Hvem hadde ansvaret for Tysklands deling?

Bearbeidet for Friheten av Per Lothar Lindtner

I tidene som kommer vil vi møte virkningene av en totalitær mediekampanje for å markere  BRDs 60-årsdag, 23/5-2009. Samtidig ser vi at kapitalismens stadig dypere krise møtes med de mest reaksjonære tiltakene siden BRD ble grunnlagt. Når motstanden i folket ikke er enda kraftigere og venstresiden ennå for svak, har det sine forklaringer. Rett nok øker misnøyen med kapitalismen, men ennå passiviseres motstand av forestillingen om at ”vi lever i det frieste og mest demokratiske systemet” og at ”BRDs grunnlov er den beste forfatningen noensinne i tysk historie”.

Selvbedraget som behersker millionvis av tyskere, bygger på forvrengning av historien. For å holde i live forestillinger blottet for systemkritikk brukes mye i propagandaen på 60-årsdagen. Den intense gjentakelsen av at den fredelige revolusjonen i 89 førte til "murens fall" blir her til gjenskaperen av tysk enhet. Forsøket på ny og vulgær kald-krig er imidlertid helt avhengig av at historien omskrives og at kritiske spørsmål blir gjort tabu.

Når og hvorfor ble Tyskland først delt?

Stadig blir kommunistene og Sovjetunionen (SU) pekt ut som de store stygge ulvene. Det var de angivelig skyldige i Tysklands deling. Men hvorfor ble tusenvis av vest-tyske kommunister på 50 -og 60-tallet dømt av en politisk justis når de faktisk gikk inn for tysk enhet? Hundrevis av domsprotokoller dokumenterer at slik arbeidet den nye statsmakten under Adenauer. Vest-tyske kommunisters holdninger forvrenges og ingen får objektiv kunnskap om innholdet i klappjakten på KPD før forbudet i 1956 og i tiår fremover.

Lenge før 1933 advarte KPD mot Hitler med ordene: Velger du Hitler, velger du krigen! De unge i dag trenger kunnskap om det som skjedde under kampene foran Moskva høsten 1941.  Da skrøt Hitler av at SU var knust. Men KPDs illegale ledelse sa: ”Den håpløse krigen må stoppes. Det blir ingen redning uten at Hitlers styrte.”

Da Hitlers tyske motstandere ikke klarte å slå fascismen med egne krefter og Tyskland ble frigjort fra nazismens terror ved hjelp av en mektig anti

Hitlerkoalisjon, der sovjetarmeen var utslagsgivende, ikke minst i kampene om Berlin, formulerte de gjenlevende i KPD-ledelsen sine holdninger slik, 11/6- 1945: "Å tilintetgjøre hitlerismen åpner for videreutvikling av den borgerlig-demokratiske revolusjonen i 1848. Da må vi utrydde restene av tysk føydalisme, deriblant den reaksjonære prøyssiske militarismen med alle dens økonomiske og politiske avleggere.” --- ”Nå trenger vi en anti-fascistisk, demokratisk og parlamentarisk republikk med alle demokratiske rettigheter og friheter for det tyske folk."

Det var ganske beskjedne krav og ikke snakk om sosialisme. For det var ikke realistisk i 1945 å sette sosialisme på den umiddelbare dagsorden i et samlet Tyskland. Mer fraseradikal var derimot SPDs Kurt Schumacher den gangen. Han følte sterke

”antikapitalistiske stemninger” og talte radikalt om "kraften i den sosiale revolusjonen". Kraften Schumacher mante fram, måtte riktignok ”holdes i ordnete former og legale baner". KPD la derimot hovedvekt på at antifascisme og demokrati bare kunne oppnås gjennom kamp mot de reaksjonære som var igjen tilbake i posisjon. Konrad Adenauer var et av denne reaksjonens talerør. Etter hvert som "den gamle" steg fram som leder for det nye CDU økte motstanden mot alle progressive som gikk inn for tysk enhet.

Separatisten Adenauer hadde før 1945 vært med i partiet Zentrum. Dette konservativt kristne partiet støttet Hitler også etter riksdagsbrannen, 27.- 28/2-1933. SA-terroren hadde økt i takt med nazipropagandaen etterat Hitler ved hjelp av sentrum-høyre ble utnevnt til ny rikskansler av Hindenburg, 30/1-33. 4 uker senere brente riksdagen. Det var signalet for nazismens totale makt. Allerede før brannen var slukket nådde arrestasjonene bare i Preussen 25.000, og like utenfor Berlin ble de første konsentrasjonsleirene etablert. Zentrums fraksjon gjorde Hitlers totale diktatur mulig gjennom Ermächtigungsgesetz. Den ga lovgivende og dømmende makt til regjeringen. Loven som åpnet for det 3. rikets terroristiske og permanente unntakstilstand ble vedtatt 23. mars 1933. Representantene for KPD var da enten på flukt eller i fangenskap. Bare representanter for SPD stemte imot denne nazistiske uloven som ”legaliserte” terror mot tysk arbeiderbevegelse og etniske minoriteter.