■ Vi lager et scenarium. I EU-parlamentet, EU-banken og i IMF sitter noen av verdens dyktigste sosial- og samfunnsøkonomer. Støttet av uhorvelige mengder spesialister på alle samfunnsnivåer innenfor alle fagbransjer fra økonomi til sosial velferd, arbeidsmarked, landbruk, handel og industri. Folk som vet hva de snakker om! Og som er satt der de sitter for å ta viktige avgjørelser innenfor internasjonale og globale, såvel som regionale og nasjonale problemområder. F.eks. innenfor EU etter den økonomiske krisa som startet i 2008.

Denne krisa som var verdensomspennende, rammet bl.a. det europeiske landet Hellas. Eller Grekenland, som det også kalles. Det er det siste navnet som avleder innbyggernavnet grekere og den greske løsningen på krisa – Grexit – Grekenland exit EU og Euro-sonen, eventuelt bare Euro-sonen. Som vi nå vet, ville grekerne selv ikke ut av noen av disse koalisjonene.

Gresk motkonjunkturpolitikk
Så starter det vi kan kalle Den greske motkonjunkturpolitikken. Eller ’greske Kleppepakker’, som kanskje kan kalle tiltakene. Bortsett fra at det ikke er en gresk versjon av tidligere finansminister Per Kleppe som utformet disse løsningene. Konjunkturene er internasjonale, eller regionale – altså eksterne Hellas, og som sådanne svært lite å gjøre ved – for grekerne. Bortsett altså fra Grexit – ut av EU eller Euro-sonen – eller begge deler. For ved en utmeldelse av i hvertfall Euro-sonen, vil Hellas kunne bruke helt alminnelige devalueringsprosesser for sin egen valuta, og derved ri stormen av, med dårlig pris for egen valuta, men dermed styrket eksportindustri og bedre sysselsettingsmuligheter.

Men Den greske motkonjunkturpolitikken ble styrt fra Brussel, Frankfurt am Main og Washington DC, den. Det var verdens dyktigste og mest dedikerte økonomieksperter i EU-kommisjonen i Brussel, i Den europeiske sentralbanken, ECB i Frankfurt og Det internasjonale pengefondet, IMF i Washington DC som bestemte hvordan de greske ’Kleppepakkene’ skulle utformes – hvordan den økonomiske krisa og motkonjunkturpolitikken i Hellas skulle håndteres, og – viser det seg idag, under spesielt press nettopp fra EU-kommisjonen.

Men der Per Kleppe med bakgrunn i Reynard Keynes motkonjunkturteorier, satset på intensivering av offentlig virksomhet og statlig støtte til ny virksomhet på alle mulige fronter, satset EU-kommisjonen, IMF og EU-banken på lån, gjeld og statlig nedbygging av den greske velferdsstaten med omfattende privatisering, arbeidsløshet og fattigdom. Slik ville disse økonomispesialistene løse krisa i Europas rammede land.

Skritt for skritt
Men det er ikke bare i disse tre institusjonene det sitter internasjonale økonomieksperter av høy rang og kvalitet. Og hør nå – fra dag én lød protestene og advarslene høyt og lydelig mot de tiltakene som Hellas ble utsatt for. Økonomiprofessorer, Nobell-pris-vinnere i økonomi, spesialister i alle verdens banker og finansinstitusjoner hadde andre og ofte svært annerledes meninger om greske løsninger og forhold til EU, ECB og IMF, om hva som ville hjelpe Hellas ut av sin histories verste knipe – faktisk på kanten av en katastrofe.

Men la oss ta det skritt for skritt: I 2007 mente IMF at EU-medlemskapet gjorde gresk økonomi robust nok. I 2008 kollapser finansmarkedet i USA. Året 2009 viser at Hellas har en langt høyere gjeld enn antatt, og derfor vil bli rammet særlig hardt av krisa. I 2010 kjøper Tyskland og Frankrike gresk statsgjeld for å redde sine egne banker, samtidig som det gis sparepakker til Hellas. Resultat: økte skatter, lønns- og pensjonskutt og utstrakt privatisering av statseiendom. 2011: Nye lån for å finansiere nedbetaling av tidligere lån. Nye avtaler med ’Troikaen’ og flere sparepakker – det går fortere og fortere mot stupet. I 2012 kreves det mer privatisering og lønnskutt for å få stadig flere og nødvendige lån – spiralen blir stadig brattere og hurtigere med masseoppsigelser av statsansatte og skatteøkninger i 2013. De neste årene preges av politisk ustabilitet med nye regjeringer hvert år og landsomfattende fattigdom – over 44 % lever under fattigdomsgrensen. Og den negative tendensen bare fortsetter. Statsstyret ved Syriza utvikler seg til en parodi, folkeavstemminger går mot både regjering og forslag om løsninger fra ’Troikaen’. 2016, -17, osv – ??!

Den økonomiske dødsspiralen
Det stakkars landets gjeldsspiral beskrives enkelt ved å se på utviklingen fra 2004 med en gjeld på 102,9 % av BNP til 176,9 % i 2015. Bare fra 2009, året da krisa dundret inn i landets økonomi, steg gjelden med 67,5 % av BNP. Dette betyr at statsgjelda idag utgjør hele 363 mrd. euro – dobbelt så mye som landets bruttonasjonalprodukt. Om Hellas brukte absolutt alt av verdier som skapes i landet til å nedbetale gjelden, hadde landet ikke vært engang gjeldfritt etter to år. Til sammenligning med rike Norge, dreier dette seg altså om godt under halvparten av oljefondet!

Hvorfor har ’Troikaen’ handlet slik den har gjort? Først og fremst for å bøte på egne gamle synder. Så lenge Hellas hadde sin egen nasjonale valuta i drakmer, var det ikke mulig å låne store beløp. Drakmen hadde ikke tilstrekkelig tillit i det internasjonale finansmarkedet til at banker var villige til å gi store lån til lav rente – selv om Hellas har vært EU-medlem siden 1981. Dette endret seg da drakmen ble skiftet ut med Euro, og det ble mulig for Hellas å ta opp lån med noenlunde samme lånevilkår som tyskere, altså til lav rente. På det europeiske finansmarkedet var utlånsiveren svært stor, ikke minst drevet av store amerikanske finansinstitusjoners slepphendte praksis utover på 2000-tallet. Hellas opplevde hundreårets lånefest – en veldig etterspørsel etter lån, for ’pengene var jo blitt så billige’.