En gang tilhørte det naturens orden å pynte arbeiderbevegelsens forsamlingshus med slagord som «Ned med våpnene». I 1. mai-tog ble parolen båret med stolthet. Kampen mot militarismen og kravet om nedrusting var viktige drivkrefter i arbeiderbevegelsens vekstår. Like viktig som krav om sosial rettferdighet og et samfunn uten utbytting.

Årsaken var enkel: Det var vanlige folk, arbeidsfolk, kvinner og barn som var ofrene, som måtte lide når kanonene spilte opp og generalene planla sine felttog. Den gang som nå.
Derfor kom det dypt fra hjertet når arbeiderdikteren og avismannen Knut Olai Thornæs
skrev følgende verselinjer i 1911:

«Frem kamerater, frem mot krigerånden,
frem mot vold og barbari.
Slå tyranniet våpnene av hånden,
ellers blir vi aldri fri.»

Han var ikke alene. Seinere fulgte for eksempel Rudolf Nilsen og Nordahl Grieg opp, og Arne Paasche Aasen skrev seg inn i historien da han skildret de skjulte kreftene bak krigens myrderier:
«De finnes i City og Wall Street,
de finnes på børs og i bank.
Der trives de bedre enn ute
i likenes råtne stank.»
I dag er dette historie. Fredsarbeid og antimilitarisme er gått av moten i norsk arbeiderbevegelse. Når dagens «sosialister» diskuterer forsvar og våpenkappløp med høyresidens tradisjonelle våpendragere fortoner det seg som en konkurranse i gavmildhet. Hvem er villig til å bevilge flest milliarder. Ikke til fredsarbeid, men til våpen og kapprusting.

Og når avisa Klassekampen avslørte at regjeringa solgte løgn og fanteri da den presenterte langtidsplanen for Forsvaret for ei tid tilbake, var avisa særs opptatt av at bevilgningene var mindre enn lovet. Man kunne registrere en smule moralsk forargelse over oppdagelsen.
Og NATO er i tillegg nesten blitt verneverdig med årene. En militærpakt som inntil for kort tid tilbake ga sosialister frostrier, omtales nå som «våre allierte».
Og hvem pep i krokene da Stortinget slo portene på vidt gap for kvinnelig verneplikt? Mange var det ikke. Heller ikke i SV. Registrerte rett nok at den gamle SF-eren Torild Skar kom med bekymrede advarsler. Men ordene druknet i begeistringen over at «likestillingen» hadde erobret militærkasernene. Med andre ord; lik rett til å drepe, iallfall lik rett til å lære å drepe. Forsangere var partiets leder og nestleder.
Slik kan jeg fortsette. Jeg kan trekke fram at «fredsnasjonen» Norge - som har spesialisert seg på bombetokt over fjerntliggende land – i tillegg er blitt en storleverandør av avansert krigsutstyr. I arbeiderbevegelsens ungdom var man «krigsprofitør» når rikdom ble høstet på slagmarken. I våre dager omtales industrien, uten å rødme, som en avansert teknologisk industri vi kan være stolte av.

Det er illustrerende for stemningsskiftet når vi vet at verdien av norsk eksport av krigsmateriell økte fra en milliard kroner årlig til over fire milliarder fra år 2000 til 2010. Salget av våpen og ammunisjon alene ble nesten seksdoblet, fra 445 millioner kroner til 2.6 milliarder!
I 2010 var Norge verdens femte største største våpeneksportør – det meste av elendigheten kom fra statsbedrifter. Statsminister var nåværende generalsekretær i NATO, Jens Stoltenberg, og på pengesekken satt – fram til 2009 - SVs Kristin Halvorsen, og utenriksministeren het Jonas Gahr Støre.
Signalene var entydige. Det er vel grunnen til at det lyder som et ekko fra den kalde krigens dager når sosialdemokrater av ymse karakter denne høsten «diskuterer» forsvar og militærvesen.
Klassisk i så måte var bidraget fra SVs partisekretær Kari Elisabeth Kaski så sent som i forrige uke:
Innledningsvis ga hun Høyre/Frp-regjeringen det glatte lag «for å ha svekket Norges forsvarsevne i nord». Dernest «tøffet» hun seg ytterligere opp med at «vi må vise tydelighet overfor Russland», for så å avslutte med en advarsel mot annerledes tenkende på denne siden av grensen: «Vi må ikke være naive»!

Slik taler et menneske som aldri har opplevd etterkrigstidens uhyggeår, som åpenbart er kunnskapsløs om at de ord og vendinger hun gjorde bruk av var identisk med det som rabiate skremsels-militarister nyttet seg av da den kalde krigen var som kaldest. Den gang som nå er det krav om militær opprustning mot den russiske naboen som ligger lett kamuflert i det politiske skrivebordsspråket.
Jeg har vært «naiv» i hele mitt liv. Jeg har aldri trodd at Sovjet eller Russland har representert noen fare for Norge.
En stormakt som aldri har rettet et kanonløp mot oss, og som pent søkte den norske regjering om å |få lov til å frigjøre Finnmark i 1944, for deretter å trekke seg skyndsomt tilbake etter utført jobb, har jeg vanskelig for å tro representerer noen alvorlig trussel. Iallfall ikke så lenge vi som nasjon opptrer som en anstendig nabo. Jeg har heller aldri blitt skuffet.

Derimot har min «naivitet» opp gjennom årene avfødt betydelig aktivitet blant noen av mine landsmenn som har delt SV-sekretærens fravær av synspunkter. Jeg har en mappe som dokumenterer nettopp det. Og den viser noe annet: Den viser at veien fra Kaskis opprustnings-propaganda til klappjakt på annerledes tenkende til tider kan være skremmende kort.