■ Mange har hørt om Guantanamo og at det har noe med USA å gjøre i forbindelse med tortur og fengslinger. Likevel blir de forbauset over at stedet ligger i et helt annet land, så hvordan kan USA ha noen jurisdiksjon der? Svaret er at det har de ikke, men de tar seg til rette.

Terje Enger Tidl. Leder i Cubaforeningen
Når Obama snakket om å ”stenge Guantanamo” så snakket han om konsentrasjonsleiren og toturkammeret. Men det var i valgkampen for 8 år siden. Siden har lite skjedd, inntil nylig, da en gruppe fanger, etter opp til 10-15 år uten å bli fremstilt for retten, ble overført til et annet land der de heller ikke kan forvente en human behandling. Det er viktig nok, men for Cuba ikke det viktigste. De forbrytelsene som foregår der er 100  % Obamas ansvar, og etter ham (og evt. etter stengning) er det fortsatt USAs ansvar å straffeforfølge de forbrytelser som er begått der. Det Cuba forlanger er at USA skal oppgi okkupasjonen av det 118 kvadratkilometer store inngjerdede og minelagte området som de okkuperte i 1903 og siden annekterte da Plattillegget ble strøket i Grunnloven i 1934. Guantanamobukten er en marinebase og USA har stasjonert tropper der som er brukt til slå ned opprør på Cuba (1912) og kan brukes til angrep mot andre land. Så sent som 1965 sendte daværende president Lyndon B. Johnson 20  000 soldater fra denne basen til Den Dominikanske Republikk for å slå ned et opprør.

Begrunnelsen var ”å forhindre tilblivelsen av ytterligere et Cuba på den vestlige halvkule”
Opprinnelsen til problemet Guantanamo
Allerede på Columbus tid var sjøfolk og pirater kjent med Guantanamobuktens viker og øyer som en ideell havn å skjule seg, skaffe ferskvann, reparere og hvile ut. I 1898 invaderte USA Cuba og avvæpnet den cubanske frigjøringsstyrken som hadde beseiret kolonimakten Spania og dermed frigjort landet. Allerede året etter målte US Navy opp det området, både på land og sjø, som de siden har okkupert. Okkupasjonsmakten USAs president Theodore Roosevelt innsatte den amerikanske statsborgeren Tomas Estrada Palma som president på Cuba og i 1903 skrev disse to under en uoppsigelig leieavtale om det allerede okkuperte området. Men også disse ulovligheter har USA forbrutt seg mot. Avtalen omtaler området som orlogs og bunkringsstasjon for sivil skipsfart. Leieavtalen bygger på det såkalte ”Platt Amendment”, et tillegg til den nye grunnloven som gir USA rett til innblanding i cubanske forhold. Denne grunnloven ble forfattet av general Leonard Wood, militær guvernør for okkupasjonen (1899 – 1902) Dette tillegget var et vilkår for at USA skulle trekke tilbake okkupasjonshæren og ble strøket av grunnloven i 1934. USA forlangte da en fortsatt avtale om basen og fikk det for 100 år totalt. (fra 1903) Avtalen ble inngått i hemmelighet og en av Cubas forhandlere var den senere diktatoren Fulgencio Batista. Etter revolusjonen, (i 1959) sa Cuba opp avtalen og ba USA trekke seg tilbake. Cuba har ikke leieinntekter fra basen.

USA tar seg til rette
Det vil være naivt å tro at USA har gitt opp å dominere sin ”bakgård.” Guantanamo er USAs eldste militære base, den understøtter den gjenopprettede 4. flåten, har 2 flyplasser hvorav den ene er Cubas største, og er USAs vaktpost og reaksjonsstyrke i Latin-Amerika. Overfor Cuba og i media praktiserer man et nytt kosespråk om normalisering, vennskap og forståelse, men opplæring, finansiering og trening av agenter som kaller seg ”dissidenter” foregår i alle land som har slått inn på selvstendighetslinja. I tillegg til Cuba er det mest om å gjøre å tvinge Venezuela, Bolivia og Ecuador til underkastelse. Disse landene praktiserer en ideologisk tilnærming til økonomiske forhold, og er det noe yankeene dypt og inderlig hater så er det slike ideer.

CELAC om Guantanamo Naval Base
I august 2015 deltok en cubansk delegasjon ledet av Viseutenriksminister Abelardo Moreno på møtet i Community of Latin American and Caribbean States (CELAC), i Quito, hovedstaden i Ecuador. Et spesialkommuniké om marinebasen i Guantanamobukta ble vedtatt på dette møtet, noe som betyr at CELACs 33 stater sterkt støtter kravet om at USA må returnere det annekterte og okkuperte området til Cuba. Se uttalelsen:

Sammenslutningen av Latin-Amerikanske og Karibiske Stater (CELAC)
Ved å gjenoppta forpliktelsene til flersidighet og prinsippene i FNs Charter og internasjonale lover, inkludert suverenitet og likhet i territoriell integritet mellom stater. Vi gjentar vår proklamasjon om Latin-Amerika og Karibien som fredssone, vedtatt på det andre toppmøtet i Havanna i Januar 2014. Kjent med eksistensen, i over hundre år, av USAs marinebase i Guantanamo, på republikken Cubas territorium, handler vi i ly av den prosessen mot normalisering av forbindelsene mellom republikken Cuba og Amerikas forente stater, som er et element i, og støtter opp om, stabiliteten i Latin-Amerika og Karibien, mener vi at å returnere til Cuba det territoriet som er okkupert av marinebasen i Guantanamo, kunne være et relevant element i denne prosessen gjennom tosidig dialog og i tråd med Internasjonale lover.

Norsk politikk, medier og prinsipper
I norsk politikk er det ingen overdrivelse å hevde at underdanigheten til USA er total. Det gjelder alle regjeringer og stortingets politiske ledere de siste sytti år med unntak av Finn Gustavsen. Med få unntak tør ikke norske ”mainstream” medier kritisere eller nevne USAs forbrytelser mot folkeretten eller menneskerettighetene. T.o.m. vårt felles eide NRK svarer ikke på brev og henvendelser om slike forhold. Filmen om Norges forhold på Guantanamo som Erling Borgen laget, og de finansierte, nektet de å vise. Når man tenker på norske politikere og deres internasjonale engasjement og retorikk er det tydelig at USA ”frikjennes” for forbrytelser som andre fordømmes for. Modige rettskafne politikere har blitt mangelvare.