(Nr 2 - 2006) Om man er interessert i å skaffe seg kunnskap om den forestående krigen mot Syria og Iran, er dette ikke det minste vanskelig. Det som imidlertid er vanskelig er å finne noen informasjon i det etablerte nyhetsbildet.

Av Jan Hårstad

Vi er tilbøyelige til å tro at denne krigen betraktes som så
vanskelig og inneholder kontroversielle våpen av alle slag, at det
hellige NATO har sendt ut signaler om at dette bør være en ikke-
sak i pressen. Så vidt jeg har kunnet se er det Friheten i Norge
som har lagt fram materiale om at Israel slutter seg til NATO
sammen med en rekke arabiske vasallstater under USA.


Disse har da også sammen foretatt en rekke militære øvelser i og rundt Middelhavet. Prosjektet med
å knekke Syria-Iran er såpass stort at allerede i november 2005 ble dette tatt opp som et sentralt
planleggingstema i NATO. Med den nåværende tilgjengelige informasjon ser det ut for meg som om
denne atomvåpenkrigen vil bli ført i NATOs navn og vil ha humanistisk-folkerettslig godkjenning
av et mer og mer amerikanisert FN.

I dag, 5. januar, er det da mye oppstyr på tv om Kristin Halvorsen og forslaget om boikott av Israel;
tvillingene Stoltenberg/ Støre har forsøkt å reparere vis-à-vis Jerusalem og Washington og er
åpenbart fortvilet. Jeg tror verken hun eller SV har noen anelse om på hvilket brennbart tidspunkt
hun kommer med dette utspillet.

Aldri noen gang har det vært et så intenst reiseliv av statsmenn, militære og diplomater på kryss og
tvers av kontinentene. Hva det handler om er å samle så mange som mulig bak den israelsk-
amerikansk-ledete krigen mot Syria-Iran. Men dette er så langt fra lett da både Frankrike, Tyskland,
Spania, etc. vet at denne krigen vil bli utkjempet med atomvåpen. Skulle den gå dårlig, tar Israel
også fram kjemiske og biologiske våpen, noe som naturligvis fører fram slike våpen hos fienden også.

Når det gjaldt NATOs krig mot Sovjetunionen, fant man ut at det muslimske beltet i Sentral-Asia
var det svakeste punktet. I krigen mot Syria-Iran betrakter man Libanon som det aller svakeste
punktet, samt alle kurdiske områder.

Nå ser vi i dag at den britiske utenriksministeren, Straw, er i Libanon og bråker om at Hezbollah må
avvæpnes og Syria samarbeide med FN, etc. Samtidig har den sosialdemokratiske Walid Jumblatt,
som er druserleder med egen milits, fullstendig snurra rundt og vil at USA skal gå inn i Syria og
lage en Milosovic-løsning! For at det ikke skal bli for langt: det de mektige i verden og Libanon
forbereder er at Israel/ USA/NATO-tropper kan gå inn i Libanon og nedkjempe det godt disiplinerte
Hezbollah. Og nå har en tydeligvis gjort avtaler om at Jumblatt skal bli den nye NATO-stattholderen
i Libanon – han er allerede kjøpt og vunnet over.

En kan si at den russiske gassaksjonen faktisk var et storpolitisk sjakktrekk. Den var en advarsel og
en påminnelse til NATO-Europa om hvor sårbart alt er blitt med mangel på energikilder. Ethvert
industrielt NATO-land tenker nå bare på å kjøre en utenrikspolitikk som sikrer og garanterer olje og
gass. Når man nøler med å bli med på den nye NATO-krigen, er det fordi den ikke gir noen garantier
for sikrere energipolitikk. I likhet med Balkan er det nå igjen dyp splittelse i NATO.

Når NATO jobber enormt med å bygge opp den irakske hæren og nylig har spandert 100 millioner
euro (hvor mye har Norge betalt?) samt våpen, så er ikke dette minst med tanke på å kunne stoppe
iranske tanksstyrker om disse satte over grensa for å knuse amerikanske militærbaser.

Vi regner med at vi knapt kommer til å skrive om noe annet enn denne krigen i 2006. Vi skal denne
gang bare avslutte med at fra krigsplanleggernes synspunkt, som Gahr Støre og Stoltenberg er
informert om, kommer Kristin Halvorsens utspill på et maksimalt uheldig tidspunkt.