(Nr 4 - 2011) PRIVATISERING, PRIVATISERING OG MER PRIVATISERING. DETTE ER SLAGORDET FRA HØYRESIDEN I NORGE, JA TIL OG MED FRA STORE DELER AV ARBEIDERPARTIET.

AV FREDRIK RØE BREVIG
Staten skal selge seg ut av de selskaper den har en majoritet i og offentlige tjenester skal ut på anbud, de skal overlates til det private. Offentlige selskaper skal drives som private i tråd med “New Public Management”-filosofien. Den form for offentlige styring vi har hatt her i Norge før er i dag truet. Men det er ikke nok å stå og se på denne utviklingen og rope nei, Ungkommunistene i Norge stiller heller opp med et alternativ, planøkonomien.

Fra privat til offentlig
Privat kontroll over sentrale tilbud og tjenester som sykehus, pensjon eller skole f. eks. er ikke et nytt fenomen. Det er ikke slik at verden plutselig våknet opp etter flere hundre år med offentlig styre og forsto at dette ikke var effektivt. Tvert om utviklet de fleste slike tjenester seg først som private bedrifter av et eller annet slag. I den fremvoksende kapitalismen på 1800-tallet kunne den nyrike kapitalistklassen til eksempel gå sammen om å starte et sykehus eller et brannslukningsfirma der dette ikke fantes, fordi de så at det var i deres interesse at arbeiderne deres ikke døde med en gang eller at fabrikkene deres brant ned. Både sykehus og brannslukning eksisterte tidligere også, men fikk en mye større utbredelse nå som samfunnet ble rikere og eierne av denne rikdommen, kapitalistene, hadde noe å tjene på å bygge ut tilbudene. Da det ble stadig tydeligere for folk flest at det fantes ressurser i samfunnet til å tilby disse tjenestene til alle, ble det for første gang satt på dagsorden krav om opprettelsen av offentlige tjenester for alle. I noen av de kapitalistiske land på 1800-tallet hadde statene allerede overtatt eller startet opp slike tjenester til en viss grad, da de så at det var i samfunnets interesse, og dermed i statens økonomiske interesser. Disse statlige tilbudene hadde stor suksess, da deres mål ikke var å tjene penger, men å gi et tilbud. Der hvor private brannselskaper kunne finne på å nekte å slukke branner i bygninger som ikke hadde betalt dem på forhånd eller som ikke kunne betale der og da (dette skjedde forøvrig i USA senest den 30. september 2010), var de offentlige brannslukkerne forpliktet til å slukke alle branner. Og de ressursene de trengte var garantert av staten. Fagbevegelsen i vesten kjempet flere steder gjennom kravene om allmenne tjenester og tilbud til en billig penge. For å oppnå målet om allmenne tjenester valgte man da å opprette statlige eller kommunale tilbud, fremfor å tilrettelegge for de private løsninger, slik man snakker om å gjøre i dag. Hvorfor det?