Conn Hallinan, People`s World: Ingen av de to president-kandidatene aksepterer at USA må innta en ny rolle i verden.

Mens hovedstrømsmediene fokuserer på om Hillary Clinton eller Donald Trump vinner, pågår en debatt om USAs framtidige kurs, som neglisjeres i altfor stor grad. Resultatet av debatten er avgjørende for Washingtons maktpolitiske prosjekt og hvordan landets ledelse vil opptre de neste 10 år, diplomatisk og militært.   

 Foto: US-army paraderer sammen med den estiske arméen.  i Estland, noen få hundre meter fra den russiske grensen i februar 2015.

De som står på spill er ikke abstrakt. USA er for tiden aktivt i krig i Afghanistan, Irak, Syria, Jemen og Somalia. US-militære er utplassert på grensen til Russland, har en stund lekt `katt og mus` med Kina i Asia, og satt dype spor i Afrika. Det er ingen overdrivelse å si med ex-forsvarsminister, William Perry, at `verden er et farligere sted i dag enn det var under den mørkeste perioden av den kalde krigen`.

Å forstå nøyaktig hva det innebærer, er ikke lett, bl.a. fordi aktørene heller ikke skjønner hva som blir konsekvenser av det de gjør. Samtidig overforenkles saker av mediene. I en utvidet forstand står `realistene`; ex-rådgiver, Henry Kissinger, Harvards Steven Walt og Chicago-universitetets John Mearsheimer mot `liberale intervensjonister`; USAs FN-ambassadør, Samantha Power. Forutsatt at Power er viktig rådgiver i Obamas utenrikspolitikk og trolig  spiller en tilsvarende rolle om Clinton blir valgt, blir hennes syn tungtveiende.  

I en fersk artikkel i New York Review of Books, spør Power: `Hvordan må en representant for statsmakten opptre for å fremme US-interesser`? Hun starter med realistenes syn på diplomati. Det må reflektere `nasjonale interesser`, men argumenterer for at de ikke må skilles fra `etiske verdier`: Det som skjer med folk i andre land er del av vår `nasjonale sikkerhet`.  

Sammen med Hillary Clinton og ex-president Bill Clinton har Power lenge vært talerør for `ansvar for å beskytte` som premiss for USAs bombing av sivile i Jugoslavia og utskifting av  Gaddafi i Libya med samme metode. Hillary har argumentert for å bruke militærmakt for å ta `beskytte sivile` i Syria ved å gå for `flyforbuds-soner` som vil blokkere Syria og Russland fra å bombe områder som kontrolleres av jihadist-opprørere.  

Men Power foreslår mer enn `humanitær intervensjon`. Hun vil forsterke USAs forbindelsen mellom `ansvar for å beskytte` til kravet om nasjonal sikkerhet. Det lyder som et argument for at USA skal gripe inn overalt i områder som ikke likner det amerikanske systemet. Hennes valg av eksempler viser hvor det fører oss: Russland, Kina og Venezuela, land som er altfor uavhengige etter Washingtons smak.

Power bruker mest tid på Moskva og krisen i Ukraina og beskylder russerne for å `undergrave den grunnleggende retten til uavhengighet ved å overta deler av nabolandet gjennom sin støtte til opprøret i Donbass, overta Krim, og undertrykke sannheten om russisk intervensjon for det russiske folk. Om russiske medier hadde rapportert om Ukraina på en sannferdig måte, ville mange russere heller ikke ha godtatt denne håndteringen av konflikten`, hevder hun.

Power legger ikke fram bevis for disse påstandene, for de finnes ikke. Uansett hva en måtte mene om Moskvas rolle i Ukraina, er ikke bare det store flertallet av russere klar over den, men et overveldende flertall støtter Putin. Fra et gjennomsnittlig russisk perspektiv, har Nato jevnt og trutt marsjert østover siden avslutning av krigene i Jugoslavia. Det er USA som har etablert baser i Baltikum og Polen. Russere står ikke oppmarsjert på US-grensen i Canada og Mexico. Russerne er følsomme for grensene sine utfra erfaringer fra tap av 20-30 millioner liv i 2. verdenskrig, noe Power synes uvitende om.

Det Power også synes ute av stand til, er å forstå hvordan Kina og Russland ser på USA. Det perspektivet er avgjørende i internasjonalt diplomati, for det gir basis for å vurdere hvorvidt en motkraft utgjør en alvorlig trussel mot USAs egen nasjonale sikkerhet.

