(Nr 44 - 2006) Folkemordet på serberne i Kroatia i 1941 startet med oppsetting av lister og innkalling av grupper angivelig ”i den hensikt å gi dem informasjon”. Men, i stedet for å bli gitt informasjon ble serbere drept på stedet eller sendt av gårde til konsentrasjonsleire.

Denne gangen, når lignende innkallinger og lignende forsøk ble gjort, svarte serberne med motstand fordi de innså at de var blitt manipulert av politikere, som, inntil akkurat da, hadde forsvart brorskapets og enhetens idealer, men nå ropte på krig i de nasjonale ideers navn.


Gamle Ustasja-slagord og ditto symboler ble nyinnpakket med litt forskjellig omslag og sirkulert.
Lover som strippet serberne for deres status som velgere (constituent people) ble hurtig vedtatt.

Uten noen ordre utenfra, uten noen støtte fra Beograd, uten noen beskyttelse fra Det jugoslaiske
folkets hær - som fremdeles var isolert i kasernene - kom ikke serberne i Krajina til å la seg
underkaste enda et folkemord, og var forberedt på å dø i kamp.

Bevæpnede grupper opererte i Kroatia lenge før dets løsrivelse i 1991. Det såkalte Frivillige Folkets
Beskyttelsesstyrker opererte innen HDZ (ifølge note 3: Kroatisk Demokratisk Union, det regjerende
parti i Kroatia under Franjo Tudjmans lederskap) under varierende navn som ”Zebra”, ”Black
Legion”, ”Vukovar Wolves” etc. Den 28. mai ble det i Zagreb organisert en militærparade - en hel
måned før løsrivelsen - hvor våpen som hovedsakelig kom fra Tyskland ble fremvist.

Dette var psykologiske forberedelser til hva som skulle følge. Grupper av kroatiske paramilitære
styrker ble overført til Bosnia på den tiden fordi president Tudjma hadde bekjentgjort at han kom til
å gjenopprete Kroatias grenser ved Drinaelven. Væpnede paramilitære styrker i Kroatia startet en
krig ved å iverksette frontalangrep etter avgjørelsen om å trekke tilbake Det jugoslaviske fokets hær
fra Slovenia og Kroatia den 18. juli 1991. Fra 20. juli til 4. august var der syttifem angrep på enheter
av Det jugoslaviske folkets hær, tjuetre på militære kaserner og tretten på militære luftfartøy; alle
disse angrepene benyttet de mest moderne våpen fra NATOs arsenal.

Serbiske hus ble satt i brann og de første individuelle forbrytelser mot serbere eskalerte til masse-
likvideringer. Sekstifem serbere ble slaktet på en kornåker nær landsbyen Jankovac. Alle er blitt
identifisert. Tjuefem ble drept i landsbyen Svinjarevo, og så videre. Hele landsbyer i området Papuk
og Slunj ble rasert. Den mest utbredte form for terror mot det serbiske folk var tvungen utvisning
som demonstrerte den sterke forbindelsen mellom 1941 og 1991.

Disse aktivitetene begynte i Vest-Slavonia etter at HDZ (se note 3 tidligere) vant valget der og
skapte en psykose av frykt som fikk folk til å flykte. Varierende metoder ble brukt. Serbiske barn
ble gjort narr av på skolen. Folk ble brakt til politistasjonene. Telefoner ble stengt. Der var
masseoppsigelser av serbere. Husene deres ble sprengt i luften. Den 28. oktober 1991 utstedte
Krisestaben i Slavonska Pozega en utkastelsesordre fra 24 landsbyer; Oblakova, Orijaca, Slatina og
andre, innen 48 timer. Denne ordren ble kringkastet i radioen og offentliggjort i pressen. De som
avslo å etterkomme ble tatt til konsentrasjonsleire.

En storskala utdrivelse av serbere begynte i områdene Podravska Slatina og Daruvar. 193 serbiske
landsbyer ble etnisk renset mellom juli 1991 og juli 1992. Troverdige dokumenter angående alt
dette har blitt forelagt Den Europeiske Unionen.

Krigslignende aksjoner spredde seg deretter til territoriet til Bosnia og Herzegovina. Det ideologiske
grunnlaget var allerede blitt lagt i 1970 med publiseringen av Alija Izetbegovics The Islamic
Declaration, et hemmelig politisk program. Senere, i 1984, ble en annen bok av same forfatter
publisert, Islam Mellom Øst og Vest. Så ble The Islam Declaration publisert i 1990. Det er vel kjent
at den erklærer: ”Det kan verken bli fred eller sameksistens mellom den islamske tro og de som
ikke tror på Islam,” og dette gjentas mange ganger i boka.

