(Nr 19 - 2006) Begrepet hegemoni hos Gramsci står i nær sammenheng med Lenins begrep om proletariatets diktatur, som Gramsci utvider til å gjelde alle herredømmets funksjoner, utdannelsen,og ledelsen utøvd av den herskende sosiale klasse i en bestemt historisk periode over en annen sosial klasse, eller også over alle klassene som utgjør samfunnet, gjennom det sivile samfunn.

Av Stig Olav Føll

Lenin hadde begrenset bruken av begrepet ”diktatur” (Han brukte ikke ordet hegemoni) til den etter-revolusjonære fasen, etter maktovertakelsen, dvs. overtakelsen av Staten i marxistisk forstand: Et militært og byråkratisk repressivt apparat, av proletariatet, som slik blir den herskende og hegemoniske klasse. For Lenin var proletariatets hegemoni før revolusjonen et  enkelt, men ufullstendig problem fordi det kunne sammenfattes i erobringen av statens maktapparat.


Gramsci, som i sin analyse av staten skjelner to sfærer, det politiske og det sivile samfunn, gjør det
klart at de leninistiske skjema bare kunne brukes på en bestemt samfunnstype - det russiske samfunn
i 1917 (og mer generelt på orientalske samfunn), som hadde en enkel statsorganisasjon, bestående av
kun den politiske sfæren, som var sterkt utviklet, mens den ideologiske sfæren (det sivile samfunn)
var på et embrionalt nivå og hvor maktklassen utøvde en enkel dominans, dvs. et diktatur, en tvang
som ikke var hegemonisk.

Pga. dette var oktoberrevolusjonen et militært kupp rettet mot erobringen av regjeringsinstrumentene.
Men i de vestlige land, hvor den økonomiske strukturen er mer utarbeidet og kompleks, eksisterer de
to sfærene, politikk og ideologi, side om side, noe som impliserer en forandring av den revolusjonære
strategi som må medføre to distinkte men samtidige etapper: Hegemonisk kamp som samsvarer med
erobringen av det sivile samfunn og militær kamp som samsvarer med maktovertagelsen av det
politiske samfunn.

Dette er det første betydningsnivå i begrepet hegemoni som ”en filosofis virkelighetskritikk”.
Hegemoni i sin opprinnelige mening betyr først og fremst for Gramsci kritikk. Proletariatet får
bevissthet om seg selv som ”klasse for seg”: Det blir herskende gjennom å utarbeide sin egen
filosofi, marxismen, hvis avgjørende karakteristikk nettopp er å være en kritikk av borgerskapets
Weltanschauung. I løpet av denne dialektiske prosessen av selvfrigjøring, som bringer proletariatet
fra sin status som ”underklasse” og uorganisk gruppe til ”hegemonisk klasse”, kan en skjelne det
andre betydningsnivå i begrepet, som er utdanning og ledelse, en dobbelt funksjon som samsvarer
med en organisatorisk funksjon i og med at proletariatet kan utøve sitt hegemoni kun ved hjelp av
en organisasjon, dvs. gjennom partiet.

Det revolusjonære parti bør dermed fylle en dobbelt funksjon: Ledelse, ved å forberede et system av
allianser med de undertrykte klasser og støttegrupperinger, og sikre seg ledelsen av ”koalisjonen”,
og på samme tid: Utdanning, ved å ta på seg utdanningen av hele denne blokken. Dette andre
momentet av hegemoni, som er grunnleggende, impliserer nødvendigvis et stadig arbeid fra partiets
intellektuelle for en kritisk og ideologisk støtte, dvs. en sliping og tilpasning av den praktiske filosofi
som etter hvert må fortrenge ”den alminnelige mening” produsert av den borgerlige Weltanschauung.
Mao. består denne andre bestemmelsen av hegemoni i erobringen av ”et aktivt samtykke” fra
massene som erkjenner den nye oppfatningen av verden som sin egen og ”blander” sine interesser
med den hegemoniske klasses (proletariatet) interesser og slik deltar i skapelsen av en ”nasjonal-
populær kollektiv vilje”.

Gramsci viser slik at hegemoniet virker før den virkelige revolusjonære fasen, overtakelsen av
statsmakten (erobring av det politiske samfunn), som en revolusjonær fase i overbygningen, dvs. det
er umiddelbart rettet mot statens ideologiske sfære, det sivile samfunn.

Å utøve et hegemoni i den førrevolusjonære perioden betyr altså for proletariatet først og fremst å
erobre det sivile samfunn, overgå de blott og bart økonomiske og faglige krav ved å hevde seg som
en igangsetter og bærer av en egen orden og av en verdensforståelse med universell verdi, altså, ved
å ta på seg den kulturelle og moralske ledelse av samfunnet.

Men i løpet av revolusjonens andre fase, etter statsovertakelsen, må proletariatet ty til ”diktaturdelen”
i hegemonibegrepet, som Lenin har gitt en bestemmelse av i ”Sosialdemokratiets to taktikker” og
”Et skritt fram og to tilbake”, og binde det til ledelsedelen. Gramsci gjør det klart at det dialektiske
forhold som forener dominans og ledelse innenfor proletariatets diktatur etablerer en gang for alle at
det organiske båndet mellom basis og overbygning (som åpenbarer den ultimate hensikt med dette
dialektiske forhold, statens død), er nødvendig. Uten dette forhold er hegemoniet en skjær tvang,
frarøvet enhver ”politisk-moralsk” virkning, og ute av stand til å grunnlegge den ”nye staten” og til
å starte den ”nye” sivilisasjonens æra.

Utarbeidelsen av hegemonibegrepet fra Gramscis hånd, er altså et viktig teoretisk og praktisk
bidrag til marxismen. Han legger vekt på fasen med ”intellektuell og moralsk ledelse” som går forut
for maktovertakelsen, altså på det faktum at proletariatet må være i stand til å knytte til seg andre
grupperinger og allierte klasser gjennom ”permanent overtalelse”, men også å skape en ny klasse
intellektuelle, ”utdannet i produksjonsverdenen”, som kan oppnå en ”historisk og humanistisk
forståelse som er nødvendig for ikke å forbli ”spesialist”og for å bli ”leder”. Dette må til for at
proletariatet skal stå i bresjen for de andre, og fortsette med det, for å være hegemonisk.

Hegemoniet virker dermed ikke bare i revolusjonsfasen, men forberedere den takket være det
organiserte proletariatets ”bevisste ledelse” i partiet. Etter at revolusjonen er virkeliggjort, gjør
hegemoniet det mulig å sikre opprettelsen av ”en ny type stat” ved å dialektisk artikulere de to
momenter, dominans og ledelse. Gjennom hegemoniet, bestemmer Gramsci slik flere faser i den
revolusjonære prosessen som organiserer seg omkring erobringen og bruken av det sivile samfunn,
altså i overbygningen:

• Proletariatet får en gjennomtenkt bevissthet om seg selv. Frambrudd av organiserende intellektuelle.

• Utarbeidelse av en verdensforståelse som overgår ”den alminnelige mening”.

• Utdanning og ledelse fra det organiserte proletariatets side av støttegrupperinger og allierte klasser.

• Dominans og ledelse fra proletariatet som er blitt den ”grunnleggende” klasse.

(Sentral kilde: Dominique Grisoni og Robert Maggiori,
Guida a Gramsci, Milano 1977.)