(Nr 2 - 2010) VI FØLGER HAVNEARBEIDER HARRY BENTSENS REISE FRA KRISTIANSAND VIA FENGSLING OG TORTUR I NORGE TIL KZ SACHSENHAUSEN. FRA 1945 SLITER HAN MED OPPLEVELSENE OG BEGYNNER I 1958 EN SAMTALE OM DET HAN HAR SETT MED SIN 10 ÅR GAMLE SØNN, ØYSTEIN.

ANMELDT AV PER LOTHAR LINDTNER

Harry er førstehåndsvitne til angiveri mot nordmenn i konsentrasjonsleir og mye mer. Sammen med flertallet av fanger er han evig takknemlig for solidaritet og innsatsen fra kommunistene Kristian Mugås, Carsten Oliver Åsebø og Kåre Hagen. De gjorde en fantastisk innsats for sine medfanger når mest av alt det gjaldt. Men angiveri fører dem til eksekusjonspelotong, 2. februar 1945, sammen med 79 andre. Alliert bombing gir dem galgenfrist. De 3 havner i Bergen-Belsen, ennå på dødliste. Smittet av tyfus dør de, en etter en. Kristian Mugås, i Gestapos klør fra høsten 1940, lever lengst, men må gi tapt i Hälsingborg i april 1945.

«Et mørklagt kapittel i historien om de norske Sachsenhausenfangene»

Er norske fanger medskyldige? Og er `æresretten` mest opptatt av å dekke over og forsvare 4 som svikter i nødens stund? Dette opptar far og sønn Bentsen i 1958. Øystein arbeider hardt og lenge med tungt stoff for å få fram sannheten. Nå er det bok.
Boka viser at det ikke bare er samhold i leiren ved Oranienburg, nord for Berlin. Vi får innsyn i SS-fangesystemet. KZ Sachsenhausen er sentral i et dødsmaskineri som bygges ut fra 1933. Primært skal det tjene Hitlers terror mot eget folk. All sin brutale uhygge til tross; er ikke Sachsenhausen en utryddelsesleir som Auschwitz og Treblinka. Fra starten er den beregnet på tyske antifascister, og de er det mange av på 1930-tallet, spesielt i og rundt Berlin. For å forstå dramaet i de norske brakkene er helhet viktig. Kartet foran i boken viser hovedleir. I tillegg kommer underleirer. Til sammen havner 200 000 i KZ Sachsenhausen, men `bare` 140.000 registreres. Hvorfor? Jo, når Norge trekkes inn i krigen, er folkemord på jøder og andre `undermennesker` allerede i full gang. Og da er nøyaktig registrering ikke like nøye. Like etter overfallet på Sovjet i august 1941 oppføres anlegg for masseskyting med nakkeskudd. Minst 13000 sovjetere henrettes og 40-50 000 bukker under av underernæring, sykdom og brutal behandling, derav 200 norske. Antallet norske fanger utgjør altså i overkant av 1 % av alle fangene i leiren. Flertallet av disse reddes hjem med hvite busser i mars-april 1945.

Fangefunksjonærer
Bentsen beskriver det interne systemet med fangefunksjonærer, `tillitsmenn`, under SS- kommando. Samhold brytes ned når kriminelle fanger stues sammen med politiske anti-fascister. Noen `prominente` reagerer på at det er mange kommunistiske `tillitsmenn` i helvetets forgård. Odd Nansens dagbok, redigert og utgitt året etter kjennelsen i æresretten, viser hans spesielle aversjon mot røde tyskere og nordmenn. Når han bærer med seg slike fiendebilder i en tysk konsentrasjonsleir, er det ikke rart at det går som det går. Forstår han ikke at nakkeskudd, krematorierøyk og krig mot `jødebolsjevismen` henger sammen på en uhyggelig måte? Kan krav om økonomisk demokrati som forutsetning for frigjøring av alle arbeidsfolk være så truende?

Bentsen dokumenterer kontakt mellom nordmenn og et kriminelt hierarki som er på jakt etter Røde-Kors-pakkene. Forsøkene på å fjerne Mugås, Åsebø og Hagen kommer like etter at 27 røde tyske `tillitsmenn` sendes i døden sommeren 1944. Vi ser at frykten for de røde stiger når sovjetarmèen nærmer seg Berlin. I mye av litteraturen fra norske fanger om Sachsenhausen ser Bentsen at navnene Mugås, Åsebø og Hagen er borte. Tydeligvis har mange ikke fått med seg Sachsenhausenfangen Martin Niemöllers oppsummering: `Da de tok kommunister, sosialdemokrater, fagforeningsfolk og jøder, tiet jeg. - Men da de hentet meg, var det ingen andre som kunne forsvare meg.` I motstandens dialektikk er forsvar av menneskeverdet til de svakeste bud nr 1. I leirene er det barn, jøder, sigøynere, slavere og mange flere. SS-systemet rammer norsk hjelpearbeid.

Dokumentasjon og refleksjon
Bentsens skildring, dokumentasjon og refleksjoner er rystende og sannhetssøkende. Det handler om ekstreme påkjenninger i kamp på liv og død. Det handler om antikommunistisk intrigemakeri og hets, under og etter 2. verdenskrig. Etter mange års jakt finner får han i 1999 tak i rettsreferatene fra 1946. Han ser at ordlyd i rettens kjennelse ikke stemmer med helheten i vitneutsagnene. Omstendighetene rundt de 2 angiverbrevene er fortsatt gjennomgangstema. Klarer Bentsen i motsetning til de norske fangene, som først reiste saken, å få fram bevis som er overbevisende? Eller hadde æresretten rett da den la seg flat for Gerhardsen og forsvaret når den sa at anklagene i hovedsak bygger på `rykter som savnet ethvert grunnlag`? Flere vitner bekrefter eksistensen av brev til SS-kommandoen fra nordmenn. Ved hjelp av det nye kildegrunnlaget viser Bentsen hvordan fakta fordreies før, under og etter rettssaken i 1946, ja at det ennå er mange mørklagte sider i historien om 2. verdenskrig.