ØYSTEIN FRANCK- NIELSEN:

FANGET I HITLERS DØDSLEIRE:

Alf Knudsens utrolige historie

Den 20.oktober viste NRK et dokumentarprogram om høyrepopulismen, de høyreekstreme og nynazistenes framganger i Europa de siste åra. Disse kategoriene har ulike utrykksformer og hardhet, men de har alle rasisme og fremmedhat som grunnelement. Men ekstremhøyre, blant disse FRP, har også andre fellestrekk ved at de i ulik grad er fagforeningsfiendtlige, forakter uteliggere og trygdemis-brukere, vil ha høyere straffer og mindre skatter. De har størst tilslutning blant de med liten utdannelse og dårlig sjølbilde. Mest skremmende er de ungarske nazistene som har om lag 15% oppslutning og som marsjere i naziuniformer. Farligst er allikevel rasismen som kommer til uttrykk ved nedvurdering av andres hudfarge og ofte disses religion. Rasismen ligger latent og den modereres når folk flest reagerer mot den, for så å blusse opp igjen i egnede situasjoner. Hitlers rasisme førte til en verdenkrig som kostet over 50 millioner menneskeliv og en brutalitet mot vergeløse ingen trodde var mulig.

Med en slags maktesløshet opplever de stadig færre som ennå lever hvor rasismen og nynazismen igjen brer sin gift over hele Europa. Det er vanskelig å bebreide pressefolk og lærere at denne mørke epoke blir glemt. Tyskland skulle gjøres stuereint for å delta i den nye kalde krigen, der den nye

fienden bare ble framstilt i ondskapens tegn. I denne atmosfære ble det bare de minst godtroende og mest kunnskapstørste som ikke lot seg lure, mens folk flest så mer harmløst også på norsk rasisme.

Derfor kommer boka om Alf Knudsen fra Sons opplevelser i Hitlers dødsleire egentlig altfor seint.

Jeg har kjent Alf fra byggeplassene i tiår tilbake, men det var først etter at han som pensjonist reiste med skolebarn til kz-leirene, at jeg fikk vite at han var Tysklandsfange. De fleste kz-fanger har først i seinere år fortalt om dette, mye fordi de ikke ville bli oppfattet som sjølskrytere. I boka som er et mesterverk i dokumentasjon, får vi vite om de ulike leirenes funksjoner, og om krigens utvikling. Men først og fremst viser den rasismen som roten til nazismens uendelige råskap. Det er jo ofte mennesker med et dårlig sjølbilde, som faller for mytene om sin egen rases overlegenhet, og som blir nazister som smisker for de sterke og hundser de svake. Men antirasismen må heller ikke gå til en annen ytterlighet

å la være å påtale feil begått innen andre raser. Boka om Alf Knudsens opplevelser har ingen politisk slagside, og den gir også honnør til mennesker som ikke er vant til å få det. Han berømmer Johan Strand Johansen, med i NKPs ledelse i etterkrigsårene, fordi han advarte nye fanger mot farer og bidro til at mange overlevde. Den samme anerkjennelse har jeg fått fra en annen Nacht und Nebel-fange fra Moss som også honorerte blant flere NKP-lektor Arne Fredriksen fra Asker. Alf Knudsen berømmer også tyske kommunister og andre antifascister som bidro til å holde motet oppe i fangenskapet.

Men først og fremst er boka en indirekte advarsel mot Sverige-demokratene og norske rasistister. Takk for boka, gamle bygningskompis!

Omtalt av Åge Fjeld, nr 25 2010