Moskvas perspektiv: Er Russland - som president Obama nylig sa i FN - `reelt i gang med å gjenopprette tapt ære med militære midler` eller er det slik at Moskva bare reagerer på det de der oppfatter som trusler mot egen nasjonale sikkerhet? Russland grep ikke inn i Ukraina før USA og Nato-allierte støttet kupp mot Janukovitsj-regjeringen og knuste avtaler, forhandlet fram av EU, Moskva og USA for å løse krisen i Ukraina på fredelig måte.

Power argumenterer som om det ikke var kupp, men USAs hjelpe-utenriksminister Victoria Nuland og US-ambassadør i Kiev, Geoffrey Pyatt ble tatt opp på lydbånd da de snakket om hvordan `de kunne være `jordmødre` for de nye makthaverne og valgte ut personer de mente passet best til å lede det nye kupp-regimet.

Når det gjelder `amputasjonen` av Krim, hadde ikke Power problemer da USA, Nato og EU `amputerte` Kosovo fra Serbia etter 80 dagers bombing. I begge områdene støttet flertallet `amputasjonen`. På Krim sa 96% ja til den. 

Å forstå hvordan andre land ser verden betyr ikke å være enige med dem, men det er ikke noe i Moskvas handlinger som tyder på at `russerne reetablerer et imperium`, slik Obama sa det i sin omtale av Moskvas opptreden i FN. Da Hillary Clinton sammenliknet Putin med Hitler, likestilte hun Russland med et Nazi-Tyskland, som også var en eksistensiell trussel mot USAs sikkerhet. Men tror noen på den sammenlikningen? I 1939 var Tyskland det mektigst landet i Europa med et massivt militær-apparat. Russland er i dag på 11. plass, målt etter økonomisk styrke, bak sågar Frankrike, Tyskland, UK, Italia og Brasil. Tyrkia har større hær.

Powers perspektiv på hva som er bra for det russiske folk er en ting. Mens vi ikke har grunn til å beundre oligarkiet som dominerer Russland. Det siste valget indikerte stor velgerapati i storbyene, men det ser ut som om `liberale` Power er så forelsket i akkurat den delen av det russiske folket som sverget til den såkalte økonomiske `sjokkterapien` på 1990-tallet, som utarmet titalls millioner og førte til dramatisk fall i forventet levealder. Med det rullebladet er det usannsynlig at de `liberale` russiske kjæledeggene til Power noensinne kan få oppslutning der. I alle fall bør vel amerikanere gå stille i dørene og ikke opptre som moralens voktere når det gjelder bruk av oligarkisk rikdom for å manipulere valg. 

Våpenkappløp i Asia: Kineserne er tøffe nå, men Washingtons konflikt med Beijing går på veier for internasjonal skipsfart, ikke stemmerett og demokratiske spilleregler. Bakgrunn for Kinas tøffe holdning i Sør-Kinahavet var da president Bill Clinton utplasserte 2 hangarskip med kampstyrker i Taiwan-stredet i 1995-96. Det skapte fastlåst nervekrig mellom Taipei og fastlandet. Kina hadde verken da eller nå kapasitet til å ta Taiwan, så truslene fra Beijing er ikke reelle. Men hangarskipene er det, og de ydmyket og skremte Kina i sine egne farvann. Det utløste direkte Kinas eskalerende militære aktivitet og tøffe handlinger i Sør-Kinahavet.

Igjen er det en lang historie her. Den startet med opiumskriger i 1839 og 1860, etterfulgt av den kinesisk-japanske krigen i 1895 og Japans invasjon av Kina i 2. verdenskrig. Kineserne ble invadert og ydmyket gang på gang. Beijings syn på Obama-administrasjonens `offensiv mot Asia` har til hensikt å omringe Kina ved hjelp av USAs allierte.

Kanskje er dette overforenkling - Stillehavet har lenge vært USAs største marked – Det er en helt rasjonell konklusjon etter utplassering av US-marines i Australia, kjernefysiske våpen i Guam og Wake, anti-ballistiske missiler i Sør-Korea og Japan og forsøk på å få til sterkere og tettere militære bånd med India, Indonesia og Vietnam. `Er du strategisk tenker i Kina, må du ikke være paranoid konspirasjonsteoretiker for å tenke at USA prøver å samle resten av Asia mot Kina`, sier Simon Tay, leder av Singapore Institute of International Affairs.