Ved et møte som ble holdt i forsamlingen for Bosnia-Herzegovina den 21. desember 1991, erklærte
Izetbegovic: ”Jeg er forberedt på å ofre freden for et suverent Bosnia og Herzegovina.” En
massemobilisering, basert på prinsippene i The Islamic Declaration, ble gjennomført og borgerkrig
brøt ut med rikelig finansiell hjelp fra Saudi-Arabia, Iran og andre islamiske land. Etterpå fulgte
ankomsten av et stort antall mujahedin.

På det 6. toppmøtet i Organization of the Islamic Conference, som ble holdt 9. – 12. desember 1991,
før Bosnia og Herzegovina ble anerkjent og før krigen brøt ut i en storbrann, ble støtte gitt til de
muslimske borgere og til deres kamp for etableringen av den første islamske stat i Europa, selv om
Bosnia og Herzegovinas befolkning ikke har en majoritet av muslimer. Alija Izetbegovic ble æret
på konferansen og mottok betydelig finansiell hjelp.

Bosnia-Herzegovina var et av hovedemnene på det ekstraordinære ministermøtet ved den islamske
konferansen som ble holdt i Jeddah den 1. og 2. desember 1992. Denne gangen utvidet ministrene
sin bekymring til to områder i Serbia; Kosovo og Raska-distriktet, eller, som de kalte det, Sandzak.
De første ”hellige krigere”, mujahedin, ankom fra Afghanistan, Libanon, Marokko og Pakistan,
utrustet med våpen som var blitt sendt av CIA til afghanske opprørere. En gruppe på 400 Hezbollah
ankom Sarajevo som militære instruktører.

Tudjman og Izetbegovic, de to lederne for opprørernes paramilitære styrker, som fulgte tradisjonen
fra 2. verdenskrig med felles aksjon med militære styrker under beskyttelse av Nazi- Tyskland mot
den demokratiske koalisjonen som Jugoslavia da tilhørte, underskrev en overenskomst i Zagreb,
som blant annet betinget at de væpnede styrkene til Det Kroatiske Forsvarsrådet skulle være del av
Bosnia-Herzegovinas forente væpnede styrker.

Dette ble etterfulgt av utvisning av serbere fra områder under kontroll av muslimske styrker.
Titusener av mennesker ble drevet ut av Mostar, to og et halvt tusen fra Gorazde og så videre.
Påstått avgåtte amerikanske offiserer ble sendt for å tjenestegjøre som instruktører i Bosnia-
Herzegovina for den muslims-kroatiske hæren, akkurat slik de hadde gjort tidligere i Kroatia.

Kampoperasjoner utviklet seg. De avanserte fra nord til sør og beveget seg til slutt inn på Serbias
territorium, det vil si inn i Kosovo. Kopien, på basis av hvilken ødeleggelsen av Jugoslavia og
krig mot Jugoslavia var blitt planlagt - med Kosovo som siste fase - var meget enkel.

Man stolte på paramilitære opprørsstyrker, kriminelle grupper og terrorister, og i Kosovo
narkomafia. Under denne tiden stod de legitime væpnede styrkene (Det jugoslaviske folkets hær
og den senere Jugoslaviske hær) anklaget. Titusener av bomber og diverse prosjektilvåpen, alle
med utarmet uran og ennå uidentifiserte giftstoffer, ble sluppet i åpen aggresjon over restene av
Jugoslavia, det vil si Serbia og Montenegro.

Som verdens eksperter har fastslått; fem til seks ganger mer giftig materiale ble sloppet over
Jugoslavia under NATO-aggresjonen i 1999 enn det ble sluppet på Hiroshima. Det var åpenbart
at Vesten, fremfor alt Tyskland og Vatikanet, var involvert fra første stund. Donald Horowitz
presenterte argumenter som bekreftet at nasjonale konflikter går over til å bli de mest brutale former
for krigføring når én eller begge sider oppnår internasjonal støtte. Og dette er nøyaktig hva som
hendte på Jugoslavias territorium.

