(Nr 34 - 2006) Nå er vi nok en gang inne i en periode hvor det offisielle Norge driver og koker sammen lokal suppe om fredsforhandlinger, FN, avrusting og gud vet hva i forbindelse med både Palestina og Libanon- krigen.

Av Jan Hårstad

Det nye nå er at Klassekampen har forelsket seg i Hizballah og på sin måte også har blitt enøyd eller blind, eller revolusjonsromantisk - velg ordet selv. Vi har ikke noe annet valg i denne situasjonen enn å forsøke å utrede noen realiteter utfra vår gamle erkjennelse at det bare er sannheten som er revolusjonær.


Den libanesiske borgerkrigen startet ved at Syrias Bashar Assad holdt en glødende tale den
15. august hvor han karakteriserte 14. mars-bevegelsen som israelske og amerikanske agenter.
Denne 14. mars-bevegelsen besto av kristne, drusere og sunnier, ledet av Saad Hariri og Walid
Jumblatt.

Den 5. september ble en av lederne av libanesisk etterretning, Shehade, forsøkt drept av en
veibombe utenfor Saida; fire i hans følge ble drept mens Shehade overlevde. Denne mannen var
sjefen for etterforskningen på drapet av statsminister Hariri. Morderne vil absolutt ikke at den
saken noen gang skal komme for noen internasjonal rett.

Syria har ikke lagt skjul på at de ønsker at Hizballah, deres nære alliansepartner, skal overta
statsmakten i Libanon, all den stund Iran-Syria nå befinner seg i den aller tetteste strategisk-militære
allianse. Går det ikke an å få til dette på en tilnærmet normal politisk måte, vil ikke Syria betenke
seg på å knuse kreftene de ikke liker i Libanon, det betyr faktisk borgerkrig.

I Irak ser vi nå at i øyeblikket er det en borgerkrig som pågår der mellom sjiaer, støttet av Iran, og
sunnier, støttet av Saudi-Arabia/Egypt. Akkurat de samme konstellasjonene finner vi Libanon.
Den likviderte mangemillionæren Hariri hadde de nærmeste forbindelser til Saudi-Arabia og det
var ikke minst takket være saudipenger at det lykkes Hariri å få Libanon på fote igjen etter 1990.
Saudi-Arabia har investert enorme summer i Libanons økonomi.

På den annen side har Iran avsatt milliarder av dollar til å bygge opp Hezballah militært og sosialt;
en regner med at bare Hizballahs militære infrastruktur har kostet et sted mellom 4 og 5 milliarder
dollar. Både fra Syria og Irans synspunkt hadde det vært perfekt om deres allierte, Hizballah,
fikk den utøvende statsmakten i Libanon, og alt tyder på at de vil gjøre alt som står i deres
makt for at så skal skje.

Her støter de da på både motstand både fra 14. marsbevegelsen, men også fra Egypt og
Saudi-Arabia. Det er all grunn til å tro at de sunniarabiske statene vil gå igang med å bygge opp
en libanesisk milits som kan stå imot Sjia-Hizballah. Fra den forrige borgerkrigen vet vi at både
NATO land og Israel var militære bakspillere for det kristne Libanon som siden den gang har en
svekket posisjon.

Nå har man satt inn den libanesiske armeen nær den syriske grensa for «å stoppe våpen til
Hizballah». Da er det viktig å ha klart for seg at denne armeen består av 40 % sjiaer som absolutt
ikke ser fiendtlig på Hezballah.

Det er helt utenkelig at Israel tør angripe Iran såfremt de vet at Hizballah sitter på de langtgående
rakettene Zelzal som kan nå storbyene Haifa og Tel-Aviv. Den israelske generalstaben føler seg
ydmyket etter slaget i Libanon og vil benytte første beste anledning til å ta ut rakettene ved hjelp
av Bunker Busters som faktisk er atomvåpen, om enn små.

Det er ikke ett eneste ord av hva de norske kronikkskriverne setter på trykk som kommer til å
virkelighetsgjøres. I Libanon starter krigen mot Syria-Iran og den har mange lag: den heftige
polariseringen mellom Sjia-Iran/Hizballah og Sunni-Saudi/Egypt samt at også EU viser fram
sine militære og imperialistiske muskler (Italia, Frankrike, Tyskland, Norge, etc.) når de nå tror
at USA begynner å bli sliten av alle tapene i Irak.

Selv innen det såkalte «venstre» i Norge - klovneakademiet - tror man at en hærskare gamle
imperialistmakter utstyrt med FN-resolusjoner skal innføre «fred» i regionen. Det går naturligvis
den motsatte vei: kaoset i Libanon vil øke og landet vil bli et samlingspunkt for alle retninger av
det globale Jihad som vil slåss innbyrdes, men også glede seg over å prikke ned nordmenn,
franskmenn, italienerne og andre hvite korsfarere. Noe som hadde lignet på marxisme hadde
vært parolen: Israel ut av alle okkuperte områder, NATO og EU-styrker ut av Midtøsten!