(Nr 13 - 2006) Eduardo Sanguineti har skrevet
om litteraturens historiske funksjon, om dens
samfunnsmessige posisjon, helt fra 1965.

Han var initiativtaker til Rifondazione comunistas seminar:
Kulturen, forandringens hjerte, nå nylig i Roma. Dette
intervjuet er sakset fra Liberazione, 18. mars 2006, RCs
organ. Gjengivelsen er nok skjemmet av noe italiensk
syntaks, men innholdet syntes meg så aktuelt og i Gramscis
ånd. Leserne ha meg unnskyldt. Avanti popolo.


Avantgarde, altså revolusjon. De to begrepene presenteres ofte sammen i det 20. århundres historie.
Ikke bare kunstbevegelsene, men også de politiske har ofte påberopt seg dobbeltrollen, avantgarde
og revolusjonære. En oversikt, om enn tilnærmet, over den litterære og kunstneriske avantgarde –
fra futurismen til kubismen, ekspresjonismen, dadaismen, surrealismen- vil vise at alle disse
bevegelsene har hatt utgangspunkt i et brudd og opprør mot modeller, tradisjoner og fortidens regler.

Altså avantgarde og revolusjon. To ord som, når sant skal sies, ikke nyter stor lykke i dagens
språkbruk. Det ene, forvist til å ramse opp fortidens litterære og kunstneriske uttrykk, det andre til
illusjonene, for ikke å si sykdommene, til kommunismen i det 20. århundre.

”Vår tid domineres av en tilstand av tilbaketrekning, sier Sangueti, ”avvisningen av avantgardene
synes å være et generelt faktum, også fra dem som arbeider med å utforske nytt land – mer hyppig
skjer dette i litteraturen enn i figurativ kunst, i musikk, i arkitektur, i en viss film. Litteraturen synes
svært regressiv, en retur til siste del av 1800-tallet med en stadig mer intens varekarakter, med
bekymring for bestselgere, for å utnevne en vinner, for ti på topp. Den alt mer energiske
kvantifiseringen av produksjonsresultatene har muliggjort at gjenopprettelsen av den gamle orden
triumferer. Noe som ikke overrasker da det skjer parallelt med en korrisponderende politisk og
ideologisk ramme. Ordet revolusjon er sensurert, ingen ”bærer” den, så som man sier om en
kledning. Ordet ”reform” er rappet av høyresiden, og med dette blir venstresiden beskyldt for å være
konservativ, bakstreversk og nostalgisk, mens reformistene liksom skal være menneskene – akk og
ve!- i Frihetens hus.

Det synes ikke som om det er en forutbestemt harmoni, men en slags fatal forening som finner sted i
denne vår grufulle tid. Desto mer effektiv er denne sensuren som den er interiorisert til fulle. Heller
enn en sensur fra makten, er det en opplagt selvsensur.”

Markedets makt til å orientere forlagenes valg, til å presse forfatternes fortellinger mot den herskende
mote og smak, synes nå absolutt. Men det handler ikke om en grov kontroll eller sensur, så lenge det
er slik at den intellektuelles mangel på autonomi i forhold til markedets lover blir delvis kompensert
av at kunsten blir innrømmet autonomi i forhold til politikken. Det er en tingliggjøring til vare av
kunsten,- av litteraturen, filmen og musikken,- som nøytraliserer og nullstiller det kritiske potensial i
dem, men som allikevel lar kunstneren og den enkelte intellektuelle, politisk sett, tenke hva han vil.
”Den merkantile heteronomi til det estetiske produktet, skrev Sangueti allerede i ” Ideologi og språk”,
blir erstattet, i filosofisk forstand, av prinsippet om kunstens sosiale og politiske autonomi. Tenk
hva du vil om politikk,men lag romaner, verk, filmer og musikk som kan selges som varer, som
imøtekommer publikums smak, som tar seg godt ut i tv-reklamen, som passer genrene i dagens
motebilde osv. ”Det finnes en nisje for motstand, mer teoretisk enn praktisk, rent konkret. Men akk,
om motstanden i praksis får følger og blir betydningsfull. Mennesker med hjerte for sosiale behov,
venstresidens verdier, friheten, forsvaret av grunnloven, kan nok bekjenne seg. Men ordet
”revolusjon” bruker ingen mer. Allikevel styrtes vi mot en situasjon, hvor flertallet av menneske-
slekten, bortsett fra nasjonale spørsmål, ikke har annet å miste enn sine egne lenker. Det er nok å
tenke på kontinenter som Afrika, Midtøsten, på massen av personer i Latin-Amerika under
overlevelsesgrensen, i fattigdom. Størstedelen av verdens befolkning er proletarisert eller under-
proletarisert og utnyttet opp til halsen hvis de ikke er oppgitt. Det er en situasjon som truer med, rent
objektivt, å bli slik at den ikke kan godta annet enn revolusjonære løsninger. Men dette er en
posisjon som anses som ganske enkelt avsindig av hele det politiske korps, både til venstre og høyre.
For å si det enda tydeligere: slagordet ”proletarer i alle land, forén dere”, ingen skriver under på det
mer, så vidt jeg vet.”