Krigen på dette territoriet var en synkronisert aksjon av separatister og utenlandske styrker som ble
plantet på Jugoslavias jord i stort antall og forberedt på å fyre opp under blodbadet. Disse er Ustasjas
ekstremister, nazistene, islamske fundamentalister og albanske terrorister hvis rolle i de rådende
spenninger var å tjene som detonatorer for utbruddet av konflikten. De eksterne styrkene opptrådte
i innledningsfasen bak scenene, forsynte separatistene med våpen og penger, og infiltrerte leiesoldater
i landet.

Den endelige destruksjonen av Jugoslavia ble forberedt gjennom institusjonelle bedrag. I Helsinki
Final Act forpliktet de europeiske land og USA seg til å respektere den territoriale integritet til alle
land som skrev under. Følgelig ville de avstå fra noen aksjon rettet mot disse landenes territoriale
integritet og politiske uavhengighet og enhet. Dette er artikkel 4.

Disse prinsippene ble høytidelig bekreftet i Paris i 1990 med undertegnelsen av Paris-charteret. Bare
ett år senere kom Det europeiske fellesskapet åpent ut på den politiske scenen som slagstyrken i
destruksjonen av Jugoslavia. I Brioni, 7. juli 1991, ble en erklæring undertegnet for fredelig løsning
av konflikten mellom de føderale enhetene i Den Føderale Sosialistiske Republikken Jugoslavia.

Det Europeiske Fellesskapet, som stolte på og var avhengig av disse tidligere nevnte dokumentene,
var forpliktet til å søke en fredelig og varig løsning av krisen mellom de føderale enheter i Jugoslavia
som ville respektere landets territoriale integritet, fra hvilket, som den eneste legalt anerkjente
enhet, det mottok et mandat til å megle i konflikten.

Den siviliserte verdens historie demonstrerer at meglingsprosessen starter med en diagnose av
årsakene til konflikten for deretter å foreslå flere mulige løsninger som kan gi akseptable
innrømmelser. Istedetfor dette presenterte Lord Carrington (note 5; tidligere britisk utenriksminister)
ved et ekstraordinært møte i Det Europeiske Fellesskaps Konferanse om Jugoslavia 1991-1992
(hvor L. C. var formann iflg. Note 5), uten alternativ, et ultimatum som ville føre til at Jugoslavia
ville forsvinne som stat og bli underlagt internasjonal lov. (Gjennomføringen av) et slikt ultimatum
ville gjenskape Jugoslavias territorium etter modellen anvendt av Hitler i 1941.

Naziverdier ble dagens seierherre
Retten til destruksjon av en stat, og løsrivelse, ble gitt prioritet over retten til å bevare en medlemsstat
i De forente Nasjoner. Paradokset er at disse samme statene nekter retten til opprør på sine egne
territorier; engelskmennen - irlenderne, spanierne - baskerne, franskmennene - korsikanerne, og så
videre. Man bør minnes at da de serbiske kjemperne sloss sammen med de allierte i 2. verdenskrig,
kjempet troppene til den såkalte Uavhengige Staten Kroatia, så vel som noen fra Bosnia - da
innenfor NDH (note 6; den Uavhengige Staten Kroatia 1941-1945) - på nazistyrkenes side. På den
tiden ble de beryktede Handzar Divisions sent til Frankrike som del av konviktets enhet, og der
begikk de den velkjente grove kriminaliteten.

La oss vende tilbake til Carington dokumentet som leverte det første skuddet mot Jugoslavias
suverenitet. Carringtons foredrag er et beviselig bedrag. Med det ble videre forhandlinger omgjort
til en farse. Det som fulgte var anerkjennelsen av de republikker som rev seg løs, under sterkt press
fra Tyskland og Vatikanet, i motstrid med internasjonal lovs elementære prinsipper, FNs praksis
og den ledende makt, USAs praksis. Under Smithson-deklarasjonen av 7. januar 1932 ble USA
forpliktet til å nekte å anerkjenne land som oppstod etter voldelige opprør. Dette prinsippet vokste
først frem som regionale regler i de amerikanske stater for deretter å inngå i de universelle regler for
internasjonal lov.

Amerika trampet enda en gang på sin egen lov. I juli 1991, dvs. før krigen startet, gikk Tysklands
uteriksminster, Hans-Dietrich Genscher, inn for øyeblikkelig anerkjennelse av Slovenia og Kroatia.
Og Vatikanet ledet en parallell aksjon. Ifølge USAs ambassadør til Pavestaten (the Holy See),
Thomas Patrick Milady, tok Vatikanet så tidlig som midt i 1991 initiativet til en aksjon som historien
ikke har sett maken til ved å innta en ledende rolle i lobbyingen for anerkjennelsen av disse
utbryterrepublikkene. Vatikanet utøvde uopphørlig press på europeiske land for å anerkjenne Kroatia
og Slovenia. I august 1991 sendte pave Johannes Paul den 2. (John Paul II) erkebiskop Torano til
Jugoslavia. Da han kom tilbake leverte han en rapport som oppga Serbia som den udiskutable
aggressoren.