Mobilisering mot den latin-amerikanske venstresiden: Som i Venezuela, der USA støttet kuppet mot Hugo Chavez i 2002 og har ledet en fiendtlig kampanje mot regjeringen siden da. Trass i alle landets problemer klarte Chavez-regjeringen å redusere fattigdom fra 70 til 21 %  av befolkningen, eksrem-fattigdom fra 40 til 7,3 %. Spedbarnsdødelighet er gått ned fra 25 pr 1.000 til 13 pr 1000, til det samme som for svarte amerikanere.

Bekymring for demokratiske rettigheter i Venezuela strekker seg tydeligvis ikke til folket i Honduras. Da et militærkupp styrtet den progressive regjeringen i 2009, var det USA-press  som førte til at andre latin-amerikanske land anerkjente den ulovlige regjeringen i kjølvannet av kuppet. Opposisjon i Venezuela møtes med tåregass. En håndfull blir fengslet. I Honduras ble opposisjonelle drept av dødsskvadroner.

Powers syn på USA som det godes forsvarer, ser bort fra muligheten for at USA bare følger sine egne interesser, en helt unik amerikansk vrangforestilling. `Det er et bilde amerikanere har av seg selv`, sier Jeremy Shapiro, forskningsdirektør i et europeisk forskningsråd på internasjonale forbindelser. `Men det deles ikke en gang av landets allierte`.

Skillet mellom `realister` og `tilhengere av ansvar for å beskytte` er illusorisk. Begge ender i det samme: De konfronterer antatte motstandere og støtter sine allierte, uavhengig av hvordan de behandler folk. Power er rask med å kalle russerne i Syria `barbariske` og påfallende taus om US-støtten til Saudi-Arabias luftkrig i Jemen. Den rammer sykehus, markeder og sivile.

Argumentet for at et annet lands interne politikk er et nasjonalt sikkerhetsproblem for USA, hever `ansvaret for å beskytte` til et nytt nivå. Det setter standard for militær intervensjon mye lavere enn den i dag er og legger grunnlag for en intervensjonistisk utenrikspolitikk som får selv Obama-administrasjonen til å se pasifistisk ut.    

Hva betyr dette for presidentvalget? Det er umulig å skille denne debatten fra kampen om det hvite hus. Clinton har vært en hauk i de fleste internasjonale spørsmål, og hun er ikke redd for å gå til militær intervensjon.

Hun har omgitt seg med noen av de samme som planla Irak-krigen, inkludert grunnleggerne av prosjektet `for et nytt amerikansk århundre`. Rykter går om at dersom hun vinner, vil hun utnevne den ex-ansatte i forsvarsdepartementet, Michele Flourney, som ny forsvarsminister.  Flournay har gått inn for bombing av de syriske regjeringsstyrkene, `Assads styrker`.

På den annen side har Trump vært lite logisk sammenhengende. Han har kommet med noen fornuftige utsagn om samarbeid med russerne og skremmende om Kina. Han sier han er imot militær-intervensjoner, selv om han støttet Irak-krigen og lyger om det nå. Om bruk av atom-våpen er han skremmende uforutsigbar.  

I tidsskriftet Foreign Affairs er Stephen Walt en ledende `realist`. Han sier at Trumps vilje til å vurdere å bryte atom-tabuet gjør ham til en `ikke hvilken som helst øverst-kommanderende`. Walt fortsetter: `Andre land er bekymret for USAs makt og hvordan den brukes. Det siste vi trenger nå er en amerikansk etterlikning av den heftige og bombastiske keiser Wilhelm 2.`

Keiseren var viktig drivkraft bak 1. verdenskrig, som påførte menneskeheten 38 millioner tap.

Den som vinner i november, vil møte en verden der USA ikke kan bestemme alt. Midtøsten-eksperten Patrick Cockburn påpeker: `USA er fortsatt supermakt, men ikke like mektig som før. Selv om den kan velte regimer den ikke liker, kan den ikke erstatte det som er ødelagt`.

Powers opplegg for diplomati er formel for en endeløs syklus av krig og ustabilitet.

Conn Hallinan, bearbeidet av Per Lothar Lindtner

Kilde: People`s World.