Sommeren 2003 stiftet NHO, Rederiforbundet og en rekke kjente næringslivstopper tankesmien Civita. Målet var å øke oppslutningen om markedsøkonomien. Civita er eiernes og rikingenes intellektuelle alibi.

Terje Alnes

Med en stri strøm av arrangementer, publikasjoner og offensive medieutspill forsøker tankesmien Civita å sette dagsorden. Du kan stole på at Kristin Clemet & co alltid står opp for de privilegerte og mektige. Med en velutviklet retorisk evne forsøker de å pakke argumentasjonen inn i salgbare termer. For oss som ikke tror på markedsliberalismens frigjørende kraft gjelder det å avsløre spillet.

Angrep på velferdsstaten
I januar i år samlet bedriftsledere, byråkrater og politikere seg til Vestlandskonferanse. Bakteppet var dystert, siden regionen var sterkt rammet av oljeprisfallet. Under overskriften «Fra særstilling til omstilling» var spørsmålet hvordan snu nedgang til ny oppgang.

Civitas leder Kristin Clemet malte nåsituasjonen helsvart. Det må tas grep, sa hun. Pengebruk på skattelette, forskning, infrastruktur, gründervirksomhet og tilrettelegging for økt konkurranse, var stikkord. «Vi må også forberede oss på en mer nøktern velferdsstat. Jeg tror det blir kuttet i sykelønnsordningen og høyere egenandeler på ulike felt».

Gammeldags høyrepolitikk
Medisinen fra Clemet var ikke annet enn markedsliberalisme slik den alltid har vært: Skattelettelser, konkurranseutsetting og nedskjæringer i offentlig velferd. Roten til våre problemer er å finne i velferdsstaten, som er altfor raus og dyr i drift. Til gjengjeld bør de rike få beholde enda mer av inntektene sine, skattetrykket er som kjent lammende for de på toppen.

Fra en tankesmie som ellers lanserer offensive og halvsprø notater som «Et forsvar for profitt» og «Vi trenger privat eiendomsrett i verdensrommet» er dette skuffende og forutsigelige tanker. Civitas nyliberalisme er ikke ny, bare gammeldags høyrepolitikk. Målet er å revansjere tapte slag som arbeiderbevegelsen har vunnet de siste hundre årene.

Libertas arvtakere
Civita har en ideologisk forløper. Libertas var en norsk organisasjon som ble etablert i 1947, som et «opplysningsinstitutt for fritt næringsliv». Libertas kom i stand på initiativ fra ledende aktører i norsk næringsliv, som en motvekt til det regjerende Arbeiderpartiets styring- og reguleringspolitikk. Etter først å ha gitt direkte pengestøtte til borgerlige partier la organisasjonen om strategien. Økonomiske midler ble i større grad brukt til å bygge opp et ideologisk grunnlag, «mot statlig overformynderi, ensretting og autoritære ideologier».

Libertas eide ukebladet NÅ og drev kurs- og foredragsvirksomhet. De ga ut en rekke pamfletter og bøker, bl.a. oversettelser av kjente, internasjonale økonomer og liberale tenkere. Libertas ble i 1988 omdannet til Liberalt forskningsinstitutt (LIFO). LIFO gjorde ikke så mye ut av seg, men forvaltet betydelige økonomiske verdier. Penger fra LIFO bidro til oppstarten av Civita i 2003.

De rikes tankesmie
Norske rikinger støtter Civita økonomisk. Stein Erik Hagen, Christen Sveeas, Jens Ulltveit Moe, Arne Blystad, Odd Gleditsch, Carl Otto Løvenskiold og Johan H. Andresen er noen av de som har gitt store beløp til Civita. Av en eller annen grunn må Norges rikeste mene at det markedsøkonomiske evangelium ikke har nådd ut i tilstrekkelig grad, og at det fremdeles er mange politiske hedninger å omvende.

Gjennom utredning og analyse, deltakelse i samfunnsdebatten, skolering, møter og publikasjoner vil tankesmien «fremme det liberale demokratiet, menneskerettighetene, en fri og åpen økonomi, et sterkt sivilt samfunn og det personlige ansvar». Det politiske slektskapet med Libertas er ikke til å ta feil av. Civita skal være et nettverk for personer med ulik politisk partitilhørighet, og fra ulike deler av samfunnet. Akademikere, næringslivsfolk, mediefolk, organisasjons- og partimennesker – alle skal forenes i liberalismens verdensbilde.