Sikkert er det at kunstens politiske utmunning ikke kan løses ad kommersiell vei. En kan ikke ta for
gitt båndet mellom revolusjon og avantgarde. Og en kan ikke si at de av natur skulle assosieres
med en klasse.

”Avantgardene oppstår i bunn og grunn av en følelse av anarkistisk opprør. Det riktige ord er en
opprørsfølelse. Denne følelsen kan ideologisk ende like godt til høyre som til venstre. Avantgarden
kan være Majakovskij eller Pound, Celine eller Brecht. Men det som er viktig er utgangspunktet, den
anarkistiske følelse, l`homme rèvoltè, for å bruke et uttrykk, kjært for Albert Camus. Problemet
er hvordan transformere opprøret til revolusjon. Når Andrè Breton, skjønt fra trotskistiske
standpunkt og ikke ortodokse i forhold til datidens rådende kommunisme, snakker om surrealismen
som en bevegelse i tjeneste for revolusjonen, stiller han opp et latent eller eksplisitt krav for en stor
del av venstresidens radikale intellektuelle, som anerkjenner den historiske materialismen. Det
kanoniske eksempelet er den store tenkeren Benjamin, som har oppdaget, for å si det slik,
revolusjonen som en dimensjon som angår de sanne avantgarder, i et historisk-materialistisk
perspektiv.”

Hvordan omsettes avantgardens anarkistiske tilbøyeligheter i de konkrete arbeider, i romaner,
verker, film og musikk? Hvis det er et fellestrekk, består det i å kaste ”uselgelige” estetiske
produkter inn på markedet, arbeider som bryter med forventningene, motene, smaken, måtene og
mekanikken i bruken av dem. Avantgardens verk er alltid skandaløs, det provoserer fram en
konflikt.

Allikevel er avantgarden hele tiden utsatt for den skjebne å bli en vare selv, å bli absorbert av
markedet. ” Det er sant, men det er en prosess som må betraktes ut i fra sin dialektikk, som man
sa en gang. Det er sant at avantgardene, for å holde ut i det borgerlige samfunn, ender opp med å
bli tatt opp i markedet og museet. Også de mest radikale, la oss si dadaistene, Duchamp, oppnår
himmelhøye børsnoteringer - deres verker er i dag verdt millioner - og finner sin plass i alle verdens
store museer.

Allikevel er det ikke tilfeldig at knapt er en avantgarde absorbert, så kommer det en ny. Og mens
alle sier ”nå for tiden er det ingen mening med avantgarden”, så kommer de tilbake hvert 15. eller
20. år. Det samme skjer med Marx, periodisk er han blitt henvist til kjelleren, og hver gang så
trekker noen ham systematisk fram igjen.” Et eksempel? Gramsci, en intellektuell i stand til å
gjenfinne fortidens ideologiske materiale, gjennomarbeide det på nytt og gi svar på problemene i sin
egen tid. I marxismen, i den historiske materialismen fant han et revolusjonært perspektiv for Vesten.

”Vi har ham å takke at vi i Italia har hatt det sterkeste kommunistpartiet i Vesten. Hans person
skyver oss den dag i dag mot viljens optimisme. For avantgarden og revolusjonen.”

(Oversatt fra Liberazione
av Stig Olav Føll)