sannsynligvis vil også Juan Guaidó ofres på samme måte.

Men Syria-modellen har bare delvis fungert, først og fremst fordi Russland og Kina gjentatte ganger har stått opp mot USA i FNs sikkerhetsråd. For det andre fordi det syriske folk litt etter litt utvikler en utrolig motstandskraft. I siste instans støtter Russland den syrisk-arabiske armé mot utenlandske leiesoldater, utrustet, bakket opp og styrt av Nato. Fordi president Trump vet at Pentagon ikke lenger kan bruke jihadister til å svekke den syriske staten, vil han overlate en videre prosess til USAs finansdepartement, som vil gjøre alt for å hindre at landet og den syriske statsadministrasjonen bygges opp igjen.
I månedene framover vil en selvutnevnt midlertidig president Guaidó etablere en parallell administrasjon for å: - betale oljepenger i pågående rettssaker - løse en territorial konflikt med Guyana - forhandle en flyktninge-situasjon - samarbeide med Washington og fengsle venezuelanske ledere i USA under ulike juridiske påskudd.

Ut fra erfaringer i Midtøsten de siste 8 år, må vi ikke tolke dagens hendelser i Venezuela som likeverdig med det som skjedde i Chile, i 1973. Etter Sovjetunionens oppløsning er ikke verden lenger slik den var under den kalde krigen, da USA søker å kontrollere Nord-og Sør-Amerika og stenge ute enhver sovjetisk innflytelse for selv å ta for seg av naturressurser i området til lavest mulig pris. I dag står US-ledelsen fast på forestillingen om en unipolar verden, styrt av kun en supermakt, som verken er bundet til allierte eller fiender. For USA er innbyggere i et land enten integrert i den globaliserte økonomien, eller lever på territorier med natur-ressurser, som USA ikke uten videre vil utbytte, men absolutt kontrollere. Siden disse ressursene ikke kan kontrolleres av både nasjonalstater og Pentagon, må statlige strukturer i disse regionene passiviseres.
Kartet fra powerpoint-presentasjon av Thomas P M Barnett, assistent under admiral og øverste leder av USAs forsvarsdepartement under George W Bush Jr og Donald Rumsfeld, på en Pentagon-konferanse i 2003. Rosa viser stater som må knuses. Prosjektet har ikke noe med kald krig eller utnytting av natur-ressurser å gjøre. Etter «Greater Middle East»-prosjektet forbereder US-strateger ødeleggelse av stats-strukturer i Det karibiske hav.
Ulike aktører må forblindes: Om Juan Guaidó tror han kan løse krisen og tjene landet sitt ved å utnevne seg selv til Venezuelas president, er det akkurat det motsatt han faktisk gjør. Han provoserer fram en situasjon som kan utløse borgerkrig. Han eller etterfølgerne hans vil be om hjelp fra sine latin-amerikanske brødre. Nabolandene Brasil, Guyana og Colombia vil sette inn fredsstyrker, støttet av Israel, UK og USA. Uroen vil vare ved til hele byer ligger i ruiner. Det spiller ingen rolle om Venezuela-regjeringen er bolivarisk, liberal, anti- eller pro-USA. Målet er ikke å erstatte den, men å svekke landet varig. Prosessen starter i Venezuela og vil fortsette i flere land rundt Det karibiske hav, til det ikke lenger finnes noen virkelig politisk makt i regionen.

Mange arabere kjenner seg fullstendig igjen i denne situasjonen. Alle havnet de den ene eller andre gang i samme fellen. Men ennå har det ikke gått opp for latinamerikanerne. Selvsagt er det mulig at venezuelanerne, trass i deres stolthet er i stand til å erkjenne dette og overvinne den interne splittelsen og redde landet.
Thierry Meyssan