(Nr 13 - 2006) Den 20. mars var det 3 år siden president Bush sitt USA invaderte Irak.

Av Kåre Wahl, Hammerfest

Irak med sin hovedstad Bagdad var sentrum i det arabiskmuslimske storriket fra ca. år 750 av og utover. ( Da vi her til lands gikk inn i vikingtida). I Bagdad hadde de sitt Kunnskapens Hus. Der ble degreske tenkernes skrifter oversatt til arabisk og ettersom århundrene gikk, til europeiske språk. Der arbeidet de med vårt 10-tallssystem som de hadde lært seg i India, og som europeerne motstrebende overtok 500 år seinere. Grunnlaget for vår senere europeiske kultur fikk vi altså overrakt oss av araberne.


På 1900-tallet ble Midtøstens olje oppdaget, og britiske og amerikanske oljeselskaper etablerte seg
der. Storbritannias utenriksminister erklærte på 50-tallet at ”disse oljefeltene må med alle midler bli
under vestlig kontroll. Hvis alt går galt, må vi intervenere hensynsløst”.

Og da de veldige oljeforekomstene i Saudi-Arabia ble oppdaget, uttalte USAs marineminister
Forrestal: ”Jeg bryr meg ikke om hvilket eller hvilke amerikanske selskaper som får utnytte disse
ressursene, men jeg mener helt ettertrykkelig at det må være amerikansk.”

Iran, under sin folkevalgte leder Muhammed Mossadeq, nasjonaliserte i 1951 landets britisk eide
oljeselskap. Det ble selvfølgelig ikke akseptert i vest, og britisk og amerikansk etterretning
gjennomførte i 1953 et kupp mot ham, og det førte kontrollen over iransk olje over på vestlige
hender igjen.

Oljen er en strategisk ressurs som har opptatt de fleste amerikanske presidenter i nyere tid. Selv den
mest liberale av dem, Jimmy Carter, erklærte i 1980 at adgang til Den persiske golf var en nasjonal
interesse som måtte beskyttes ”med ethvert nødvendig middel, inklusive militær makt”.

Da Irak angrep Iran i 1980, et angrep som var tilskyndet av USA siden Iran da var USAs
hovedfiende i området, leverte USA og Storbritannia bakteriologiske og kjemiske våpen (eller
komponenter til å lage dem) til Irak. Slike våpen ble også brukt mot den kurdiske byen Halabja i
1988 der nærmere 5000 sivile ble drept. Venstreinnstilte parlamentarikere fra Arbeiderpartiet i det
britiske parlamentet forfattet en fordømmelse av det som skjedde. Ikke én av de konservative i
parlamentet skrev under. Slik var den vestlige holdningen til irakiske masseødeleggelsesvåpen den
gang.

Men så endret fiendebildet seg. USA angrep Irak i 1991 etter Iraks okkupasjonen av Kuwait året før.
USAs krigsmaskin ødela det meste av den sivile infrastrukturen i Irak, ikke bare militære mål. Før
denne krigen hadde Irak et godt helsevesen, et godt skolevesen og en relativt høy levestandard, til
tross for krigen mot Iran. Maarti Ahtisaari, daværende visegeneralsekretær i FN, som kom til landet
for å studere følgene av krigen, sa etterpå: ”Ingenting av det vi hadde hørt eller lest kunne ha
forberedt oss på denne enestående ødeleggelsen, et land ført tilbake til en preindustriell tidsalder, noe
som vil vare lenge.”

Etter denne krigen kom sanksjonene. FN hadde nå vedtatt at Irak måtte kvitte seg med sine kjemiske
og biologiske våpen. Ingen kan være uenig i et slikt vedtak. De sanksjonene som ble satt i verk for å
tvinge Irak til å gjøre det, var imidlertid galskap. Midt på 1990-tallet var 500 000 barn døde som
følge av dem. Årsaken var mangel på deler til å få vannverk og kloakksystemer reparert, mangel på
medisiner og mangel på alt. USAs utenriksminister Madeleine Albright sa på TV at det var en
akseptabel følge av sanksjonene.

USA var en drivkraft bak sanksjonene. Og Iraks angivelige masseødeleggelsesvåpen var et påskudd
for angrepet på Irak i 2003. Det sammen med at Irak hadde noe med angrepene på Tvillingtårnene
året før å gjøre, angivelig i samarbeid med al-Qaida. Atomvåpen skulle de også lage.

Det var allerede før invasjonen overveiende sannsynlig at alt dette var feil. Mohammed El Baradei
og Hans Blix sa i FNs sikkerhetsråd at de ikke hadde funnet spor av noe som helst. De ba om noen
måneder til for å avgjøre saken med sikkerhet, men det fikk de ikke. Den tidligere FN-inspektøren
Scott Ritter sa i ei bok at Irak hadde kvittet seg med sine masseødeleggelsesvåpen tidlig på 90-tallet.
Han sa også at Osama bin Laden sin religion, wahabittismen, var forbudt i Irak, følgelig ingen
al-Qaida.

I ettertid har sjefen for USAs egne inspektører, David Kay, heller ikke funnet noe. Tvert imot har
han sagt at de omtalte våpnene ble ødelagt så tidlig som i 1991. Mannen har tydeligvis ryggrad.
Men ikke desto mindre ble 500 000 irakiske barn i en femårsperiode drept av sanksjoner som skulle
få Irak til å kvitte seg med våpen de allerede hadde kvittet seg med.

Daværende utenriksminister Colin Powell har i ettertid sagt at den talen han holdt i FNs sikkerhetsråd
før invasjonen, vil bli stående som en skamplett på hans rulleblad. Det var mange norske politikere
som tok store ord i sin munn om Iraks masseødeleggelsesvåpen, men de vil vel at glemselens slør
skal trekkes over det hele.

Da Bush ville plassere ut 60 000 mann i Tyrkia for å åpne en front i nord, men møtte problemer,
utmerket forsvarsminister Kristin Krohn Devold seg ved å si at ”hun delte Donald Rumsfelds
forferdelse over at tre Nato-land i to uker hadde motsatt seg å forsvare Tyrkia” mot et angrep fra Irak.
Overraskende nok (?) kom ikke angrepet selv om Krohn Devold ikke fikk satt i verk sine tiltak.

Løgnene er seiglivete. En nylig undersøkelse viser at 85% av de amerikanske soldatene tror at de er i
Irak for å gjengjelde angrepet på Tvillingtårnene. Kampen om kontrollen over Midt-Østens olje er
et skoleeksempel på hvordan den såkalte demokratiske Vesten har benyttet seg av krig, militærkupp,
løgn og bedrag for å fremme sine interesser. Hensynsløsheten har ført Irak til randen av borgerkrig.
Det ”demokratiet” Bush angivelig ville skape, synes langt borte. Den ikke-eksisterende terrorisme
som han ville bekjempe, har i det okkuperte Irak blomstret opp.

Men Irak er noe mer enn det kaos massemediene viser oss, noe mer enn religiøs ekstremisme.
Kanskje kan landet gripe fatt i sine røtter tilbake til sin kulturelle storhetstid og skape et moderne
samfunn som igjen har mye å lære oss i vest. Det synes dessverre å ligge noe fram i tid, men det er
lov å tenke tanken.