(Nr 38 - 2006) Friheten har tidligere fulgt utviklingen i Venezuela og Den bolivarianske revolusjonen. Sist nå var president Hugo Chávez ute i FN og kalte George Bush for «el diablo» - en djevel. Videre sa han noe sånt som: «Vi skulle hatt en psykiater her for å analysere denne talen.”

Av Vegard Thonstad

I NKP har vi vel både psykiatere og psykologer, kanskje kan en av dem tenke seg å stille en diagnose for Bush? Ballen er på deres banehalvdel.


Etter sin opptreden i FN avholdt presiden Hugo Chávez en pressekonferanse hvor han fortsatte sitt
verbale angrep på imperialismen og i første rekke USA: «Irak, for oljen. Iran, for oljen. Venezuela,
for oljen. Du har snart ikke noe mer olje igjen, kamerat!» uttalte Chávez med et bredt smil. Vi i
Friheten deler selvsagt Chávez’ kritikk av USA-imperialismens brutale framferd og dens barbari,
og vi deler likeså hans syn på imperialismens grunner for krigen i Irak, den planlagte krigen mot
Iran og krenkelsen av Venezuelas suverenitet.

Friheten hilser Hugo Chávez og det venezuelanske folks standhaftighet mot imperialismen, og
bringer samtidig her noen oppdateringer om den siste utviklingen i Den bolivarianske republikken
Venezuela samtidig som vi lover å følge utviklingen fremover.

Vi har tidligere her i Friheten skrevet at det foregår en bred debatt på alle plan i det venezuelanske
samfunnet om sosialisme, eller sosialisme for det 21. århundre. Denne debatten ser ut til å
intensiveres og fordypes i de ulike sosiale masseorganisasjonene og de pro-revolusjonære partiene.

Blant annet sier FNCEZ (Ezequiel Zamoras; Den nasjonale front av småbønder) at: «Vi skal jobbe
i en autonom form som en sosial organisasjon, for å kunne gi en klar støtte fra bevegelsen av
småbønder (campesino) til lederskapet til president Chávez og den revolusjonære prosessen.”
FNCEZ anslår at «campesinomassene» er på ca. 7 millioner, og at mellom 2,5 og 3 millioner
av dem kan stemme.

FNCEZ har måttet føre og fører en hard kamp for å gjennomføre jordreformene som den
bolivarianske revolusjonen har lovfestet – men til stor motstand fra godseierne, utenlandsk
monopolkapital og deres dødsskvadroner. Chávez har i noen tilfeller satt inn militære mot godseiere
som ikke ønsket å følge påleggene, for å støtte campesinos i sin rettmessige kamp for å overta sin
egen jord, og bør kanskje fortsette med det.

For som representanten fra FNCEZ sier: «folket er med Chávez, selv om det er noe misnøye med
for eksempel treghet i jordreformene og henrettelser av campesino-ledere av de omtalte
leiemorderne.»

Videre sier FNCEZ at Venezuela importere ca. 75% av maten de konsumerer og at «vi trenger
matuavhengighet....en jordbruks-revolusjon, nasjonalfrigjøring for å fri oss fra matavhengigheten.»

Derefor forsøker FNCEZ å bygge enhet med de innfødtes organisasjoner som blant annet kjemper
en bitter kamp i forbindelse med kullgruvene i Zulia, hvor oligarkiet står sterkt, som har påvirket
deres lokalsamfunn på en negativ måte.

Det 6 år gamle FNCEZ er nå inne i en prosess med intern debatt om framtiden for Venezuelas
landsbruksreform og sosialisme for det 21. århundre. De har foreslått en stor demonstrasjon på
slutten av dette året for å ”presentere for landet deres visjon for den sosialistiske landsbruks-
revolusjonene.»

Tidligere i vår (17. april) uttalte generalsekretæren i kommunistiske CUTV (United Centre of
Venezuelan Workers) : «Arbeiderklassen spilte en veldig avgjørende rolle på visse tidspunkt i
den venezuelanske revolusjonære prosessen, blant annet ved høyresidens oljestreik. Men generelt
spiller arbeiderklassen som egen bevegelse for tiden ikke en pro.aktiv rolle. Og rollen til
arbeiderklassen er en av de mest viktige poengene for vår revolusjon.»

Kommunistene som tidligere ble presset ut av den gamle reaksjonære fagforeningen CTV, har
sin egen klasseorienterte fagforening kalt CUTV. For noen år tilbake ble det også dannet en ny
fagforening kalt UNT, som er den prorevolusjonære fagforeningen. Om den Bolivarianske
bevegelsen sa CUTVs representant: «Bevegelsen er veldig splittet, med utilstrekkelig organisering,
og uten et definert program. Arbeiderklassen som helhet har ikke nådd sin revolusjonære bevissthet
enda. Det er noen sektorer som har gjort det, og vi prøver å forandre situasjonen.»

Problemene innad i UNT, mellom de reformistiske og de mer revolusjonære er tydelige. I PDVSA,
det statlige oljeselskapet «er det fagforeningsledere som presenterer seg selv som chavistas, som
bolivarianere, men deres praksis er det samme som den gamle praksisen. Dette gjør mye skade.»
Han forklarte at arbeiderne i PDVSA er delt mellom tre fagforeningsorganisasjoner, og at dette
«hindrer muligheten for en enhetlig og sterk kraft».

Friheten har tidligere omtalt utfordringene den bolivarianske revolusjonen står ovenfor, med det
gamle borgerlige statsapparatet hvor byråkratiet, tankegangen og normene fra det gamle toparti-
diktaturet sitter igjen, og hvor det er folk som motarbeider revolusjonens videre fremskritt innenfra.
Problemene i fagbevegelsen er også kjent, samt de ulike kreftene innad i Chávez’ eget parti, MVR,
og uenigheten om hvilken vei man skal gå.

CUTVs representant sa i april: «Vi har fortsatt ikke gjort et kvalitativt hopp i revolusjonen til nå.
Vi har hatt suksess i sosiale fremskritt, men vi har ikke lykkes med en dyp forandring i økonomien.»

For eksempel nevener han de stedene hvor arbeiderne selv har okkupert fabrikkene, for så å bli
ekspropiert av Chávezregjeringen og som nå er eid og drevet i fellesskap mellom staten og et
arbeiderkooperativ – dette er hva de kaller cogestion/ co-management. Men disse er relativt isolerte
saker, og er ikke en del av en større nasjonal politikk for å gjenvinne fabrikkene, og har heller
ikke stor innflytelse på den nasjonale økonomien, uttalte CUTVs representant.

Videre pekte han på problemet med co-management: ”Arbeiderne kan bli partnere til staten eller
private selskap gjennom co-management - i en form hvor de kan opptre som sjefer, og ikke med
bevisstheten til arbeiderne som en klasse.»

(I neste utgave: Venezuelas grunnlov og revolusjonen.)