Civitas leder er utdannet siviløkonom og har vært statsråd for Høyre i to departement i til sammen 6 år. Clemet har også en fortid som viseadministrerende direktør i NHO. Som politiker avslørte hun raskt en intellektuell legning, noe som kan forklare at hun på 90-tallet var redaktør for Høyres tidsskrift Tidens Tegn.

Kristin Clemet er en offensiv og konsekvent forsvarer av markedsliberalismen og dens eksesser. Da avsløringene rundt «The Panama Papers» førte til sterk kritikk av DNB, opptrådte Clemet som de rikes forsvarer på egen blogg. «Det er antagelig på tide for noen hver å roe seg litt ned», var hennes råd til kritiske journalister.

Borgerlig samling til høyre
Å forene de borgerlige partiene har vært en hovedsak for Civita. Noe av æren for borgerlig valgseier i 2013 godskrives tankesmien. De arbeidet iherdig for å hindre de rødgrønnes tredje strake valgtriumf. Både i Venstre og FrP har Civita hatt stor innflytelse. Særlig har Civita jobbet målrettet mot ungdomspartiene. Gjennom studieturer og konferanser, og ved å ansette ungdomspolitikere fra ulike partier, har de klart å skape et politisk fellesskap. De fikk gjennomslag i Unge Venstre for å programfeste et regjeringssamarbeid med FrP. Dette må sies å være solid politisk håndverk, siden Unge Venstre og FrPU sto på motsatt side i innvandringsspørsmålet. Her seiret altså den økonomiske liberalismen over verdiliberalismen.

Nettopp i partiet Venstre har Civita lykkes best. Venstre er i dag et helt annet parti enn under Dørum og Sponheim. I økonomisk politikk vil mange plassere Skei Grande til høyre for partiet Høyre, og LO har rangert Venstre som det mest fagforeningsfiendtlige partiet i landet.

Civita og «sosial jumping»
Som offensive selgere av markedsøkonomien er Civita begeistret for fri flyt av arbeidskraft på tvers av landegrensene. Mens kritikere frykter sosial dumping, er Civita mer interessert i å snakke om «sosial jumping». «De langt fleste arbeidsinnvandrere til Norge jumper, de dumper ikke. Arbeidsinnvandrere gjør det bedre enn de har muligheten til i sitt hjemland. I Norge får de mulighet til fast arbeid, sosial trygghet og god lønnsutvikling. De bedrer sin livssituasjon».

Her har Civita et poeng. Kommer du fra Litauen for å jobbe i Norge vil lønnen din mangedoble seg. Mens Norge ligger på lønnstoppen i Europa, ligger Litauen på bunn. På det individuelle plan er muligheten for en litauer til å jobbe i utlandet derfor et gode. Når mange i Norge har vært skeptisk til fri arbeidsinnvandring fra EØS-området, skyldes det en frykt for at lønnsnivået går ned og at arbeidsvilkår forverres her i landet, som følge av et overskudd av arbeidskraft som vandrer inn fra EØS-området. Civitas rapport fra 2012 forsøker å bevise at sånn er det ikke, men fire år senere ser bildet helt annerledes ut.

Realiteten er sosial dumping
En fersk rapport fra Senter for lønnsdannelse, om innvandrersysselsetting og konsekvenser for norske arbeidere, viser det skeptikerne lenge har fryktet. En nettoinnvandring på 422.000 personer siden 2003 har ført til lønnsstagnasjon i bransjer med en stor andel arbeidsinnvandrere. Statistikk som går tilbake til 2008 viser at all sysselsettingsvekst siden da har kommet blant innvandrere.

Lavtlønnede arbeidsinnvandrere har i stor grad erstattet høyere lønnede norskfødte, med bemanningsbransjen som viktigste rekrutteringskanal. 12 prosent av norskfødte som var sysselsatt i ”innvandrerbransjer” i 2008, var uten jobb i 2012. Av de som fortsatt var sysselsatt, jobbet 50 prosent i andre næringer.

Civita bør være ærlige i sin argumentasjon. Hele poenget med fri flyt av arbeidskraft er jo nettopp dette: Å sikre arbeidsgivere stor tilgang på arbeidskraft. At lønnsnivået faller er jo nærmest en lovmessig konsekvens av dette, og det kalles sosial dumping. Arbeidsgiverne vinner, arbeidstakere som var i bransjene før arbeidsinnvandring startet er taperne.