Enda en følge av tesen, enda en skamløs løgn, enda en hyklersk handling, og denne gang fra en
åndelig leder. Aggresjon mot ens eget land er noe som bare kan unnfanges i ekstremt ondsinnet
hensikt. Pressen aksepterte imidlertid dette synet. Ifølge Milady var det perfekt koordinering mellom
Vatikanet og Tyskland. I midten av desember 1991 besøkte Genscher Vatikanet. Ved sin
tilbakekomst, den 19. desember, annonserte han at Tyskland ville anerkjenne Kroatia og Slovenia,
uten å ta hensyn til landenes stilling. Og dette ble utført den 23. desember. Vatikanet gjorde dette
den 13. januar 1992.

Tyskland og Vatikanet var i denne saken ledet av sine historiske geostrategiske interesser. I årevis
hadde de arbeidet for å tilintetgjøre Jugoslavia. Dette kom utvetydig frem i det prestisjefylte
magasinet, Politics International, utgave 66, 1994-95 hvor Helmut Kohl understreket at Jugoslavias
moderne historie utgjør en ubrytelig enhet med det gamle Jugoslavias historie.

Den avgjørende perioden startet da Klaus Kinkel ble sjef for sikkerhetstjenesten i Tyskland og
etablerte meget nære forbindelser med Ustasja-emigranter. Ifølge den velkjente amerikanske
analytikeren Eric Schmidt Burnham (note 7: Navnet er egentlig Schmidt-Eenboom, tidligere tysk
BND agent. BND = Tysklands hemmelige tjenester. Han utga boka ”Der Scattenkrieger,
Klaus Kinkel und der BND” (Skyggekrigeren, K.K. og BND)), var nøkkelfigurene innenlands,
som arbeidet på tilintetgjørelsen av Jugoslavia: Josip Malovic, Josip Bojkovac, Franjo Tudjman og
den kroatiske presidenten, Stjepan Mesic.

Mesic bekreftet sin rolle på slovakisk fjernsyn da han oppga at ideen med å bryte opp, jeg siterer:
”Jugoslavia var noe jeg ønsket å overføre til dem som hadde den sterkeste innflytelse på dets
skjebne, Genscher og Paven.”

Og han fortsatte: ”Jeg møtte Genscher tre ganger. Han muliggjorde min kontakt med Pavestaten (the
Holy See). Paven og Genscher ble enige om den totale opprivning av Jugoslavia.” Deretter kom
anerkjennelsen av Kroatia og Slovenia etterfulgt av andre land i Det europeiske fellesskapet i
januar 1992. I Bosnia-Herzegovinas tilfelle skjedde dette 6. april samme år, nettopp på datoen for
Hitlers angrep på Jugoslavia i 1941. (Min uth.)

Som uttalt i hver individuell anerkjennelse, ble de føderale enheter anerkjent med internasjonalt
anerkjente grenser; de administrative grenser var imidlertid aldri blitt anerkjent som internasjonale i
noe internasjonalt dokument. Der er ikke en gang en enkelt intern handling eller lov med hensyn
til disse grensene, heller ikke eksisterte det noensinne en slik. Viktigst i alt dette er at slik
anerkjennelse var en ensidig politisk handling, mens derimot problemet med å etablere grenser er en
kompleks, flersidig prosess. Derfor ble fiktive – ikke reelle – grenser anerkjent.

De enhetene som ble anerkjent innfridde ikke de elementære betingelser for statstilstand. Det er
ubestridt i akademisk litteratur at en stat trenger å ha et legitimt statsapparat, stabile politiske og
juridiske strukturer, monopol på makt innen territoriet og full kontroll over bruken av makt, hvis
den skal bli anerkjent som stat. Og, svært viktig, staten må demonstrere styrke og villighet til å
oppfylle internasjonalt ansvar og sørge for intern sikkerhet.

Ingen av disse kravene var blitt oppfyllt på den tid anerkjennelsene kom, anerkjennelser som ble
garantert under en blodig borgerkrig, og dette vil bli registrert som en unik hendelse i moderne
historie, men i en meget negativ forstand. (Forts.)