Private bør drive offentlig tjenester
Civita har vært en sentral aktør for å selge inn ideen om at private kan drive offentlig velferd bedre og rimeligere enn det kommunene klarer selv. At næringsinteressene er inne som tunge, økonomiske bidragsytere til tankesmien kan best sees på som en investering i markedsadgang. Offentlige budsjetter har blitt et viktig forretningsområde.

Tankesmien velger sine ord med omhu. Private aktører er «velferdsinnovatører» i Civitas retorikk. De argumenterer for «fritt brukervalg», «mangfold» og «valgfrihet» i eldreomsorgen. «I et liberalt samfunn burde det være de som ønsker å opprettholde kommunale og statlige monopoler på bekostning av mangfold og valgfrihet, som burde ha bevisbyrden».

Det er altså «kommunale og statlige monopoler» som er problemet i norsk eldreomsorg. Løsningen er å la private «innovatører» slippe til.

Omsorgsmillioner til skatteparadis
Erfaringene som norske kommuner har gjort seg med konkurranseutsetting av sykehjem motsier tankesmiens ideologisk funderte propaganda. I 2000 konkurranseutsatte Oslo åtte sykehjem. Alle ble drevet av kommersielle aktører. Adecco Helse AS, Aleris Omsorg AS, Attendo Care AS, Carema Omsorg AS og Norlandia Omsorg AS fikk kontraktene. Alle var datterselskaper av store internasjonale eller nordiske omsorgskonsern. Alle var helt eller delvis eid av investeringsselskaper, samtlige med sterke bånd til skatteparadis.

80 prosent av kostnadene i et sykehjem er personalkostnader. Bemanning, lønn og pensjon er åpenbare salderingsposter. Kommersielle sykehjem har lavere bemanning, lavere kompetanse blant de ansatte, lavere lønn og lavere pensjon. I 2011 kom «Adecco-skandalen». Adecco Helse AS hadde drevet grovt ulovlig. For lite feriepenger, for lav lønn, for lange vakter, pensjon som var trukket men ikke betalt videre, ansatte som bodde i kjeller og kott.

Dette er de «velferdsinnovatørene» som Civita snakker om. For slike selskaper er offentlige velferdstjenester en honningkrukke av inntekter, betalt med offentlige skattepenger. På fire år fram til 2011 tjente Adecco 100 millioner kroner på sin skandaledrift.

Vi må slå tilbake
Noen tegn på at Civitas ideologiske argumentasjon slås tilbake har vi allerede fått. Nå er det bare fem kommuner i landet som åpner for fortsatt kommersiell drift av sykehjem. Flere borgerlige styrte kommuner har snudd etter at realitetene rundt privat drift av omsorgstjenester er blitt kjent.

En organisasjon som ”For Velferdsstaten” har gjort en stor jobb med å spre informasjon om angrepene som Civitamiljøet og deres politiske støttespillere retter mot vår felles velferd. Flere og flere folkevalgte er nå klar over hva ”konkurranseutsetting” egentlig innebærer. Begrepet ”velferdsprofitører” brer om seg.

I den ideologiske kampen er språk viktig, ordvalg ikke tilfeldig. Neste gang Civitaskolerte politikere bruker begreper som ”fritt brukervalg” om omsorgstjenester, eller snakker om «friskoler», ikke om «privatskoler» i en skoledebatt, er det vår oppgave å vise realitetene bak nytalen.

Kilder:
«Clemet: Politikerne må omstille hodene sine», vest24.no 28.01.16, «Stiftelsen Libertas», omtale hos Liberalt forskningsinstitutt – LIFO, «Her er Civitas rike onkler» Dagens Næringsliv 02.07.13, Civita.no, den liberale tankesmien, «Panama Papers: På tide å roe seg litt ned», Kristin Clemets blogg 18.04.16, «Civitas metode» Dagbladet 19.09.12, «Venstre er Stortingets mest fagforeningsfiendtlige parti» Aftenposten 14.04.13, «Sosial jumping», Civita-rapport 06.7.12, Senter for lønnsdannelse. Rapport nr. 5-2016, «Vi trenger flere, ikke færre velferdsinnovatører», Dagsavisen 08.09.16, «Fakta: Adecco-skandalen». Manifest Analyse